You are currently browsing the category archive for the ‘Video’ category.
*hikste av latter*
Vel…
Jentungen har luft i magen, og selv har jeg måttet ta meg et par turer på toa’n selv. Diaré er rett og slett no forbanna dritt.
Fant dette på nettet (dæven, det rima), og tenkte jeg bare måtte videreformidle budskapet.
Enjoy.
36+2
Akk ja.
Dette begynner å bli seige greier. Var en tur på butikken for å kjøpe tåteflasker og ammeinnlegg før timen, og var allerede utslitt da jeg kom dit. Og de dårlige nyhetene stod i kø.
For det første har ikke jernnivået mitt steget. Det har tvert i mot sunket enda litt – og jordmor vil ikke sende meg i fødsel med et så lavt nivå. Den vordende far er dermed sendt på helsekosten for å finne jernmikstur til sin überslitne kvinne. Den skal visst få det til å stige litt kjapt. Jeg håper.
For det andre, og kanskje enda litt mer bekymringsverdig: Jordmor ba meg bestille time hos legen så fort som mulig, slik at han kan kikke på urinprøva mi. Til tross for at jeg drikker mye gjennom dagen, er den mørk og har dessuten både blod og eggehvitte – og dette, pluss at ødemene begynner å sige på, fikk varsellampene til å lyse hos jordmor. Spesielt siden den har vært sånn gjennom hele svangerskapet nå. Hun sa ingenting, men jeg skjønte at hun begynte å bli redd for svangerskapsforgiftning. Heldigvis er blodtrykket mitt stabilt, og ligger omtrent der det alltid har vært, og ikke har jeg noe særlig med hodepine heller. Det er nok bare nyrene mine som er litt føkka opp, men jeg trenger ikke akkurat det akkurat nå heller…
Veslemor, derimot, har det heldigvis fint. Hun vokser som hun skal, og har fin hjertelyd på 143. Og jeg fikk kjenne det lille hodet hennes mellom hendene mine i dag, det var en spesiell og fin opplevelse oppi alt det andre.
Men, ja. Time hos legen er bestilt, og inntil da er det uansett ikke stort å gjøre med noe som helst. Har fått time allerede neste fredag, så da er det bare å vente…
Og her satt jeg, da. Ikke orka jeg på skolen i dag, og ikke orker jeg å shoppe mer. Husarbeidet får vente et ukjent antall timer, mens jeg venter på barnefaren og hans jernmikstur, på legetimen – og på babyen.
Jeg var ikke alltid kynisk.
En gang var jeg 15 år. Full av tiltro. Lidenskap. Hjerte.
Så traff jeg deg.
En forskremt fugleunge som prøvde å bruse seg opp og gjøre seg tøff. Verdens mest ubetydelige gutt på 18 som forsøkte å være verdens navle. Klassens klovn. Men din store sorg var denne: å ikke bli tatt seriøst.
Så jeg gjorde.
Jeg ventet lenge. Hørte deg si gang på gang at du likte meg. At du synes jeg var pen. Ting som betydde noe for ei ung jente med et hjerte av ren ild. Du sa til og med at du var glad i meg. Og jeg kjempet. For å jage vekk skyggene dine. For at du skulle forstå at du måtte slippe meg inn.
Det tok et år.
En uke etter min 16-årsdag ga du meg hjertet ditt. Jeg skulle bære det rundt halsen i mange, mange år etter det. Husker jeg sa til mamma at nå hadde livet mitt akkurat begynt. Enten det, eller så var det akkurat slutt.
Lite visste jeg at jeg skulle få rett i begge deler.
Natt etter natt ble tilbrakt i bilen din på parkeringsplassen. Du var deg selv da.
Om dagen var du en annen.
Om dagen slapp du hånda mi når noen nærmet seg.
Om dagen svek du meg på måter ingen av oss tidligere hadde visst om.
Om dagen var du Klovnen. Og ingen tok deg seriøst.
Årene gikk.
Problemene kom.
Du fikk ditt første nervesammenbrudd.
Mitt hjerte av ild brant.
Jeg var knapt på skolen i denne tiden. Husker til og med jeg satt i trappa på biblioteket og spiste nista mi før de låste opp døra. Det er visse ting skolen ikke kan gi svar på. Men jeg fikk 6 på muntlig helse/sosialfag det året. Temaet jeg trakk var ”Livsvansker, kriser og psykiske lidelser”. Jeg var 17 år og visste allerede for mye om dem, observert fra min ufrivillige orkesterplass.
Nettene ble tilbrakt hos deg. Og jeg kjempet. Jaget fortsatt vekk skyggene dine. Men hver gang en av dem var beseiret, dukket det tre nye frem. Det synes å være en håpløs kamp.
Det verste var likevel ikke dem jeg bekjempet ved din side på nattestid.
De verste fiendene var i aller høyeste grad av kjøtt og blod.
De hadde aldri likt meg. Mors eneste øyensten fortjente noe bedre enn den lille, tynne jentungen som rekte der hver natt. Noe bedre enn hun som stjal tida du før tilbrakte med far.
Så de fant på at det var min skyld. Det var jeg som gjorde deg sånn. Det var jeg som ødela deg.
Det var min skyld.
Og jeg gråt.
Det toppet seg den dagen du gikk i bakken på skoletur. Til alt hell gjorde du det på et sykehus. De fant ikke engang pulsen din. Ingen visste hva som skjedde. Ingen visste hvorfor.
Det eneste jeg visste, var at hjertet mitt brant enda mer intenst enn før.
Om dagen gikk jeg på skolen, selv om du nå var så ødelagt at du var fra deg av sjalusi ved tanken på at jeg skulle snakke med en annen gutt.
Om natten studerte jeg metoder for å skjerpe våpnene i det som nå hadde blitt en full krig mot mørkets krefter.
Før var det nok å høre stemmen min for å få deg til å slappe av og sovne rolig om kvelden. Nå måtte det betydelig mer drastiske virkemidler til. Jeg var 18 år og allerede en femme fatale. Din egen, private lille hore.
Ting begynte sakte å gå nedoverbakke med forholdet vårt. Du fortsatte å svikte meg på dine underfundige og ustabile måter. Fridde til klassevenninnene mine. Siklet åpenlyst på andre når jeg snudde meg. Ignorerte meg fullstendig når kameratene dine var tilstede.
Men du klarte ikke bryte.
Jeg, derimot, som i min kamp mot mørkets makter også hadde utviklet en kraftig intuisjon, visste nøyaktig hva du tenkte på – til tross for at du i et anfall av sjalusi bare en ukes tid tidligere hadde hatt mareritt om at du mistet meg, og derpå utbrøt: ”Jeg gjør alt for deg, bare du blir!”.
Det er vondt for et hjerte å vite at det snart skal dø.
Vi hadde booket en tur til Finland. En kjærlighetstur du snart omdøpte til en avslutningstur for vårt forhold. Selv det i seg selv var et svik. Du skulle ha gått.
17. mai det året ble tilbrakt i en tåke. Du snudde ryggen til og gikk, sjekket ikke for å se om jeg fulgte etter deg i folkemengden. Få minutter senere så du på meg med et vemodig blikk fyllt av kjærlighet. Så snudde du deg igjen.
Onsdag 18. mai ringte du meg likevel. Alt skulle bli så bra nå, sa du. Alt skulle bli som før mellom oss. Om bare noen timer skulle du hente meg, og vi skulle sitte på rommet ditt og spise Grandiosa og se på film sammen, akkurat som i starten. Alt skulle bli bra igjen.
Innen disse få timene hadde gått, hadde foreldrene dine overbevist deg.
Kassettspilleren spilte ”I can’t live if living is without you”.
Det var slutt.
Inntil nå hadde jeg vært et offer for omstendighetene og gjort det beste ut av kortene som ble gitt meg. Men nå traff jeg for første gang et selvstendig valg. Det skulle vise seg å ikke være et godt et. Jeg valgte, i min brennende sorg og fortvilelse, å fortsatt være ved din side. Fortsatt være elskerinnen din. Fortsatt være hos deg gjennom alt. Dette var ikke deg.
Og jeg fortsatte.
I tre år hadde jeg vært jenta di, først som forelska ungjente og så som kjæresten din. Nå begynte en fire år lang periode som din elskerinne.
Dette var gryningen på utroskapens tidsalder.
Du hadde andre jenter. Noen husket du å fortelle meg om, mens andre ble oppdaget tilfeldig. Jeg var bare din. Du var hele byen sin. Men jeg kunne ikke være utro mot hjertet mitt. Det ville bare en eneste ting. Jeg kunne ikke fornekte det.
Nå er jeg over 30 år. Dette er lenge, lenge siden nå. Et helt annet liv, i en annen tilværelse. Jeg har ikke snakket med deg siden den natta jeg kjørte eksen din på legevakta etter at du angrep henne på nesten samme måte som du til slutt skulle angripe meg.
Men det hender likevel at jeg våkner om nettene med øynene fulle av tårer etter å ha drømt om han som en gang slapp en ungjentes hånd når de andre så på. Han som ikke ville vedkjenne seg kjæresten sin. Han som skjemmes over å være glad i henne.
Han som var den første som svek.
Nei, jeg var ikke alltid kynisk.
Men noen ganger er det en nødvendighet for å overleve.
It’s just easier than dealing with the pain.
30+6
Enkelte ting her i verden er helt umulig å unngå. Som at det som går opp må komme ned, og at man blir våt om man vasser barbeint ut i vannet.
Og det er umulig å være foreldre uten å måtte håndtere noen konflikter nå og da.
Men må det begynne så tidlig..?
Jeg mener; jeg vet jeg har alle fakta på min side, og at jeg har leger, jordmødre og andre som etter sigende har greie på det på min side i denne konflikten. For eksempel dette, hentet fra Babyverdens side om Gode søvnvaner:
Sov på din venstre side
Tren deg opp til å sove på din venstre side i løpet av første trimester. Denne stillingen hjelper blod- og næringstilførselen til fosteret og livmoren, og hjelper nyrene med å skille ut avfallsstoffer og væske. Hvis du venner deg til denne sovestillingen, kan det hjelpe deg å sove bedre når magen blir stor.
Dette var faktisk, i sin tid, gode nyheter for meg, siden jeg ikke får sove i noen annen posisjon i hele verden med mindre jeg er døden nær av utmattelse. Ikke kan jeg ligge på ryggen heller, fordi da slår Vena Cava-syndromet inn med full styrke – livmor og baby begynner å bli så tunge at de presser på en hovedåre og gjør meg skikkelig svimmel og uvel. Og høyresida er bare ikke det samme.
Men altså.
Vårt lille stabeist har altså ikke lest disse teoriene, og gir i klartekst uttrykk for sin misnøye ved at mamma skal ligge nettopp i denne stillingen. Jeg har tryglet, bedt og trasset. Pappaen har klappet på magen, snakket rolig og søvndyssende med sin datter, lekt med henne for å slite henne nok ut til at mamma kan rekke å sove litt – men til liten nytte. Det ender som regel med at mamma må gi seg (o’ gremmelse!).
I dag tidlig våknet jeg, pakket meg godt ned i en varm søvndyne, la hodet godt til rette på puta, og tenkte å fortsette min ferd i drømmeland litt til. Det ble ganske kjapt avlyst av en våken, liten prinsesse som aldeles ikke hadde tenkt å være med noe sted.
Og jeg fanget elendigheten på film.
Mine damer og herrer: Jeg gir dere bevisgjenstand A!
Ser dere? Det er ikke jeg som er gal. Eller som bare innbiller meg at jeg bærer et på alle måter sterkt barn!
Og i går, da jeg la meg på høyre side til en forandring, inntil ryggen på den vordende far og småsnakket litt… Så stoppet han midt i en setning, og trakk pusten i vantro før han utbrøt: «Var det et SPARK??».
Jupp..! Rett i pappas korsrygg hadde hun plutselig plantet sin lille fot. Vi kunne ikke annet enn å le av den lille raringen vår.
Og ledd har vi gjort mye denne uka. Pappa blir nemlig mer og mer forelsket i sin lille arving, og er stadig vekk borte for å klappe og tulle og erte den lille sinnataggen sin litt. Det er ikke vanskelig å finne ut hvordan hun ligger nå, siden hun har det med å skyte sin lille stump rett ut i været mange ganger. Når pappa trykker litt på den, antar aktivitetsnivået nye høyder, for å si det sånn. Og da blir han så søt i ansiktet sitt at mamma smelter helt… (selv om jeg innser at jeg må være helt fra vettet som setter En Yngre Kvinne til verden med viten og vilje). I går imponerte han meg forresten stort også, da jeg ikke orket å bli med for å bestille vogna. Han kom ut igjen og hadde ordna alt – inkludert å bestille en stelleveske, som jeg helt hadde glemt å si at vi trengte.
Det er en fantastisk, liten familie jeg har.
Det skal bli så utrolig godt å kunne legge henne i pappas gode, varme armer og så krabbe under dyna selv. På venstre side. Og få sove i fred.
Ellers var jeg velsignet med magesjau, luftsmerter og diaré denne uka. Dette i kombinasjon med en baby som til stadighet gir mage-/tarmsystemet mitt skikkelig thai-massasje var langt fra behagelig, men jeg har nå overlevd. Og nå, for første gang, ser jeg bare ett eneste desimaltall når jeg ser på nedtellingstickeren min.
9 uker igjen.
Jeg håper det går fort!
Uke 31
Vekt: 1750 g
CRL: 27,5 cm
Full lengde: 37 cm
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 29 uker gammelt. Det øver seg iherdig på å svelge og tisser en halv liter hver dag. Det høres gjerne ikke så appetittlig ut, men husk at fostervannet fornyer seg hver tredje time. Etter som fosteret svelger, fylles også tarmen opp med barnets første avføring, mekonium, også kalt barnebek. Noen fostre har sin første avføring før de blir født, men de fleste venter til noen timer etter fødselen.
Øynene reagerer på lys, og vil gjerne reagere dersom sterkt lys skinner gjennom den stadig tynnere livmorveggen. Noen ganger strekker fostre seg mot lyskildene og kan følge en lyskilde med øynene.
Lungene og fordøyelsessystemet er nesten modne, men lungene vil fungere best om fosteret forblir i livmoren en stund til.
[Sakset fra Babyverden]
I am out here studying stones
trying to learn to be less alive
using all of my will
to keep very still
still even on the inside
I’ve cut all of the pertinent wires
so my eyes can’t make that connection
I am holding my breath
I am feigning my death
when I’m looking in your direction
‘course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one’s my mother
and that one’s my father
and that one in the hat, that’s me
it’s a skill I’d hoped to abandon
when I got out on the open road
but any more pent up emotion
and I think I’m gonna explode
there’s never been an endeavor so strange
as trying to slow the blood in my veins
to keep my face blank
as a stone that just sank
until not a ripple remains
I am high above the tree line
sitting cross legged on the ground
when all of the forbidden fruit has fallen and rotted
that’s when I’m gonna come down
‘course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one’s my mother
and that one’s my father
and that one in the hat, that’s me
it’s a skill I’d hoped to abandon
when I got out on the open road
but any more pent up emotion
and I think I’m gonna explode
Ani DiFranco
30+0
Jeg skulle så innmari gjerne vite alt om min lille skatt.
Hvordan hun har det der inne. Hvem hun egentlig er. Hvem hun ligner på, hvordan livet hennes vil bli og om hun vil bli lykkelig. Tenk om jeg i det minste bare kunne ha et lite glassvindu inn til hennes gode, myke livmorseng, slik at vi kunne kikke inn til henne nå og da for å finne ut hvordan hun lå, om ikke annet? Hva alle disse merkelige sparkene egentlig betyr?
Men vi vet likevel ganske mye om babyen vår allerede. Vi vet at hun er stor, sterk og… slagkraftig, er vel kanskje det rette ordet. Jeg har, helt siden starten av, visst at vi her har med å gjøre et meget sterkt barn – både fysisk og mentalt.
Dette ble vel egentlig bekreftet av min mor her om dagen også, da hun kunne fortelle meg at hun selv har satt tre barn på henholdsvis 4290 (meg), 4600 (lillesøster) og 3500 gram (minstesøster) til verden. Den minste var jo normalvektig, sier du? Ja. Men hun ble tatt med hastesnitt 2-3 uker før termin. Og snittet for et foster i uke 37 er 2950 gram, så det er vel et par ting som tyder på at også hun ville blitt kjempestor.
Vi vet også at vårt barn liker seg best på hodet, og at stumpen hennes som regel er å finne rett under mammas høyre lunge et sted. Dette finner hennes mor veldig trøstende, da hun med all sannsynlighet da vil komme med sine ørtifjerti kg ut riktig vei…
Og vi vet at det sannsynligvis aldri bør forekomme et gram sjokoladepålegg på brødskiva hennes også. Noen gang. Under noen omstendighet. Ikke bare på grunn av den forventede vekta. Vi snakker nemlig om sekunder før «noen» blir helt h-y-y-y-y-y-y-p-r-e etter at sukker er introdusert.
Dette, for eksempel, er tatt opp med mobilen i formiddag, etter at mor satt til livs intet mindre enn *gisp* fire sjokoladeruter.
Kall meg bare Sigourney…
Uke 30
Vekt: 1600 g
CRL: 26,5 cm
Full lengde: 36 cm
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 28 uker gammelt. Hjernens overflate blir stadig mer rynkete etter hvert som vindingene dannes. Forskere mener intelligensen kommer fra dette laget. Når vindingene snor og bukter seg på overflaten, maksimeres antallet hjerneceller og overflaten blir større. Nå kontrollerer hjernen den rytmiske pusteøvelsen og regulerer temperaturen selv!
Lanugohårene begynner å forsvinne, men forblir lengst på ryggen og skuldrene. Fosteret har nå ordentlige hår på hodet. Fettlaget under huden blir tykkere og glatter ut huden. Fettet isolerer og fungerer som energikilde.
Fosteret fortsetter å bevege seg så mye som mulig på den begrensede plassen og sparker med føttene og dunker med hendene. Noen fostre begynner også å snu seg med hodet ned nå. Dette kjenner du når fosteret sparker og dunker mot mellomgulvet og ribbeina, og hodet presser mot bekkenbunnen.
[Sakset fra Babyverden]
Notodden Bluesfestival har etter sigende blitt en knutepunktfestival. Ikke at jeg aner hva dette egentlig betyr, men jeg har fått med meg at det innebærer et par millioner i støtte. Jeg kan gjerne fortelle dem hva dem kan gjøre med dem.
Nå har jeg nemlig sittet i husarrest siden torsdag, fordi jeg vet at et utendørs stunt automatisk vil medføre fare for meg selv og mine umiddelbare omgivelser. Det er nemlig mange bluesfestivaler siden jeg forstod at det neste overstadig berusede mennesket som forsøkte å sette sine føtter under mine bildekk sannsynligvis ville oppnå målet sitt med glans. Jeg har slutta å svinge. Jeg har slutta å bremse også. Dumme naut.
I fjor ble jeg stående i kø i varmen på Rimi, i 20 minutter. Grunn: Et svenskt, ikke-så-intelligent par stod foran meg. «Tar ni inte svenska kronor her?» Uhmnei, blondina. Vi er ganske mange mil fra grensa nå. Det kan derfor kanskje være lurt å ha med seg enten norske penger eller et kredittkort når man drar på tur. Disse IQ-trolla hadde altså ingen av delene, så de ble stående å diskutere (uten å slippe noen andre forbi) hvordan de skulle løse dette. Etter ekstremt mye om og men fant de ut at mannen skulle løpe ned i teltet, hente ID og forsøke å få tatt ut noen penger i banken. Så kom de på at de hadde is i posen. Hmmm… Hva SKULLE de gjøre med DEN?? (Eeehh… Fryseren, kanskje??)
I tillegg til sånne episoder som gjør det føkkings umulig å både kjøre noen steder og å kjøpe mat, så kan man også plusse på at de som har ansvaret for minibankene aldri ser ut til å fatte at de bør fylles på underveis, og at mobilnettet bare ikke kan bære så mange «Hvor er du a? Jeg eeer så full jeg nå!-samtaler».
Derfor går man altså i frivillig husarrest og overlater utenomhuslige plikter til en betraktelig mer tålmodig mann.
Det er bare det at i år var det ikke nok.
Ikke nok med at vi blir bluesa ørene fulle av crap fra konsertene i byen på kveldstid, så må vi også leve med at halve byen plutselig slipper alle hemninger og kjører sine egne privatfester parallellt. I går endte vi opp i kryssilden mellom to av dem – en rett på den andre siden av gata her, og en lenger ned i byen. Og la meg si det sånn: en hybrid av blues og E-type, krydret med x antall fulle folk som hyler, roper, krangler og ler er IKKE søvndyssende. Selv om man er gravid, dødssliten, så trøtt at man er på tårenes rand, og bare med halsbrann, kvalme og bekkensmerter å trøste seg med.
Jeg satt oppe i natt og søkte på FINN eiendom. Og jeg vurderer å kreve evakuering neste år, nå som jævlene faktisk har fått enda et par millioner å rutte med. Ja takk, jeg tar gjerne et spa-opphold som plaster på såret (eventuelt på sårene jeg snart kommer til å påføre andre).
Men nå er det altså bare få timer igjen. I dag er det søndag. I kveld drar alle mine uinviterte gjester hjem til seg selv, hvor noen andre kan slite med dem.
Good riddance. Måtte dere aldri komme tilbake. Noen gang.
How Do You Do
Forgive us our trespasses
As we forgive those who have trespassed against us
Give us this day our daily bread
Daily bread, daily bread
In cello et in terra fiat voluntas tua
Gloria Spiritui Sancto
What language do you speak
If you speak at all?
Are you some kind of freak
Who lives to raise the ones who fall?
Hey, could you tell me why
The cat fights the dog?
Do you go to the Mosque
Or the Synagogue?
And if our fates have all been wrapped around your finger
And if you wrote the script then why the troublemakers?
How do you do?
How does it feel to be so high
And are you happy?
Do you ever cry?
… I sometimes cry …
You’ve made mistakes
Well that’s OK ’cause we all have
But if I forgive yours
Will you forgive mine?
Hey, do you feel our pain
And walk in our shoes?
Have you ever felt starved
Or is your belly always full?
How many people die
And hurt in your name?
Hey, does that make you proud
Or does it bring you shame?
And if our fates have all been wrapped around your finger
And if you wrote the script then why the troublemakers?
How do you do?
How does it feel to be so high
And are you happy?
Do you ever cry?
… I sometimes cry …
You’ve made mistakes
Well that’s OK ’cause we all have
But if I forgive yours
Will you forgive mine?
Forgive us our trespasses
As we forgive those who have trespassed against us
…Sameh Zoonoobee Allah… [Arabic. English translation: «Forgive my sins, Oh, Lord»]
Give us this day our daily bread
…Mechila… [Hebrew. English translation: «Forgiveness»]
Daily bread
…Ya Allah (S’lach lanu)… [Hebrew. English translation: «Oh, Lord (Forgive us)»]
Daily bread
…Ya Allah (S’lach lanu)…
Forgive us our trespasses
As we forgive those who have trespassed against us
…Sameh Zoonoobee Allah…
Give us this day our daily bread
…Mechila…
Daily bread
…S’lach lanu…
Daily bread
Thine is the Kingdom and the Power and the Glory
Amen!
How do you do?
How does it feel to be so high
And are you happy?
Do you ever cry?
… I sometimes cry …
You’ve made mistakes
Well that’s OK ’cause we all have
And if I forgive yours
Will you forgive mine?
… Will you forgive mine? …
How do you do?
How does it feel to be so high
And are you happy?
Do you ever cry?
… I sometimes cry …
You’ve made mistakes
And that’s OK ’cause we all have
But if I forgive yours
Will you forgive mine…?
Shakira, Oral Fixation II
Violent Dreams 