Oppskriften på et lykkelig liv

Jeg har det med å drømme de samtalene jeg aldri fikk ha. Lenge etter at muligheten er borte, fortsetter hjernen min med å bearbeide, analysere og spinne videre på det som ble påbegynt, men som av forskjellige grunner aldri fikk bli fullført.

For to og et halvt år siden døde min farfar i en alder av 80 år. Han og farmor bodde i en annen by, og vi har aldri hatt noen spesiell god kontakt – knapt noen kontakt i det hele tatt. Først gjennom talene i 80-årsdagen hans fikk jeg vite hvilken klok og vis mann han var, et inntrykk som også ble forsterket under begravelsen hans knappe to måneder senere. Jeg kjente ham aldri. Jeg fikk aldri sjansen til å lære noe av ham. Ingen av oss gjorde noe med det så lenge han levde, og ingen av oss har noen jordisk mulighet til å gjøre noe med det nå.

Det er derfor det er så underlig at han dukket opp i drømmene mine en liten stund etter begravelsen. Med seg hadde han et budskap. Selve oppskriften på et lykkelig liv ble servert meg der jeg intetanende lå i senga mi og trodde jeg bare skulle sove. Den var så enkel at den var genial.

Den eneste oppskriften, fortalte farfar meg den natten, er å kommunisere det som er inni deg ut i verden. Ta alt det vakre som er deg og synliggjør det! Vær deg selv, alltid, og la alle få se det. Da og bare da vil du bli lykkelig…

Jeg har tenkt mye på det farfar sa i de to årene som har gått siden han besøkte meg, og jeg tror han har rett. Det hjelper nemlig ikke stort hva man kan eller hvilke gode egenskaper man har dersom man stenger det inne og aldri lar noen få se det. Suksess på nesten ethvert plan i denne verden defineres i et samspill med omverdenen, det kommer man ikke bortifra. Suksess er heller ikke noe man kan fake, like lite som man kan fake det å være lykkelig. Det må være ekte. Det må komme innenfra. Og det må kommuniseres ut til omverdenen. Så fremt du kjenner deg selv, så vet du hvilke særegenheter og egenskaper du har. Bruk dem. Vis dem frem. Fortell andre hvem du er.

Jeg lurer på om han hadde min daværende situasjon i tankene da han kom. Det var nemlig den våren helsa mi gikk til helvete, familielivet var forgifta av utroskap, løgner og foreldre på randen av skilsmisse (med sin eldste datter som megler), konfliktene på jobben bygde seg opp, inkassoene begynte å strømme på, venninnene mine ble til stadighet banka opp av mennene sine og det daværende kjærlighetsprosjektet var intet mindre enn talentløst. Og som kirsebæret på kaka opplevde vi altså et dødsfall i familien for første gang på 14 år. Det var med andre ord ikke et eneste område av livet mitt som fungerte.

Så kom farfar med et budskap som aldri helt har forlatt tankene mine.

I dag er jeg nesten fullkomment lykkelig. Jeg har en mann jeg elsker over alt på denne jord, og som aldri noengang gir meg grunn til å tvile på om det er gjensidig. Jeg har stabla økonomien på beina igjen. Jeg er ute av en jobb som krevde at jeg var utro mot min sanne natur hver eneste dag, og studerer isteden noe som alltid har ligget mitt hjerte nært. Jeg har ryddet vekk de verste emosjonelle vampyrene som bare vil ha selskap på vei ned.

Jeg er meg selv nå. Jeg lever det livet min sjel ønsker å leve, jeg kommuniserer hvem jeg egentlig er til alle rundt meg, og jeg kan lykkelig konstatere at de døde faktisk er eldst. Farfar hadde rett. Dette er den eneste oppskriften. Så enkelt. Så vanskelig.

Men så verdt det.

Mareritt

I natt hadde jeg mareritt.

Jeg var tilbake på jobb, og drev med mitt. Klokka nærmer seg stengetid for barnehagen, og jeg sier til ungene (og de voksne) at det er ryddetid og begynner å rydde. Det neste jeg vet er at både virksomhetsleder og assistent skriker NEEEI! Det er ikke stengetid enda!! Her stenger vi ikke før dagen er ferdig! Og jeg ser på klokka, den er 9 på halv 5, og vi skal stenge halv 5. Virksomhetslederen sitter ved en pult og skriver, jeg går bort til henne og smeller knyttneven i bordet rett foran henne mens jeg skriker Se meg i øya og FORTELL meg hva galt jeg har gjort!! Og hun løfter blikket rolig og kaldt, og ser på meg. Lenge. Øynene hennes er lilla.

Med ett står jeg og snakker med en tidligere kollega og venninne. Ved siden av meg står en av ungene, og er så trøtt at hun nesten sovner der hun står. Skal du ikke legge henne, spør kollegaen min, og jeg løfter opp ungen. Tanken var at hun skulle prøve å kutte ned på sovinga på dagtid siden hun har begynt å bli stor, men jeg legger henne likevel. Selv om barnehagen snart stenger.

Så blir jeg oppmerksom på et internetforum som henger på veggen ved inngangsdøra. Der er det en tråd som handler om nettopp denne episoden med denne ungen og det er et direkte angrep på meg. «Mente hun å si ja først, så nei, så ja igjen?»  Tråden er lang og fæl, men på slutten har admin gått inn og stengt den. Tråden er startet av min tidligere kollega, men jeg blir i tvil om det egentlig er en annen kollega fra denne barnehagen som står bak (de er venninner i RL).

Deretter følger en lang sekvens hvor jeg snakker og leker med denne ungen. Hun er blid, smiler og ler, og jeg kjenner at jeg bare forguder henne. Det er et veldig godt samspill der, og jeg vet hvorfor jeg valgte å jobbe med nettopp dette.

Tilbake igjen sammen med virksomhetslederen. Hun anklager meg for å ha dokumentert denne sekvensen med ungen, og for at jeg har tatt bilder, laget en fin plansje av dem og hengt den opp i barnehagen. Sånt kan vi ikke bruke tid på. Det smeller for meg igjen, og jeg sier til henne at selv om hun aldri har tid til å gjøre sånt selv så betyr ikke det at jeg ikke kan.

—-

Ett år siden konflikten er jeg nå fri. Jeg skal aldri mer tilbake i barnehage. Jeg skal begynne på nytt, på en helt ny utdannelse og et helt nytt arbeidsmiljø. Allikevel våkner jeg om morgenen og er kvalm av oppbygd hat og raseri over min tidligere jobb. Når skal det stoppe?

Babydrøm…

Natt til i går hadde jeg en (faktisk) helt utrolig drøm. Jeg ble mamma til verdens nydeligste jentebaby!!! Alt var så levende, jeg drømmer vanligvis ikke i detaljerte farger – men jeg husker nøyaktig hvilken farge hun hadde på øynene sine. De var blå med litt grønt i, akkurat som faren sin. Hun hadde smilet hans også. Herreguuuud, for en nydelig unge hun var! Ikke bare utseendet, men lynnet også. Den lille, gode babyen min gjorde ingenting annet enn å ligge ved siden av meg i sofaen og smile verdens vakreste smil, med en helt sinnsykt varm utstråling.

Eneste «problemet» var at jeg ble nødt til å ringe til jobben og si at jeg nok ikke kom til å rekke 8-vakta, da jeg plutselig hadde en liten baby i henda. Og så måtte jeg jo selvfølgelig sende en SMS for å informere om at hans datter var ankommet og at hun var som snytt ut av nesa på ham. Ja, og så var det det at hun var født hjemme, uten jordmor tilstede – så tanken slo meg at hun antagelig burde vært på sykehuset en tur bare for å sjekke at alt var som det skulle være.

Hmm… og så ville hun ikke ha pupp heller, men det gikk helt fint om jeg pumpet og tok det på flaske. Her et sted omkring dukka eks-venninna mi opp, og vi ble venner igjen og hun (som 4barnsmor) hjalp meg med ting jeg ikke visste at jeg ikke visste engang. Savna henne litt når jeg våkna…

Men det merkeligste av ALT, var at jeg fikk se jenta mi som voksen… Og hun hadde beholdt det gode, varme smilet sitt – en sånn person man bare blir dratt inn i atmosfæren til fordi hun er så god og så varm og så sterk samtidig.

Jeg fryser på ryggen når jeg skriver dette nå… Har en følelse av at dette betyr noe. Men hva?

Babydrøm…

Natt til i går hadde jeg en (faktisk) helt utrolig drøm. Jeg ble mamma til verdens nydeligste jentebaby!!! Alt var så levende, jeg drømmer vanligvis ikke i detaljerte farger – men jeg husker nøyaktig hvilken farge hun hadde på øynene sine. De var blå med litt grønt i, akkurat som faren sin. Hun hadde smilet hans også. Herreguuuud, for en nydelig unge hun var! Ikke bare utseendet, men lynnet også. Den lille, gode babyen min gjorde ingenting annet enn å ligge ved siden av meg i sofaen og smile verdens vakreste smil, med en helt sinnsykt varm utstråling.

Eneste «problemet» var at jeg ble nødt til å ringe til jobben og si at jeg nok ikke kom til å rekke 8-vakta, da jeg plutselig hadde en liten baby i henda. Og så måtte jeg jo selvfølgelig sende en SMS for å informere om at hans datter var ankommet og at hun var som snytt ut av nesa på ham. Ja, og så var det det at hun var født hjemme, uten jordmor tilstede – så tanken slo meg at hun antagelig burde vært på sykehuset en tur bare for å sjekke at alt var som det skulle være.

Hmm… og så ville hun ikke ha pupp heller, men det gikk helt fint om jeg pumpet og tok det på flaske. Her et sted omkring dukka eks-venninna mi opp, og vi ble venner igjen og hun (som 4barnsmor) hjalp meg med ting jeg ikke visste at jeg ikke visste engang. Savna henne litt når jeg våkna…

Men det merkeligste av ALT, var at jeg fikk se jenta mi som voksen… Og hun hadde beholdt det gode, varme smilet sitt – en sånn person man bare blir dratt inn i atmosfæren til fordi hun er så god og så varm og så sterk samtidig.

Jeg fryser på ryggen når jeg skriver dette nå… Har en følelse av at dette betyr noe. Men hva?