You are currently browsing the category archive for the ‘Naturvern’ category.
Så har altså de mindre kloke hodene som styrer skuta de kaller Norge gjort det igjen. Det holder liksom ikke at vi skal renske vekk alt som er av ulv, gaupe og jerv her i landet – men nå skal vi også ta bjørnen! Vi kan da ikke ha noen levedyktig rovdyrstamme her, det er jo klart. Hvordan skulle vel verden sett ut dersom vi hadde en *gisp* naturlig natur? Måtte Regjeringa forby!!!
6000 norske jegere tråkker altså rundt i skauen i disse dager, med et lønnlig håp om å få Bamse Brakar med seg hjem så de kan legge ham foran peisen og riktig briske seg med hvor store, sterke og flinke de selv er. For det krever jo virkelig sitt mot, kløkt og styrke for å presse en finger mot en trigger mens munningen peker sånn omtrentlig mot der man antar dyrehjertet er lokalisert.
Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange bjørner vi har – ingen gjør det. Det er derfor de undersøkte halve landet i fjor, og venter på svaret fra resten av landet nå. Jeg vet bare at vi har altfor få av dem som det er. 6000 jegere. 12 bjørner som skal felles. Flere dager. Det er vel ikke akkurat som det mysser av dem da, eller?
Miljøstatus i Norge har følgende å melde:
De siste årene er det registrert mellom 3 og 6 årlige ynglinger av bjørn i Norge, alle ynglingene er registrert i grenseområdene mot Sverige og Russland/Finnland. Det nasjonale bestandsmålet er fastsatt til 15 årlige ynglinger.
Med andre ord har vi altså litt å gå på før bestandsmålet er nådd – og nå skal vi altså felle 12 av det tidligere totalfredede dyret. Det får man jo kalle hensiktsmessig. Ikke.
Atter en gang registrerer jeg også at det jamres over denne jævla sauen. Stakkars. Den dør jo der ute. Den kan jo ikke leve med slike trusler!
For ikke lenge siden var det store oppslag om at ulv hadde tatt sånn omtrent 30 sau. Dette medførte store debatter både på Holmgang og gudene må vite hvor. Det var synd på sauen igjen. Ulven måtte utryddes – igjen. Men hva skjer når 32 sauer ble tatt av toget rett etterpå – og så, noen dager senere, når sju sauer ble drept av lynnedslag?
Nada. Absolutt ingenting.
Ingen jamrer om de stakkars, stakkars sauene som ble mosa av toget menneskene faktisk plasserte der, og ingen foreslår å sette opp lynavledere. Neida. For sånn er det jo bare. Det må man da forstå.
Og det er vel kanskje muligens det eneste jeg kan gi dem rett i.
SÅNN ER DET BARE!
Vasser du ut i ei elv uten å ha på gummistøvler, så blir du våt på beina.
Setter du sau ut i villmark uten å passe på den, så utsetter du den for en viss risiko.
Antagelig er sjansen for at sauen din drukner i ei hengemyr, faller utfor en skrent eller tilogmed sjøldauer betraktelig mye større enn at det kommer et stort, stygt rovdyr og spiser den opp.
I forigårs var det fårikålens dag. Jeg håper dere nøt den til fulle.
Jævla fehuer.
Så har altså de mindre kloke hodene som styrer skuta de kaller Norge gjort det igjen. Det holder liksom ikke at vi skal renske vekk alt som er av ulv, gaupe og jerv her i landet – men nå skal vi også ta bjørnen! Vi kan da ikke ha noen levedyktig rovdyrstamme her, det er jo klart. Hvordan skulle vel verden sett ut dersom vi hadde en *gisp* naturlig natur? Måtte Regjeringa forby!!!
6000 norske jegere tråkker altså rundt i skauen i disse dager, med et lønnlig håp om å få Bamse Brakar med seg hjem så de kan legge ham foran peisen og riktig briske seg med hvor store, sterke og flinke de selv er. For det krever jo virkelig sitt mot, kløkt og styrke for å presse en finger mot en trigger mens munningen peker sånn omtrentlig mot der man antar dyrehjertet er lokalisert.
Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange bjørner vi har – ingen gjør det. Det er derfor de undersøkte halve landet i fjor, og venter på svaret fra resten av landet nå. Jeg vet bare at vi har altfor få av dem som det er. 6000 jegere. 12 bjørner som skal felles. Flere dager. Det er vel ikke akkurat som det mysser av dem da, eller?
Miljøstatus i Norge har følgende å melde:
De siste årene er det registrert mellom 3 og 6 årlige ynglinger av bjørn i Norge, alle ynglingene er registrert i grenseområdene mot Sverige og Russland/Finnland. Det nasjonale bestandsmålet er fastsatt til 15 årlige ynglinger.
Med andre ord har vi altså litt å gå på før bestandsmålet er nådd – og nå skal vi altså felle 12 av det tidligere totalfredede dyret. Det får man jo kalle hensiktsmessig. Ikke.
Atter en gang registrerer jeg også at det jamres over denne jævla sauen. Stakkars. Den dør jo der ute. Den kan jo ikke leve med slike trusler!
For ikke lenge siden var det store oppslag om at ulv hadde tatt sånn omtrent 30 sau. Dette medførte store debatter både på Holmgang og gudene må vite hvor. Det var synd på sauen igjen. Ulven måtte utryddes – igjen. Men hva skjer når 32 sauer ble tatt av toget rett etterpå – og så, noen dager senere, når sju sauer ble drept av lynnedslag?
Nada. Absolutt ingenting.
Ingen jamrer om de stakkars, stakkars sauene som ble mosa av toget menneskene faktisk plasserte der, og ingen foreslår å sette opp lynavledere. Neida. For sånn er det jo bare. Det må man da forstå.
Og det er vel kanskje muligens det eneste jeg kan gi dem rett i.
SÅNN ER DET BARE!
Vasser du ut i ei elv uten å ha på gummistøvler, så blir du våt på beina.
Setter du sau ut i villmark uten å passe på den, så utsetter du den for en viss risiko.
Antagelig er sjansen for at sauen din drukner i ei hengemyr, faller utfor en skrent eller tilogmed sjøldauer betraktelig mye større enn at det kommer et stort, stygt rovdyr og spiser den opp.
I forigårs var det fårikålens dag. Jeg håper dere nøt den til fulle.
Jævla fehuer.
Helt siden tidenes morgen har det vært kjent at månen har en viss påvirkningskraft på livet på jorda. Vi kjenner alle til fenomener som flo og fjære, urter og planter inneholder mer vann under en fullmåne enn ellers, og en kvinnes menstruasjonssyklus er i snitt 29.5 dager lang – nøyaktig like lang som månens egen syklus.
Hva de fleste av oss kanskje har glemt, er at månen kanskje også påvirker kvinnekroppen gjennom denne syklusen, og dermed også din personlige fruktbarhet. I det følgende vil jeg se litt nærmere på den teorien som på engelsk kalles Lunar Fertility Cycle, en teori som ble utarbeidet av Dr. Eugen Jonas på 50-tallet.
Først litt bakgrunnsinformasjon om månen for de av oss som kanskje ikke fulgte med i naturfagstimene:
Månen bruker som tidligere nevnt ca 29.5 dager på å fullføre sin syklus. Denne syklusen deles opp i forskjellige faser, og de fleste av oss er vel kjent med nymånen og fullmånen. Dette er dog bare en del av bildet. I denne sammenhengen trenger vi å dele månesyklusen opp i hele fire faser. Her følger månefasene for februar -07:
Fullmåne (FM): 2. februar – selvforklarende
Siste Kvarter (SK): 10. februar – halvmåne (månedel på venstre side)
Nymåne (NM): 17. februar – månen er svart
Første Kvarter (FK): 24. februar – halvmåne (månedel på høyre side)
…og neste fullmåne er så 4. mars igjen.
I det øyeblikket du ble født, stod månen i en spesiell fase. Dette er den fasen du etter sigende skal være mest fruktbar i. For min del ble jeg født noen dager inn i FK, altså 3.8 dager før fullmåne, hvilket skulle gjøre meg mest fruktbar på nøyaktig dette tidspunktet i hvilken som helst av mine egne sykluser.
Din egen månefase kan du enkelt finne ut av ved å slå opp i en månefasetabell. Dersom du er mer astrologisk enn astronomisk anlagt, kan du også finne ut av det ved å se på dette bildet (lånt fra yOni.com):
Finn først soltegnet ditt i venstre kolonne. Så følger du denne raden til du kommer til månetegnet ditt. Jeg er Fisk med månen i Krepsen, så jeg ender opp i nederste rad, fjerde rute – altså mellom FK og fullmåne, slik månefasetabellen også sier at jeg er.
Så, hva har dette å si for fruktbarheten?
Her begynner teorien å sprike i to forskjellige retninger. Noen mener at du er fruktbar i denne månefasen fullstendig uavhengig av hvor i din egen syklus du måtte befinne deg. Begrunnelsen for dette er at månen påvirker hormonene i kroppen din slik at du meget vel kan få en spontan eggløsning akkurat da. Andre igjen mener at akkurat denne månefasen gir deg en «måne-topp». Med dette mener de at din fødselsdags månefase vil gi deg en ekstra stor sjanse for å bli gravid dersom denne dagen faller 11-20 dager før din neste menstruasjon begynner (altså motsatt av det vi pleier å tenke om at eggløsningen kommer ca 14 dager etter menstruasjonen).
I praksis vil dette si at mine månedager (sånn ca, ettersom klokkeslett også vil variere og en halvtime før/etter midnatt vil gi utslag rent datomessig) har vært på følgende dager i 2006:
- 10. januar
- 9. februar
- 10. mars
- 9. april
- 8. mai
- 7. juni
- 6. juli
- 5. august
- 3. september
- 3. oktober
- 1. november
- 31. november
- 31. desember
En kjapp sammenligning med mine faktiske sykluser, forteller meg at min og månens syklus er på full kollisjonskurs. Her er Fertility Friend-charten min fra juni, min 14. prøveperiode (trykk på bildet for å se en større versjon):
Her ser man at eggløsningen kom på dag 18 i syklusen. Sammenligner man med månedens månedag, så ser man at den kom allerede på syklusdag 6 – hele 24 dager før neste menstruasjon. Som om ikke dette er nok, så har kroppen på en måte kjempet med seg selv der en liten stund, i og med at eggløsningstesten var positiv allerede på dag 11, tre dager etter at månen var på riktig sted, før den igjen ble negativ for så å bli positiv i mange dager før den faktiske eggløsningen. Tilfeldig?
Min og månens syklus har faktisk bare vært samkjørte én eneste gang gjennom hele det året som gikk. Til gjengjeld er dette den gangen jeg var fullstendig overbevist om at det var noe på gang – så overbevist var jeg om dette at jeg tilogmed publiserte min første og eneste symptomliste.
Charten ser dere her (trykk på bildet for å se større versjon):
Denne syklusen var så lang at jeg fikk to månedager. Den første kom 10. januar, noe som selvsagt var altfor tidlig. Men den andre kom 9. februar, på syklusdag 36. Dette var fem dager før eggløsning og 20 dager før neste menstruasjon – og skal i følge månefaseteorien være innenfor månevinduet på 11-20 dager. Og hvis jeg noen gang har blitt gravid, er det i denne syklusen.
Vi er uforklarlig barnløse, og det nærmeste vi har kommet en forklaring er at egglederne mine kanskje og kanskje ikke ble skadet av en klamydiainfeksjon for 10 år siden. Det er ingenting bevist galt med noen av oss, og det eneste åpenbare problemet er at syklusene mine er og har vært ustabile i lang tid. Det i seg selv skal dog ikke ha noe som helst å si for fruktbarheten, i og med at jeg ennå ikke har opplevd å gå en hel syklus uten eggløsning.
Så hva er da problemet?
Kan det forklares med noe så enkelt som at kroppen og månen er i utakt?
For å dobbelsjekke denne teorien, har jeg nå sjekket den opp mot det jeg vet om min søsters fødselsdato og termin med veslejenta.
- Søs er født 2.1 dager før FK.
- Hvis man tar utgangspunkt i terminen som var satt til 23. januar, begynte hennes siste syklus ca 18. april (40 ukers svangerskap).
- Med en helt regelmessig syklus på 28 dager, ender vi opp med ca 1. mai -06 som dag 14 i syklus og dato for befruktning.
- Månefasen for 1. mai, var (ikke overraskende) 2.9 dager før FK.
Resultat: Fullstendig sammenfall av månefaser.
Alt dette kan da ikke være tilfeldig?
Et lite hjertesukk fra BygdeMolboNoreg på morgenkvisten.
For et par uker siden maila jeg Gilde for å finne ut hvor nærmeste butikk som førte Gilde Økologisk var hen i verden. Fire dager senere fikk jeg svar, og gleden var stor. De skrev nemlig at takket være blant annet min mail, ville de gjøre nok et forsøk i en butikk som ligger 10 minutter herfra. De fortalte meg at om få dager ville jeg derfor kunne kjøpe både økologisk kjøttdeig og et utvalg biffer i denne butikken.
Så jeg tar meg en tur noen dager senere for å se om noe hadde skjedd.
I hele denne store butikken (som også inkluderer en kjøtt- og fiskedisk), fantes det hele 5 pakker økologisk kjøttdeig – og et par pakker med ferdiglagede kjøttkaker. Og dett var dett. Hun jeg spurte om dette ante knapt hva jeg snakket om, så hun måtte spørre en annen. Han sa bare at «det er ikke etterspørsel etter slikt». Jeg tok med meg to pakker kjøttdeig, og vandret videre på min ferd.
På veien hjem stoppet jeg innom Coop Prix, som ellers begynner å få et anseelig utvalg økologiske produkter i sitt sortiment. Jeg spurte også dem om de hadde, eventuelt var villige til å ta inn, økologisk kjøtt. Hun jeg spurte ante heller ikke her hva jeg snakket om, så hun måtte spørre en annen. Den damen stod faktisk med papirene fra Gilde i hånda, men kunne bare beklage. De hadde ikke anledning til å ta inn produkter som ikke lå i deres sortiment, og forsvarte seg med at «Det er Gilde som er vanskelige, ikke oss».
Nok en mail sendes Gilde. Damen jeg tidligere hadde snakket med, var åpenbart ikke i stand til å svare meg, så hun videresendte mailen til en annen. Han svarte at det var ledelsen i Coop Prix som avgjorde sortimentet, og ikke dem. Han rådet meg videre til å fortsette å spørre etter økologisk kjøtt, slik at etterspørselen går opp. Jeg spurte ham så om han kunne peke ut retningen til nærmeste butikk med et visst utvalg. Men det ville han ikke.
Jeg svarte ham bare at det er større sjanse for at jeg vil trives som vegetarianer enn at etterspørselen skal vokse helt av seg selv i denne kroken av verden. Det har han fortsatt ikke svart på. Jeg har også sendt tips/ønske til lokalavisa om at de gjerne må skrive om økologisk mat i den, og på den måten bedrive litt folkeopplysning som igjen kanskje vil føre til økt etterspørsel – som igjen kanskje vil føre til at man ikke behøver å ta med seg kapitalen sin til andre byer. Men jeg har ikke fått noe svar av dem heller.
Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig?
De av dere som gjerne vil ha mer informasjon om hva økologisk mat er, sendes herved inn til Undre. Hun har nemlig laget en fin oversikt, og har også lovet å teste ut de forskjellige produktene etterhvert.
De av dere som allerede er informerte og bevisste, bes om å melde fra til meg hvor i all verden dere kjøper økologisk kjøtt hen. Det hadde nemlig vært godt med litt MAT.
Bill.mrk: Sulten østlending
En gang for lenge, lenge siden…
…var det en liten pike som vandret i grøftekanter, på enga og i skogen for å sanke sine kjære urter. Med et barns nysgjerrighet lette hun høyt og lavt, med saks i den ene hånda og urtebok i den andre. Noen ganger fant hun urter hun allerede kjente godt til, og andre ganger oppdaget hun nye. Alle var velkomne. Varsomt la hun dem i den brune flettekurven sin, som hun så satt på sykkelen sin før hun syklet glad og fornøyd hjem til kjøkkenet til mamma. Der skylte hun godt av dem med kaldt vann, før hun buntet dem sammen i passende bunter og hang dem opp på rommet sitt. Hver dag sjekket hun dem for å se om de var tørre nok, og når de endelig var det tok hun dem forsiktig ned, delte dem opp og la dem i ferdig steriliserte Norgesglass. Der lå de til hun hadde behov for dem, på den ene måten eller den andre. Dette var en av yndlingshobbyene hennes. Dette var barndommens sommer.
Men så ble hun voksen. Andre ting fikk prioritet. Sykkelen ble byttet ut med bilen. Kurven ble byttet ut med vesken. Harmonien ble byttet ut med stress.
I mange år tenkte hun på urtene sine hver eneste gang sola stod høyt på himmelen og fuglene kvitret, og hun lurte på om de fortsatt var der hun forlot dem. Men det ble stadig vanskeligere å gå tilbake.
Så innså hun med ett at hun nå hadde sin egen nakne og ubeplantede hage. Det var ingenting som hindret henne lenger, og hagen ba på sine knær om en aldri så liten oppfriskning. Med andre ord: en uendelighet av muligheter lå foran henne. Hun satt derfor i gang med å grave frem barndommens drømmer med store spadetak og med en iver som kun hører barnesinnet til.
I kveld har nemlig denne jenta gått aldeles berserk på Impecta, og hun har nuh bestilt følgende:
- Anis
- Legeveronika
- Måneblomst
- Legevendelrot
- Svarthyll
- Rosmarin
- Apotekerkattost
- Prikkperikum
- Sikori
- Kamille
- Legestokkrose
- Ryllik
- Salvie
- Revebjelle
…og alrune, tilogmed! Jeg fikk bokstavelig talt Sagaen om Isfolket inn med morsmelka, så da jeg endelig nå fikk muligheten til å dyrke frem min egen alrune, så sier man aldeles ikke nei takk til det!
Planene begynner sakte, men sikkert å ta form. Jeg vet sånn omtrent hvor jeg skal sette hva, og jeg gleder meg allerede hemningsløst til jeg skal begynne å plante frøene i minidrivhus i vinduskarmen på kjøkkenet. Regner med å begynne om en måneds tid, og begynner også så smått å innse at vinduskarmen aldeles ikke blir stor nok til dette prosjektet. Uuups!
Jeg har også tenkt å bygge opp et lite urteleksikon i bloggen etterhvert. Det blir et fint lite prosjekt mens jeg venter på at spirene skal vokse og gro.
Hurra!
I går bestemte jeg meg for å dra med meg gubben og stikke en tur til nærmeste Plantasje. Undertegnede følte nemlig et akutt behov for å ha litt levende natur rundt seg, og når man bor 2 minutter fra sentrum i en tett befolket gate så er det begrenset hvor store dosene blir. Det er derfor utrolig hvor stor forskjell et par potteplanter kan gjøre.
Savnet etter skogen jeg mer eller mindre vokste opp i er uendelig stort mange ganger.
Uansett. På veien innover begynte vi å snakke om hele gaupeproblemet, og som de løsningsorienterte menneskene vi er så handlet samtalen om hva vi kan gjøre med det.
Det var da min kjære kom opp med en strålende idé som fortsatte å spire og gro på innsiden av hjernen min. Han er nemlig av den oppfatning at man selv må bli grunneier og sette grensene for hva som skal skje i akkurat denne skogen, og så etterhvert kjøpe opp så mye at man blir en kraft å regne med i nærmiljøet. Da kan man få gjort mye holdningsarbeid, og man kan samtidig tilby gaupene et friområde. Starten på et slikt prosjekt er selvsagt å investere i et småbruk.
Og nok en slem drøm ble unnfanget.
I dag har jeg spunnet vakre drømmer om å drive økologisk jordbruk, holde en urtehage basert på månefasene, skape et friområde for viltlivet og rett og slett leve så nær naturen som man kan samtidig som man faktisk fungerer i samfunnet. Ikke minst vil jeg da få en mulighet til å oppdra mine barn på en særdeles god måte – vekk fra storgata og sentrum, og med skogen som nærmeste og uovertrufne lekeplass.
Så jeg fant dette lille småbruket.
Det er meget mulig jeg drar på visning bare for å skaffe til veie mer drømmemat. Jeg sier ikke at dette prosjektet er bærekraftig pr i dag. Men jeg sier så absolutt at det bør få en sjanse til å drømme seg stort og vakkert.
For kanskje en dag…
Det er all mulig grunn til å tvile på myndigheter som handler mot bedre vitende. Det er enda mer grunn til å tvile på dem dersom de i tillegg vingler frem og tilbake og til slutt gir etter for en bestemt interessentgruppes krav.
Det er nettopp dette som har skjedd i forbindelse med fastsettelsen av årets gaupekvote, og jeg gir dere herved en aldri så liten oppsummering av årets farse:
19.12.06: Rovviltnemda fatter vedtak om kvotejakt og mener den har all rett til å fatte dette vedtaket.
17.01.07: Miljøverndepartementet mener bestemt at denne retten ikke ligger i Rovviltnemdas lomme i det hele tatt. Tall fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt viser nemlig at gjennomsnittlig antall gaupeynglinger for de siste tre årene ligger under det nasjonale målet for gaupebestanden (les: under 12 dyr), og dermed er det opp til Miljøverndepartementet å avgjøre om det blir gaupejakt eller ei. Vedtaket om kvotejakt i 2007 blir dermed opphevet. Problemet delegeres nedover til Direktoratet for naturforvaltning.
23.01.07: Bøndene går til pressen, og truer med å ta saken i egne hender dersom de ikke får kvotejakt.
25.01.07: Direktoratet for naturforvaltning vedtar at det likevel skal jaktes på gaupe i Region 2 i 2007. Dette nye vedtaket baserer seg på gaupebestandens utvikling (som for få dager siden ikke var sterk nok) – og på skadeomfanget på sau. Resultatet er at 9 gauper nå er felt.
Med andre ord: man bryr seg betraktelig mye mer om bøndenes jamring (eller var det mest bøndenes erstatningskrav?) enn om gaupebestandens behov for å overleve i fri norsk natur.
Finn 9 feil.
Jeg kjente bokstavelig talt at det gikk en sikring i hjernen min da jeg hørte det, og at adrenalinet umiddelbart drønnet til unnsetning via blodet.
Først ble jeg så sint at det nesten svartnet. Så begynte jeg å spinne på en hel rekke mindre sukkersøte alternativer for reaksjoner mot de involverte. Deretter ble jeg trist. Veldig, veldig trist.
På onsdag ble det nemlig felt en stor og vakker gaupe her i nærheten, og som om ikke dette var nok i seg selv: lokalavisa feiret visstnok drapsmannen som helt. «Skutt sin første gaupe!» var overskrifta, i følge min kjære, med bilde av et stolt glis og et blodig dyr som megetsigende illustrasjon. Jeg har ikke lest det ennå. Men jeg skal. Dette er altfor viktig for meg til at jeg kan la det passere uten et rasende brøl.
Jeg har lenge (faktisk siden Steve Irwin‘s altfor tidlige og tragiske død i september i fjor) vurdert å engasjere meg i å bevare Norges viltliv, og da spesielt med tanke på mitt hjertebarn gaupa. Jeg har bare aldri kommet så langt at jeg har gjort mer enn å tenke på det. Før nå.
I kveld har jeg bedt både Foreningen Våre Rovdyr og Norges Naturvernforbund om å sende meg en giro for medlemskontigent, og jeg har herved plassert begge godt synlig i bloggrollen min. Jeg kommer også til å skrive mer om dette så fort jeg får samlet tankene mine og ervervet meg mer kunnskap om emnet.
Det er nemlig på tide å gjøre mer enn bare å tenke på ting. Jeg kommer til å kjempe med nebb og i særdeleshet klør for dette.
Hør meg hvese.
***oppdatering, 19.02.07****
Nå har jeg lest nevnte avis. Reportasjen var heldigvis ikke så horribelt vinkla som først forespeilet, men dette endrer dog ikke mitt ståsted på noen måte.
I disse dager har mitt høyt elskede VISAkort fått luft under vingene for første gang på mange… uhm… timer. Jeg har nemlig latt det få fritt spillerom en stakket stund på Det Store Intet.
Dette er hva jeg venter på i posten nå:
Spirit Babies; How to Communicate with the Child You’re Supposed to Have – en bok av Walter Makichen. Også nevn i tidligere innlegg.
Babyklister (også kjent som Berberis Fructus Comp D4) – homeopatisk middel fra Danmark, som (ikke overraskende) ikke er å få tak i i Noregs land grunnet molboregler. Skal hjelpe embryoet med å feste seg skikkelig i livmor. Og det vil vi at det skal.
Maca Root Powder – en urt som (heller ikke overraskende) ikke er å finne i Noreg, da den er registrert som legemiddel her (og definert som mat i andre land – den er rett og slett en liten nepe). Inneholder masse fine ting som mineraler, vitaminer og så videre, og er derfor et verdifullt kosttilskudd når man forsøker å styrke fertiliteten som best man kan. Og det gjør vi.
Chakralys – de av dere som har lest siste utgave av Medium Magasin vet hva jeg snakker om. Men jeg lover å komme tilbake til dette når varen er mottatt og forsket på!
Jeg er ubetinget fan av å se frem til noe fint som snart vil lande i postkassa mi!
Nei, dette er ikke et astrologisk innlegg (selv om undertegnede Fisk kanskje surfer på en indre, alternativ bølge i disse dager). Dette er rett og slett et overrasket, oppgitt, forfælet og indignert innlegg om Rikets Tilstand hva mat angår.
Jeg har nettopp begynt på et prøverørprosjekt. Jeg er derfor opptatt av hvilken næring jeg putter i skrotten, slik at den skal fungere optimalt – både for dens egen skyld siden den skal gjennom så mye, og også for babyens skyld. Mat er viktig. Mat er medisin. Så her sitter jeg altså og skal sette sammen en forholdsvis fornuftig meny som inneholder mye av det jeg trenger, og lite av det jeg ikke trenger. Fisk må være svaret, tenkte jeg. De svømmer jo rundt og er lykkelige og naturlige og inneholder derfor veldig mye av det jeg vil ha.
Men det var visst feil.
Et kjapt søk sendte meg nemlig til Dyrevernalliansen, som blant annet kan fortelle meg at det er helt vanlig med blinde, vanskapte, parasittbefengte, syke og stressede fisker i norske oppdrettsanlegg. Mye av denne faenskapen skyldes feilernæring og for liten plass pr individ – en voksen laks i et vanlig oppdrettsanlegg har, hvis jeg har forstått dette riktig, et vannvolum som tilsvarer et stakkarslig badekar å «boltre seg» på.
Den intensive driften i fiskeoppdrettsnæringen medfører produksjonsrelaterte sykdommer og lidelser for fiskene. Sykdomsutbrudd, redusert vekst, apati, merkelig adferd (f. eks. rulling, hopping), og skader på finner, hud og skjell er gjerne tegn på «stress» og dårlig velferd. [12] Typiske produksjonslidelser forekommer sjelden eller aldri hos villfisk.
Og som om ikke dette er nok, så er det vanlig prosedyre å sulte fiskene i et par ukers tid før de er så heldige å bli bedøvet før de slaktes:
Bedøvning før slaktingen skjer vanligvis ved at CO2-gass pumpes ned i vannet, evt. i tillegg til nedkjøling med kaldt vann. Bedøvelsesvirkningen av CO2 oppnås først etter gjennomsnittlig 2 minutter på ørret, og 5 minutter på laks. [23,24] I denne perioden «koker» fiskekaret: Fiskene hopper, vrir seg og svømmer i spiraler. Det antas at fiskene får en opplevelse av kvelning. Syredannelse som følge av at CO2 blandes med vann antas også å kunne virke lokalirriterende på fisken. [25]
Med andre ord: Disse fiskene har et rævva liv og en enda verre død. Dette er et kjempeproblem av etiske dimensjoner, og jeg støtter herved Dyrevernalliansen fullt ut i jobben med å stoppe det.
Et annet problem er det som faktisk blir forbrukeren sitt.
Vi blir nemlig hva vi spiser.
Fiskens kjemiske innhold i dødsøyeblikket (om man skal si det litt dramatisk), er nemlig det som til syvende og sist går gjennom vårt eget system og blir en del av vårt eget kretsløp. Vi spiser faktisk fiskekjøtt som ikke bare er vaksinert mot en rekke (unødvendige) fiskesykdommer, som i utgangspunktet er feilernært og kanskje også sykt, men vi tar antagelig inn i oss fiskens stresshormoner og den syren som dannes i «bedøvingsprosedyren» også.
Dette vil ikke jeg være med på, og herfra vil ikke jeg finne næring til min egen kropp og mitt kommende barn. Jeg vet ikke om jeg liker verden så godt lenger. Ikke nok med at vi velter oss i syntetiske, kunstige stoffer hele dagen, men nå er det faen steike meg umulig å spise seg god og mett på naturlig vis også. HALLO? Hva ER dette for noe bullshit? Jeg føler til stadighet at jeg akkurat har stått opp i en verden som ikke er min egen, og jeg vil svært gjerne hjem igjen.
Før var jeg motstander av både jakt og fiske, fordi jeg mente at det strengt tatt ikke var nødvendig siden det likevel lå mat i frysedisken i kolonialen. Nå tror jeg forsyne meg at jeg ikke har noe annet valg enn å hente frem både fiskestang og gevær, og tråkke ut i norsk fjell og mark på jakt etter ordentlig mat.
Violent Dreams 