You are currently browsing the category archive for the ‘Skriverier’ category.
Eg har ei tilståing å koma med.
Eg er ikkje lenger ei kvinne av menneskeslekta. Eg er noko anna. Noko nesten ukjenneleg og merkeleg. Ein mutant.
Ein gong var eg ei heilt normal kvinne. Kleda eg bar lot seg finna i heilt vanlege butikkar som fører slike varer, og dei passa òg. Men slik er det ikkje lenger. Det har ikkje vore det på ei tid.
Det ville vera løgn å seie at eg ikkje heilt veit kva som skjedde, for det gjer eg. Det heile var nøye orkestrera og planlagt frå start til slutt. Men det eg ikkje var heilt førebudd på, var dei fysiske konsekvensane av mitt val.
Ein morgon vakna eg nemleg, på ein måte som ville fått sjølvaste Kafka til å bleikna, utan å kjenne att kroppen min. Musklane var ikkje der dei pleidde. Kroppen min var ikkje flat og lett handterbar meir. Den ville aldeles ikkje opp av senga. Eg måtte difor dragast opp av han som låg ved sia av meg og framleis var seg sjølv.
Det tok litt tid før eg fatta kva det var som var hendt. Eit lite, vent egg som i utgangspunktet ikkje var større enn eit lite punktum, hadde no utvikla seg frå sin vesle plass i magen min og tatt over heile resta av kroppen. Slik var det. Eg bar det ikkje inni meg meir. Eg hadde vorte Egget sjølv.
I byrjinga var eg så dum at eg trudde det berre var magen min som hadde fått slik ein underleg og rar fasong. Tida ville dog visa at denne teorien var skammeleg feil, og det var min framleis normale mann som for første gong påpeka dette då han ein kveld utbrøyt: ”Haha, sjå på foten din – den er ikkje flat meir, den er rund!”. Og det er med eit tungt hjarte eg kan melde at denne såkalla ”forrundinga” av mitt tidlegare så slanke legeme no har spreidd seg til hendene mine, fingrane, ansiktet – og ikkje minst til bakenden min.
Dei som trur og meiner dei har god greie på slikt, seier at denne forvandlinga ikkje vil vera for evig og alltid. Inni det Egget som er meg bur det nemlig ein liten fugleunge som snart vil kakka seg ut og møte verda for første gong, og Egget vil så opphøra å eksistere slik vi no kjenner det.
Men kva vil då skje med meg?
Mitt store von er at nokon der ute skal finna opp eggeskal-lim innan dei neste 9 vekene har passera. Elles er eg redd mi tid på denne jorda er ute.
Eg kan allereie kjenna at botnen min i ferd med å gå opp i liminga.
Heathcliff is the main character in Emily Brontë’s classic novel Wuthering Heights, and the whole plot revolves around this fascinating man from the time when he arrives at Wuthering Heights as a dark and dirty foundling and until he ends his days as a powerful landlord of both Wuthering Heights and Thrushcross Grange. This evolvement of the character and the fact that he is merely described by three narrators and never makes a clear statement of his own makes him one of the most fascinating characters in literature.
The very first time we meet Heathcliff in the novel is through his tenant’s narrative, where the character is established in the very first sentence of the novel. His tenant has just returned from a visit, and he describes him as a “solitary neighbour that I shall be troubled with” and hints about him being a misanthropist. This is all fairly vague in comparison to the much stronger statement: “A capital fellow!” and the fact that the tenant’s heart warmed towards him, leaving us with the impression of a strong, but just man although we sense that there are some hidden menace lurking in the background.
This menace is also emphasized by the manner his dialogs and actions are described throughout the novel. Heathcliff does not speak – he growls. He does not smile – he grins, and even sneers on occasion. In the tenants narrative the uses of adjectives like “diabolical” certainly gives an extra flavour to the reader’s interpretation of the character. The effect of the choice of words is further enhanced by putting his dogs in the scene with him early in the novel, and thereby creating a link between the dogs and himself, and an image of him not being man-like. And indeed, dogs are just the thing for portraying a man like this, as dogs can be both dirty and pitiful, and strong, powerful sentinels or even predators at the same time – mirroring the general development of the character.
With this image firmly planted in the reader’s mind, the narrative changes to that of Mrs. Dean, the housewife of both Wuthering Heights and the Grange, who takes us back to when Heathcliff arrives at Wuthering Heights as a foundling. The diabolic image is further enhanced by remarks such as “…it’s as dark almost as if it came from the devil” and the fact that Mrs. Earnshaw “was ready to fling it outdoors” upon his arrival. Even the housekeeper is afraid of him, but when everybody calms down, the child is washed and tucked into bed along with Hindley and Catherine, the Earnshaw children. The diabolic image is later modified somewhat with the way Heathcliff responds to the ill-treatment from Hindley, as he would not cry or speak up when harassed. This, however, does not necessarily make him seem more human to the reader. It might just be that this contributes to the aura of unearthliness that follows him throughout the text.
Hindley’s ill-treatment of him is a key point both in the novel and in the development of the character of Heathcliff, and it is the trigger to everything that goes so wrong in the end. Heathcliff forms a special bond with Catherine, and they spend a lot of time playing together out on the moors. One night they decide to go spy on the Lintons, which results in Catherine spraining her ankle and getting an invitation to stay until it is healed. Heathcliff, on the other hand, does not receive this invitation and must return to Wuthering Heights alone.
The turning point of the novel is when Catherine finally comes home, and this is also when Heathcliff truly is contrasted for the first time. The Lintons are portrayed as fine, cultivated creatures, and what is worse; they seem to have tamed and made a lady out of Catherine. This makes a sharp contrast to the black haired and dirty Heathcliff who has kept in the background until Catherine calls him forth. She kisses him at first, and then she turns right around and laughs at him in his face for being so “black and cross”. Needless to say, this hurts him deeply and it has a major impact on his development throughout the rest of the novel. At first, he makes a serious attempt to change his appearance by having the housekeeper groom him. This is also the first time his appearance is thoroughly described, making it very hard for the reader to believe that such a face could ever be anything else than dark and wild in the comparison of the angel-like Lintons.
“Do you mark those two lines between your eyes, and those thick brows, that instead of rising arched, sink in the middle, and that couple of black fiends, so deeply buried, who never open their windows boldly, but lurk glinting under them, like devil’s spies? Wish and learn to smooth away the surly wrinkles, to raise your lids frankly, and change the fiends to confident, innocent angels, suspecting and doubting nothing, and always seeing friends where they are not sure of foes – Don’t get the expression of a vicious cur that appears to know the kicks it gets are its desert, and yet, hates all the world, as well as the kicker, for what it suffers”.
This grim look, however, does not stop him from trying, resulting only in further humiliation by Hindley as he is shoved out of the room where Catherine and Edgar resides. From this point onward, Heathcliff is no longer the patient child enduring his torment in silence. He has had enough, and he starts fighting back for the first time, deciding that he will pay Hindley back no matter how long he has to wait for his revenge. He stays at Wuthering Heights a little while longer, but when Catherine decides to marry his exact opposite, Edgar Linton, after having rejected himself on several occasions, he cannot stand it anymore and leaves without saying a word.
Three years pass by without anyone knowing where he is, but when he reappears in the novel it becomes apparent that he has gone through some major changes. This absence is an artistic effect in itself, and it somewhat resembles a butterfly’s cocoon. The being that disappeared is not the same being that emerges afterwards, but the change itself becomes a hidden mystery of some kind, and it is more or less up to the reader to figure out what actually happened to Heathcliff while he was away. The author’s choice of narrators allows her to do so, as none of the narrators went away with him, and consequently there is no one to tell us what happened at this point. All we are left with is the new impression of a full grown man, as described by the housekeeper:
“…I was amazed, more than ever, to behold the transformation of Heathcliff. He had grown a tall, athletic, well-formed man; besides whom my master seemed quite slender and youth-like. His upright carriage suggested the idea of his having been in the army. His countenance was much older in expression and decision of feature than Mr. Linton’s; it looked intelligent, and retained no marks of former degradation. A half-civilized ferocity lurked yet in the depressed brows, and eyes full of black fire, but it was subdued; and his manner was even dignified, quite divested of roughness though too stern for grace.”
Once again, the author uses contrast to establish the character, but this time the tables have turned: Heathcliff is now the one who is portrayed as the superior character in the plot, as Edgar “seemed quite slender and youth-like” in comparison and that his facial expression looks intelligent. The effect is further enhanced by mentioning the army, bringing to mind the ability to fight – both to defend and to conquer. This is indeed a capable and potentially dangerous man, and now he is back to settle the score with Hindley.
The first thing Heathcliff does upon his return is to call to gather information about Catherine so as he can meet her – just to have a glimpse of her face before he takes care of his business with Hindley and then executes himself to escape the law. However, he changes his mind when he sees her. This indicates that Catherine is able to control him to some degree, and that she could have stopped his plans of revenge by leaving Edgar for his sake. The suspense is held for quite a while, with Heathcliff coming and going at the Grange to see Catherine and with Edgar trying to prevent him in doing so without losing face. This ménage à trois takes on a whole new dimension when Isabella, Edgar’s younger sister, falls deeply in love with Heathcliff, thinking him a true, honourable soul. Catherine, who knows him very well by now, tries to talk her out of it but fails miserably. Again, the character of Heathcliff is established through the means of contrast, this time with the fair, frail and naïve Isabella. Also, it is enhanced by the words of Catherine, his true love, when she says to her:
“I’d as soon put that little canary into the park on a winter’s day as recommend you to bestow your heart on him! (…) He’s not a rough diamond – a pearl- containing an oyster of a rustic; he’s a fierce, pitiless, wolfish man.”
This is the first time Catherine herself makes a statement about Heathcliff’s true character, and it is the last evidence the reader was waiting for. If we were not convinced before, we certainly would be now, after the heroine makes her little speech. Sadly, it does not have the same effect on Isabella. Four months after Heathcliff’s return, he sweeps Isabella away from the Grange and marries her – not for love, as implied by both Catherine and Mrs. Dean, but for the opportunity of inheriting her brother’s property. Some months later, she sends a long letter to the housewife, providing the reader with her narrative, the third one in the novel. Here she asks: “Is Mr. Heathcliff a man? If so, is he mad? And if not, is he a devil?” and once again we are reminded of his diabolic features. She concludes her letter by assuring both the receiver and the reader that “a tiger, or a venomous serpent could not rouse terror in me equal to that which he wakens”, adding to the impression that all hell is, once again, loose in Heathcliff’s conduct. His revenge is starting to take form.
Meanwhile, Catherine has been taken ill from the eternal suspense between her husband and her love, as Heathcliff cares less and less about what her husband may think about his visiting the Grange. It all explodes in one final encounter between the three of them just before Heathcliff marries Isabella, which almost leads to a fight between the men, only prevented by the housekeeper’s wits. Edgar then requires Catherine to choose between himself and Heathcliff, pushing her into a frantic madness. A little while later, when Heathcliff learns of her illness, he decides that he should pay her a visit to see how she is. This is the first evidence of empathy or concern for other’s wellbeing in Heathcliff’s character, and shows just how much he really loves Catherine. This is further enhanced by his reaction when he finally sees her. As reported by Mrs. Dean:
“He neither spoke, nor loosed his hold, for some five minutes, during which period he bestowed more kisses than ever he gave in his life before, I dare say; but then my mistress had kissed him first, and I plainly saw that he could hardly bear, for downright agony, to look into her face! The same conviction had stricken him as me, from the instant he beheld her, that there was no prospect of ultimate recovery there – she was fated, sure to die.”
She is also the only one who makes him show signs of agony or despair of any kind. One could of course argue that it is not Catherine he loves – it is himself in Catherine. As she herself states when she decides to marry Edgar:
“…[Heathcliff] shall never know how I love him; and that, not because he is handsome, Nelly, but because he’s more myself than I am. Whatever our souls are made of, his and mine are the same…”
Another major turning point in the development in the character of Heathcliff is when Catherine dies. After this happens, Heathcliff takes on a different aspect, as he more or less resigns and makes him self invisible for long periods of time for the narrator. This is not to say he becomes passive in any way – he simply takes the form of a puppet master and cunningly manipulates everyone around him from behind the curtain. With Catherine gone, there are no softening elements to Heathcliff’s cruelty, and no romance to sugar coat the story of revenge. This is Heathcliff in his most scary aspect.
His character is almost fully evolved at this point of the novel. His cruelty and sternness has been thoroughly established through direct description, choice of adjectives and violent actions, and now the narrator adds another feature: his ability to deceive and plan ahead. This becomes evident when he tells Cathy, Catherine’s daughter, that his son Linton is heartbroken and cannot be told that she did not despise him after she is forbidden by her father to send him any more letters. The real story is that it is Heathcliff himself who has convinced him of this, and the manipulation becomes even more obvious when Linton becomes more and more terrorised by his father lurking in the shadows telling him how to behave in front of Cathy, beating him senseless when he fails to obey.
And sure enough, Heathcliff gets his revenge in the end. Hindley is driven to his death, Cathy and Linton marries just a few months before Linton dies, and Heathcliff inherits both the Grange and Wuthering Heights. Still, there are no hints about him being fulfilled or content in any way. The only thing that seems to calm him somewhat is to dig up Catherine’s grave eighteen years after she is buried so as he can hold her in his arms once again. This sequence is a very powerful one, conveying madness, sorrow, desperate passion and horror. This is also when it is revealed that Heathcliff has been haunted by Catherine’s ghost all these years, adding spiritual terror to the already violent picture.
After this, there is yet another change in Heathcliff’s character. He starts to feel like there is a change coming, but he can not make it out. Yet, by making him tell Mrs. Dean about it, the author is able to say something more about his character, something that has never been said before: Heathcliff makes an effort to smile. This is the first time in the novel where this emotional expression has not been described as a diabolical sneer or a grin – it is an effort to actually smile. This signifies that there in fact is a change coming, and that it perhaps will change Heathcliff’s character as well. This is also enhanced by Heathcliff making arrangements for his own funeral, so as he can be laid to rest besides Catherine. And as the reader already is well aware of: the only one who could make such a difference is Catherine herself.
With this in mind, his death scene is even more powerful as this is the only time he is described as actually smiling – without even making an effort to do so. As Mrs. Dean says: “His eyes met mine so keen, and fierce, I started: and then, he seemed to smile.” Heathcliff’s unearthliness follows him even in death, as the housekeeper seems to think that he smiles at her after she started, even when he lies there cold. This is also enhanced by the fact that she can’t seem to close his eyes, making the reader wonder if he really is dead and gone, after all.
And true enough, it does not take long before a little boy is found crying at the turn to the Heights, claiming that Heathcliff and a woman is “yonder, under t’ Nab”, and he dare not pass them. Even though Mrs. Dean concludes her narrative and the novel by “wondering how any could ever imagine unquiet slumbers, for the sleepers in that quiet earth”, the reader is left with a certain feeling of ongoingness concerning Heathcliff and his woman.
In the end, therefore, Isabella’s questions still remain:
“Is Mr Heathcliff a man? If so, is he mad? And if not, is he a devil?”
There are no apparent answers to these questions. Maybe that is what makes the character of Heathcliff so endlessly fascinating even 160 years after he was first bestowed on the reading world, and what makes Wuthering Heights a classic novel to this day, still worth reading.
Ufrivillig barnløshet er en sorg som rammer 3000 norske par hvert år. I en tredjedel av tilfellene ligger feilen hos henne, i en tredjedel ligger feilen hos ham, og i den siste tredjedelen ligger feilen hos begge. Det er også mulig å være uforklarlig barnløs, uten noen kjent årsak. Infertilitet kan behandles med hormoner, operasjoner eller prøverør. I det hele tatt begynner vi å få en ganske god oversikt over årsakene og behandlingsmetodene. Men er det ikke noe vi har glemt i all vår flinkhet?
– Hvor er ungen min?
”Barnløshet er ofte sammenlignet med kriser”, sa professor Johanne Sundby i en åpen høring om barnløshet i 1999. ”Det dreier seg om et symbolsk tap; tapet av et potensielt, men ønsket barn som ikke har kommet når det burde”. Det som allikevel skiller denne krisen fra andre kriser, er det faktum at man ikke har mistet noe annet enn en drøm og en forestilling man kanskje alltid har hatt om hvordan livet en dag skulle bli. Dette er en usynlig, men like fullt reell sorg. Man har ikke blitt forlatt av partneren, og tapet har heller ingen synlige tegn som dødsannonse eller lignende som gir den barnløse en akseptert rett til å sørge. Alt kan se nokså tilforlatelig og harmonisk ut på overflaten. Men tapet av barnet man aldri fikk, som man likevel kunne se så klart for seg og bygget fremtiden sin rundt, kan likevel være alvorlig og smertefullt nok for den barnløse, som kanskje i tillegg ikke ønsker å fortelle andre om problemet og dermed blir tvunget til å leve et dobbeltliv bak en smilende maske.
En annen ting som skiller barnløshet fra andre kriser, er at sorgen og fortvilelsen blir rippet opp i hver eneste måned når nok en syklus avsluttes uten det resultatet man så gjerne ville ha. Dette blir så avløst av løftet om nye muligheter. Eggløsningen nærmer seg igjen, og håpet tennes på nytt. Kanskje man får det til denne gangen, kanskje akkurat denne behandlingen fører frem, kanskje man skal prøve andre behandlingsformer… Og det er mange forskjellige behandlinger man kan forsøke, over en lang rekke med år. Resultatet er at krisen begynner på nytt igjen hver måned, og at den for mange forverres litt for hver gang. Man rekker aldri å komme ordentlig i gang med bearbeidingen av sorgen og tapsfølelsen, og kanskje tar det mange år før man kommer så langt at man aksepterer situasjonen og begynner å håndtere følelsene rundt det å kanskje aldri skulle få barn. Dette er heller ikke problemfritt. Man vil stadig bli minnet på sin egen barnløshet gjennom hele livet, fra venninner og søsken får barn, til man til slutt sitter på gamlehjemmet og ser de andre få besøk av sine kjære. Det blir bedre med årene og de fleste barnløse par klarer seg fint på sikt, men det vil aldri helt slutte å gjøre vondt.
Barnløshet – et fysisk problem med emosjonelle konsekvenser
Det er mange følelsesmessige og psykiske konsekvenser som kan oppstå som en direkte følge av barnløshet. Selvbildet kan begynne å lide fordi man ikke er i stand til å gjøre det alle andre gjør nesten litt for lett og ofte uten å forsøke, og fordi man på sett og vis er refusert av naturen selv. Det er ikke uvanlig å leve med en følelse av fullstendig mislykkethet. Kroppsbildet lider fordi kroppen så systematisk og utspekulert knuser hjertets største drøm igjen og igjen, slik at man blir sin egen verste fiende. Sexlivet lider fordi man må prestere noe fremfor å nyte, og ha sex når kalenderen sier det og ikke fordi man nødvendigvis har lyst. Dette kan i sin tur ta livet av all spontanitet i forholdet – for hva er nå vitsen med å kaste bort en god porsjon sædceller hvis man ikke har eggløsning? Forholdet kan også bli satt på prøve av alle utfordringene man møter. Kanskje den ene parten føler seg mindreverdig og skyldig hvis infertiliteten er ensidig, og man ikke klarer å oppfylle sin kjæres største drøm. Kanskje man føler at den andre ikke er så engasjert som han eller hun burde være, eller kanskje partneren rett og slett er altfor engasjert og lar hele livet dreie seg om prøvingen. Kanskje begge er så slitne og deprimerte at man begynner å gå hverandre på nervene, og at trusselen om et brudd aldri er langt unna. I tillegg til dette må man takle endeløse venteperioder, noe som kan sette den mest tålmodige og stabile sjel på prøve.
Lang prosess
En utredningsprosess i det offentlige kan i mange tilfeller ta forferdelig lang tid. Bare tenk på hvor lang tid det kan ta før man får en time hos fastlegen sin. Det kan fort ta minst fire uker før man får time, og det er slett ikke uvanlig å måtte vente i to måneder før man kommer inn med noe ikke-akutt. Etter at denne timen er overstått, må henvisning sendes til nærmeste gynekolog eller spesialist. Dette tar nye tre måneder. Deretter følger innlevering av blodprøver, sædprøver og så videre. Fra en sædprøve er innlevert kan det gå så mye som en måned før man får svar og kanskje enda mer, avhengig av gynekologens kapasitet. Hvis dette svaret er bra, går man til neste steg i behandlingen hvis det er aktuelt – er det dårlig, er det nye tre måneder å vente før man kan avlevere ny sædprøve. Forhåpentligvis får man med dette nok svar til å igangsette en behandling av problemet, men i verste fall blir man henvist videre igjen til en av landets fertilitetsklinikker. Fertilitetsklinikken Sør opererer nå med en ventetid på fem måneder for en konsultasjon.
Man kan altså risikere å måtte vente i over et år før man kan få hjelp til å løse fruktbarhetsproblemet, og dette er som regel etter at man har forsøkt på egenhånd i et år fra før. På denne tiden kan stresset ha nådd et ganske høyt nivå, og det før det verste presset engang har begynt.
Ikke kapasitet nok
Hvor er så helsevesenet i alt dette? I 1987 ble det foretatt en undersøkelse ved Rikshospitalet. Flertallet av de 24 kvinnene som deltok sa at de var fornøyde med legens rolle når det gjaldt informasjon og prognoser for graviditet, men bare 6 var fornøyde med den emosjonelle støtten de opplevde. Dette tyder på at det norske helsevesen har kommet langt på den tekniske og medisinske delen av infertilitetsbehandling, men at det psykologiske aspektet har blitt neglisjert. Det har nok skjedd en del siden 1987, men det har ikke blitt foretatt noen oppfølgingsundersøkelse på dette. Spørsmålet er derfor: har vi kommet langt nok? Nå får man i enkelte tilfeller tilbud om ettersamtaler på mange av sykehusene dersom prøverørsbehandlingen var resultatløs, men det er slett ingen selvfølge at man faktisk skal få det. Haukeland Universitetssykehus sier blant annet på sin hjemmeside at de dessverre ikke har kapasitet nok til å tilby rutinemessig oppfølging etter prøverørsforsøk, selv om de forbereder pasientene på at dette kan være en stor psykisk belastning. Dersom pasientene selv ønsker det, kan de få en samtale med lege eller jordmor, og man blir oppfordret til å ringe hvis det er noe man lurer på. Spørsmålet er bare om dette er godt nok som oppfølgingstilbud etter en lengre periode med stort psykisk stress.
To fylker på et år
10-15 % av norske par i fertil alder opplever å ikke kunne få barn på egenhånd. Dette vil si at det er ca 3000 par hvert år som får betegnelsen ufrivillig barnløse og som skal igjennom denne prosessen. Til sammenligning ble det i følge Statens statistikkbyrå født 1666 nye telemarkinger i 2005. Dersom alle de barnløse parene fikk barn, ville det bety en årlig folkevekst tilsvarende antall fødsler i to fylker, tatt i betraktning at mange assisterte befruktninger resulterer i flerlingfødsler. Infertilitetsproblematikken er således et viktig tema i et samfunn hvor folkeveksten er på hell. Det burde også være et tema som interesserer politikerne så vel som distriktsnorge, men det ser ikke ut til å være en stor prioritering. Sosial og Helse-direktoratet har for eksempel en egen avdeling for sterilisering, men barnløshet nevnes det ingenting om. Langt mindre snakker noen om den emosjonelle oppfølgingen man så sårt trenger i en vanskelig og langvarig livssituasjon. Her ser det nemlig ikke ut til å ha skjedd stort siden den åpne høringen i 1999.
Sakte våknet hun til seg selv. Kroppen verket som om hun nettopp hadde fått skambank av en gategjeng i Oslo’s mer suspekte strøk, og hodet føles dobbelt så stort som vanlig. I munnen hadde hun en distinkt smak av blod. Rundt begge håndledd og begge ankler var det lenker. Store, sterke, raslende lenker. Det var mørkt rundt henne. Mørkt og kaldt. Det luktet rått og innestengt, og det var som om flerfoldige sjelers pinsler fortsatt satt i veggene. I noen få sekunder var hun desorientert. Så forstod hun hvor hun var. Hun hadde vært her før.
Skriket som slapp ut gjennom de sprukne leppene hennes da hun forstod, var skjærende nok til at hjertet hennes begynte å hamre i panikk. Det kunne ikke være sant. Det kunne ikke være mulig. Ikke nå igjen. Hun hadde jo overlevd sist! Svelget hennes kjennes tørt og klebrig. Hun svelget mens hun forsøkte å innhente den fatningen som tidligere hadde vært hennes varemerke. Med en skitten hånd strøk hun vekk en hårlokk som hadde klistret seg til pannen som var våt av svette. Det måtte være en logisk forklaring, en utvei. Det måtte være noe hun kunne gjøre. Et sted måtte det være en nøkkel. Men hvor?
Med såre hender famlet hun febrilsk langs veggene i sitt fengsel. Ingen sprekk eller ujevnhet unnslapp hennes søkende fingre. Alle groper i veggen ble behørig undersøkt mens pulsen hamret i tinningene. Fort. Det måtte skje fort. Det var ingen tid å miste. All tidligere erfaring tilsa at dette ikke var en bra situasjon. Dette kunne ødelegge henne fullstendig. Og hun hadde så mye igjen å leve for. Dette kunne ikke være slutten.
Hun visste ikke hvor lenge hun hadde lett da en murstein endelig lot seg rikke.
Et brev. En beskjed. Til henne. Utålmodig rev hun opp konvolutten. «Velkommen tilbake» stod det i svart blekk som enda ikke hadde rukket å tørke. «Vedder på at du lurer på hvorfor du er her igjen. Du trodde du var ferdig med oss, gjorde du ikke? Feil igjen! Vel, du har bare deg selv å takke. Det er dine egne valg som har brakt deg tilbake til dette stedet. Det er din egen skyld, og du vet grunnen. Du tok først feil utdannelse, siden feil jobb, og var dermed utro mot deg selv så vel som alle i din nærhet. Du har tatt i mot penger for noe som ikke var rett for deg å gjøre. Du har levd et liv som ikke var ment for deg.»
En kvalmende følelse av resignasjon overveldet henne, og hun sank sammen på gulvet. Ja, hun hadde feilet. Hun visste det. Og hun måtte gjøre noe med det. Men hvordan skulle hun kunne gjøre noe med det når hun befant seg her, i denne situasjonen? Hun ble oppmerksom på at lenkene på håndleddene begynte å gnage seg inn i huden hennes, og hun tvang seg selv til å lese videre.
«Bak den murveggen du ser foran deg ligger det en nøkkel. Dette er den nøkkelen som skal få deg ut herfra, alt du behøver å gjøre er å klatre over muren og gripe taket i den. Det er bare en ulempe: du har en halvtime på deg før den tidsinnstilte bomben i hjørnet går av.» Med øyne ville av dyrisk panikk lette hun rundt i rommet. Og ganske riktig. Fire røde, blinkende tall lyste illevarslende mot henne fra hjørnet i den andre enden av rommet. Det var en tjue minutter igjen. Hun skyndte seg å lese resten av lappen. «Dette er til ditt eget beste. Vi vil du skal overleve dette. Ha tillit til oss.»
Tillit. Et mer malplassert ord skulle man lete lenge etter. Denne situasjonen hadde etter hva hun kunne dømme svært lite med tillit å gjøre. Men hun kunne komme seg ut av den. Hun måtte. Hun kunne klatre over en murvegg, hun hadde gjort det før. Sakte reiste hun seg opp og fikk fotfeste med først den ene foten, så den andre. Slik fortsatte hun. Centimeter for centimeter karret hun seg oppover den kalde og harde veggen, helt til fingrene kjentes numne og hun var nesten oppe. Da var det brått slutt. Nervene hennes rislet like kaldt og tungt som lenkene hun hadde på hender og føtter. De rakk ikke lenger. De ville aldri la henne slippe over muren. Hun ville aldri få tak i nøkkelen.
Klokken viste 10 minutter.
Hun slapp seg ned på gulvet igjen mens hun ble fyllt av en kvalmende håpløshet. Det var ingenting annet hun kunne gjøre. Eller vent… Fingrene hennes hvilte på noe langt… Noe kaldt… Noe skarpt? Hun løftet det opp. En sag.
Tårene trillet nedover det oppskrapede ansiktet hennes, men hun orket ikke skrike mer. Isteden unnslapp en bitter latter hennes sammenbitte lepper. Så dette var slutten. Dette var straffen. Som om hun ikke hadde lidd og kjempet nok de siste årene før hun måtte gi opp karrieren. Det var faen ikke rettferdig, og det var ikke hennes skyld. Akkurat nå hadde hun en eneste mulighet til å finne friheten: hun kunne sage av seg både hender og føtter og risikere å blø ihjel. Hvordan de hadde tenkt hun skulle sage av den siste hånda orket hun ikke tenke over. Hun ville uansett ikke være istand til å ta seg over muren uten dem.
Fem minutter igjen.
Hun begravde hodet i hendene.
Mørke. Kulde. Rå luft. Desperasjon.
Lenker.
Og en hårnål, godt gjemt i håret hennes.
Fem sekunder. Fire. Tre.
To.
Legger ut denne nå, fordi den minner meg så om humøret mitt om dagen. Skrev den vel for 5 år siden eller noe sånt. Bare bytt ut «han» med «syklusen», så er vi der. Jada.
Sirkeltrening
Tikk – dunk. Tikk – dunk. Tikk – dunk. Lyden av vekkerklokka på nattbordet og pannen mot veggen var det eneste som hørtes i mørket. Kanskje bortsett fra en irriterende knaselyd fra et hjørne på kjøkkenet, en intens lyd som brøt totalt med den jevne, suggerende rytmen på soverommet. Dyrisk energi. Vill, utemmet energi fylte leiligheten, hver eneste millimeter av den. Kattene spiste nattmat.
Tikk – DUNK. Tikk – DUNK! Vær så god, bli gal. Hjernen raste vilt i hodet. Pannen begynte å merke at den hadde hatt nærkontakt av tredje grad med veggen et utall ganger, men det var da også meningen. For hva er poenget med å foreta seg noe om det ikke merkes eller har konsekvenser på et nivå eller et annet?
For øvrig virket det ikke som om noe som helst hadde noen effekt på noe for tiden. Sirkeltrening, på et vis. Begynnelsen er alltid så positiv og optimistisk. Omtrent til det punktet hvor man registrerer at man er nøyaktig der man startet, bare at melkesyra og pulsen skulle tilsi at nettopp det punktet burde vært et tilbakelagt stadium for lenge siden. Og sånn fortsetter det. Til man faller død om. Med all sannsynlighet ville ikke skoleklokka ringe ut til friminutt.
Skjønt, i det parallelle og paradoksalt abstrakte universet hun levde i, kunne man ikke være sikker på noe som helst. Surprise me. Galskapen lenge leve. Gym suger. Ikke det at det spiller noen rolle, dog. Det er det ufattelig lite som gjør i det katastrofalt strukturerte kaos som kalles sirkeltrening. Ikke tenk. Bare gjør. Ingen kommer noen vei allikevel. Noe annet er en løgn. Selvbedrag. Idet man tenker at wow, nå har ting skjerpa seg – så blåser fløyta og vips: der er man igjen. Alt så nær som motivasjon og tidligere fysiske plager er det samme.
Pokker. Til og med tankene går i sirkler. Åpenbart. Det ble nettopp bevist, som om det skulle være nødvendig.
Tikk – dunk. Med litt flaks nå så tok han henne inn mentalt. Det tredje øyet var, om ikke lenger intakt, forholdsvis aktivert. Skulle bare mangle, egentlig, ettersom 90 % av blodet var samlet akkurat der, akkurat nå. Inntil det gikk til neste stasjon for å begynne på nytt det også. Stakkars små celler. Det var i det minste godt de ikke var utstyrt med en velfungerende hjerne. Ikke tenk. Bare gjør. Gjøre hva?
Blodceller har en fordel, dog. Mekanismen som holder det hele i gang er forholdsvis lett å gjennomskue. Forholdsvis lett å stoppe også. Kanskje ikke for cellene, rett nok, men for helheten. Eller en utenforstående. Om han forsto at han skulle det. Om han ikke lot seg rive med og bli en del av problemet istedenfor løsningen. Redningen. Men med all mulig tydelighet og klart som dagen forsto han overhodet ikke noe som helst. Om han var en del av kretsløpet eller ikke, var et hittil ubesvart spørsmål. Om så var tilfelle, var han på en helt annen stasjon. Eller i en annen gymsal. Med en annen gymlærer. En annen utenforstående.
Men i det hun sovnet inn, for noe hun håpet var siste gang, visste hun at han – for henne – fortsatt og i aller høyeste grad var en del av problemet. Derfor var også hans tilbakekomst garantert. Igjen. Og igjen. Og igjen…
Noen jenter får det til med en gang. De har regelmessige, stabile sykluser og trenger egentlig bare å riste en boksershorts over hodet før egget er befruktet og slår rot. Noen jenter sliter litt mer med å få spiren på plass, uten å forstå hvorfor. Andre igjen har en kropp som aldri får bestemt seg for hvilken sykluslengde den skal lande på, noe som kan gjøre det mer enn vanskelig nok når det er snakk om å unnfange et barn. Men det finnes enkle metoder som kan gi deg en liten sniktitt inn i hva kroppen holder på med hva syklusen angår. Høres dette ut som noe du kan ha utbytte av? Les videre!
På skolen lærte vi at en kvinnes syklus er 28 dager lang og at eggløsningen derfor inntreffer på midten den 14. dagen. Det var der skolen tok feil. Faktum er at dette bare er et gjennomsnitt, og at en normal syklus kan være mellom 23-35 dager lang. Dette varierer fra kvinne til kvinne, og noen ganger også fra syklus til syklus. Det er med andre ord mulig at syklusen din kan være på 26 dager den ene måneden og 33 dager den neste. Dette betyr at også at tidspunktet for eggløsningen kan variere gjennom syklusene. Problemet er bare at du ikke kan være sikker på når egget ble sluppet før syklusen din er over, og da er det gjerne for sent å planlegge en hyrdestund.
Hormonenes påvirkning
La oss først friske opp biologikunnskapen litt. Syklusen begynner den første dagen med friskt blod, og kroppen begynner å produsere FSH (folikkelstimulerende hormon) slik at eggposene i eggstokken kan vokse og modnes. Disse igjen begynner å produsere østrogen slik at livmorslimhinnen vokser og blir tykkere, og når en av eggposene har blitt ca 2 cm stor er egget klar for å slippes. Nå har østrogennivået steget til et så høyt nivå at også LH (luteiniserende hormon) stiger og får en topp. Dette skjer omtrent 24-36 timer før den faktiske eggløsningen, og det er dette hormonet som vil slå ut på en eggløsningstest. Rett etter eggløsningen vil den tomme eggposen omdannes til Det Gule Legemet, som igjen vil produsere progesteron frem til graviditet inntreffer eller syklusen er slutt. Dette er det hormonet som primært stopper kroppen fra å blø ut livmorslimhinna før egget eventuelt har rukket å feste seg. Samtidig synker østrogennivået igjen og holder seg lavt frem til ny syklus begynner, med unntak av en liten bølge noen dager etter eggløsning. Fasen fra eggløsning til menstruasjon er 12-16 dager lang, og her er cluet: lengden på denne fasen holder seg mer eller mindre stabil fra syklus til syklus og fra kvinne til kvinne.
Krem eller eggehvitte?
Så hvordan kan man gjennomskue dette systemet uten avanserte metoder som ultralyd og blodprøver? Svaret er at disse hormonene også påvirker kroppen på andre, mer målbare måter. Den mest åpenbare forandringen som skjer, er den som skjer i truseinnlegget. Tommelfingerregelen er at desto mer østrogen du har i omløpet, desto mer og fuktigere utflod vil du ha. Dette betyr at du har forholdsvis tørt sekret når blødningen er over, at det stadig blir mer og våtere utflod frem mot eggløsning og at det tørker opp igjen etterpå. På ditt aller mest fruktbare vil sekretet ligne på eggehvitte: tykt, vått og strekkbart. Du kan med andre ord strekke det mellom fingrene dine uten at det brister!
Hard eller myk?
Livmortappen vil også forandre seg gjennom syklusen. Den enkleste måten å sjekke dette på, er å sette seg på huk og føre en ren finger opp i skjeden hvor du tilslutt kjenner en slags tapp. Dette er bunnen på livmorhalsen, og den oppfører seg annerledes alt ettersom hvor i syklusen du er. Etter at menstruasjonen er over er den lav sånn at du når den lett med fingeren, hard som nesetippen din og lukket. Unntaket er hvis du har barn fra før, da kan den være litt mer åpen enn hos de som aldri har født. Rett før og under eggløsningen forsvinner den oppover, blir myk som leppene dine og åpen, før den igjen lukker seg og blir hard. Det beste er om du sjekker dette på samme tidspunkt hver dag, siden den kan endre seg gjennom dagen.
Kul eller heit?
Du vil også bli forbauset over hvor mye et termometer kan avsløre. Hvis du tar tempen hver morgen til samme tid gjennom hele syklusen, vil du forhåpentligvis se et mønster. I starten av syklusen ligger basaltemperaturen (hviletemperaturen etter at du har sovet minst 3 timer sammenhengende) forholdsvis lavt, mens det økte progesteronnivået gjør at den stiger 0.2-0.5 grader dagen etter eggløsning. Holder den seg høy i tre dager på rad, kan du gå utifra at eggløsningen er over for denne gang. Da vil temperaturen holde seg høy helt frem til progesteronnivået avtar igjen og menstruasjonssyklusen begynner på nytt. I beste fall vil den holde seg høy i mange, mange måneder fremover. Du kan enten lage deg et skjema selv, eller bruke for eksempel Fertilityfriend. Dette er et gratis webbasert program som lar deg registrere temperaturen i et skjema, og finner ut for deg når eggløsningen var.
Så hvordan kan dette hjelpe deg hvis det ikke vises før etter eggløsningen er overstått? Ikke mye der og da. Men hvis du gjør dette noen sykluser, vil du kunne avgjøre om du i det hele tatt har eggløsning eller på hvilken dag den pleier å komme. Dette vil gjøre det veldig mye lettere å planlegge riktig tidspunkt for samleie, og det vil også gjøre at du vet når menstruasjonen vil komme neste gang. Da slipper du nemlig den unødvendige torturen med å være usikker på om du er på overtid eller ikke, og du vet når den vil være over. Dessuten, hvis det verste skulle skje og dere ikke skulle få det til på egen hånd, har du masse dokumentasjon å ta med deg når dere oppsøker legen for utredning. En temperaturkurve som dette vil blant annet avsløre om lutealfasen (tiden mellom eggløsning og menstruasjon) er for kort, slik at egget ikke rekker å feste seg skikkelig før det skylles ut. Da blir det mye lettere å gå inn på et tidlig tidspunkt med riktig medikasjon, og dere slipper å vente lenger enn dere må.
Uansett er det utrolig fascinerende å bli kjent med kroppen sin på en helt annen måte enn tidligere. Du kan også gjerne skrive ned andre tegn i kroppen underveis, sånn at du kan sammenligne dine egne, unike sykluser med hverandre.
Lykke til!
Kilder:
Clearblue
Fertilityfriend
Kom på en liten sak jeg skrev for noen måneder siden, og fant ut at jeg skulle legge den her. Begynne å samle ting litt, på en måte.
Altså. En novelle om barnløshet. Here goes…
Søvnengel
Du kom til meg i går. Vi satt og så på TV, som vi så ofte gjør om kveldene nå. Ett eller annet dørgende kjedelig blafret forbi over skjermen der borte i hjørnet, og jeg kan ikke i min apati engang huske hva det var, så meningsløst må det ha vært. Det var sikkert en film av noe slag. Men han var nå engang så oppslukt av lyd og bilder at jeg ikke så noen hensikt i å forsøke å rive ham løs for å få litt selskap, så jeg ble sittende der jeg også. Tiltaksløs. Det var ikke så sinnsykt mye spennende jeg kunne få gjort så lenge TV’en stod på og så lenge jeg måtte være stille. Annet enn å bare sitte der jeg satt og ønske kvelden forbi.
Midt i min sanseløse kjedsomhet hørte jeg plutselig skritt. Små, listende løfter kom tuslende ned trappa og ble sterkere etter hvert som de kom gjennom kjøkkenet og til slutt inn i stua. Så sto du der, rett foran meg. Du hadde på deg en krøllete og varm pyjamas, håret ditt var bustete og stod til alle kanter og du hadde en bestemt mine i det lille ansiktet ditt. Jeg har aldri sett deg så nydelig som da. Som en liten, trassig engel bestående av bare søvnvarme. Du sa ingenting med en gang, bare så på oss med furtne øyne som ennå var tunge av søvn og ventet på at vi skulle forstå ditt ordløse krav helt av oss selv. Jeg så tilbake på deg. Lenge. Kunne ikke ta blikket fra deg, ville suge til meg alt jeg kunne av deg som en uttørka svamp som endelig hadde funnet en liten dråpe fuktighet.
Da vi ikke reagerte som du ventet, annonserte du høyt og bestemt at du ikke kunne sove. For det var så kjedelig der oppe. ”Neimen, jenta mi da” tenkte jeg mens mammahjertet mitt ble fylt av en endeløs oppgitt ømhet. Det var så typisk henne. Sent på kvelden skulle hun komme ned, lenge etter sengetid. ”Du skal da ikke være her nede, du nå! Gå og legg deg litt igjen, så mamma og pappa kan slappe av og så du våkner frisk og opplagt i morgen tidlig”. Jeg orket bare ikke tanken på å rive deg opp av senga før du var klar for det. Det virket så hjerterått og brutalt mot den nydelige lille jenta mi som så ut som hun var skapt for å sove. ”Og så”, la jeg stille til, ”så kommer jeg opp for å se til deg om litt, og da skal jeg vedde på at du allerede sover som en liten engel. OK?”
Så var du borte igjen, like umerkelig som når du først kom ned. Jeg vet ikke hvor du ble av. Kanskje gikk du opp igjen til det fine rommet ditt. Kanskje gikk du et annet sted. Jeg orket ikke å følge etter deg opp trappa. Jeg vet bedre enn å utsette meg selv for det. For jeg vet at du ikke er der. Det ligger ingen god og varm veslejente i barnesenga. Dyna di er kald. Rommet ditt har stått tomt lenge nå.
Men jeg fortalte pappa at du nettopp hadde vært her. At du ikke fikk sove. En stund var jeg redd han kom til å tro at jeg hadde gått fra forstanden for godt, at de siste månedene hadde tatt knekken på den siste rest av fornuft hos kjæresten hans. Men han skrudde ned lyden på TV’en og flyttet blikket over på meg. ”Jammen, det er klart hun ikke får sove”, sa han varmt etter en liten stund mens han la armen rundt meg og kysset meg på panna. ”Hun er jo sin mors datter! Akkurat derfor kommer hun nok snart ned igjen, og da er hun her for å bli.”
I natt lurer jeg på hvorfor du kom. Hva du egentlig ville fortelle meg. Om det var sant. Det var så kjedelig der oppe, sa du. Og kanskje pappaen din har rett. Kanskje kommer du snart tilbake for å bli. Hos en mamma enn så lenge uten barn, men med en livmor fullstendig uten rytmesans. Hos en mamma som nesten hadde gitt opp håpet om å få se deg.
For vår lille u-unnfangede engel får ikke sove. Der oppe.
07.01.06
Dette ser ut til å ta lenger tid enn du noen gang hadde forestilt deg. For det var jo bare å ha ubeskytta sex og så var du gravid, ikke sant? Men naturen har fucka deg skikkelig over og testene er negative måned etter måned. Hvordan kan du komme deg gjennom resten av prøveperiodene med psyken i behold? Her har du tipsene!
Hvor moro er det: Du sitter der med nok en negativ graviditetstest i hånda, mens verden rundt og i deg raser sammen nok en gang. Ingenting av det du gjør for å øke sjansene ser ut til å ha noen effekt, og samtidig strutter magene overalt rundt deg for riktig å minne deg på din egen mislykkethet og gni det skikkelig inn. Elendigheten synes ingen ende å ha, optimismen din er omvendt proporsjonal med antall prøveperioder og du lurer på hvordan i alle dager du skal komme deg gjennom denne skjærsilden.
Men fortvil ikke. Det finnes ting du kan gjøre for, om ikke annet, å mildne torturen og gjøre det hele litt mer levelig for deg selv. Hvem vet, kanskje du til og med kan lage gull av gråstein?
1. Beskytt deg selv
Beskyttelse er vel kanskje det siste du tenker på i denne fasen av livet ditt, men det er ikke snakk om prevensjon denne gangen. Det handler om å beskytte deg selv mot alle babyinntrykkene du utsetter deg for hver dag. Hold deg unna babybutikker med mindre du har et konkret ærend der. Sett en grense for hvor mye tid du skal bruke på prøver- og babyfora på internet. Ikke planlegg hvordan barnerommet skal se ut, og ikke begynn å strikke hentesettet riktig ennå. Kort sagt: lev som normalt og ikke overfokuser på prøving, temperaturkurver og tidlige graviditetstegn. Desto mindre du tenker på det, desto mer avslappet forhold vil du ha til det og desto mindre vondt vil det gjøre.
2. Ha en ”prøveplan”
Planer gir forutsigbarhet. Planer gir trygghet. Og planer sørger for at du stadig beveger deg nærmere målet istedenfor å begrave deg i frustrasjoner. Det første året er det ikke så mye annet å gjøre enn å passe på å ha samleie rundt eggløsningstid, men hva hvis dette året nærmer seg slutten? Da kan det være lurt å planlegge et legebesøk og forberede en utredning. For de litt mer ”viderekomne” kan det føles godt å vite hvordan syklusene blir fremover med tanke på medisiner og videre undersøkelser, og hva som skal skje hvis og dersom.
3. Lag en kriseberedskapsplan for to-ukerstorturen
Dette er vel kanskje den verste prøvelsen av dem alle. Du vet at eggløsningen har vært, dere har gjort deres beste – og nå er det bare å vente. Og vente. Og vente… Det er her det kan være greit å ha tenkt gjennom disse to ukene på forhånd, sånn at du kan ta best mulig vare på deg selv i ventetida. Hva liker du å gjøre? Har du noen spesielle interesser du kan sette av disse to ukene til? Det kan være hva som helst – betingelsen er bare at det handler om noe annet enn babyer og prøving. Hele meningen er jo å holde hjernen din okkupert av andre ting. Og igjen: hold deg langt unna symptomlister på internet. De vil ikke gjøre deg verken mer eller mindre gravid enn du allerede er, de vil bare rote med hodet ditt og sende deg ut på en halsbrekkende symptomjakt som kanskje og kanskje ikke har noe for seg.
4. Tenk positivt
Jada, du har hørt det før. Velmenende mennesker (helst de som selv blir gravide av et vindpust og derfor ikke har den fjerneste ide om hva de snakker om) forteller deg til stadighet at du må tenke positivt og slappe av. Det hjelper ikke. Du vil ikke bli fortere gravid ved hjelp av tankekraft. Men du vil helt sikkert få det bedre med deg selv ved å fokusere på det positive i nåtiden, til tross for alle dine håp og lengsler. Enhver situasjon kan snus til noe positivt hvis man bare er åpen nok og villig til å tre ut av selvmedlidenheten et lite sekund. Alt handler om hva du velger å tenke om en situasjon. Er det sommerferie og du hadde håpet å ha en liten, smilende og sommerkledd lykkebylt liggende i vogna? Tenk isteden på hva dere kan gjøre denne sommerferien mens dere ennå ikke har en liten en å ta hånd om, og gjør det. Dette kan være den siste sjansen dere har til å dra på den bilferien på et par år. Er det 17. mai og glade og oppspilte unger overalt? Nyt anledningen og å ta en kald utepils med god samvittighet. Det er slett ikke sikkert dere kan det til neste år. Det kan også lønne seg å tenke gjennom slike ting på forhånd, hvis du vet du vil komme opp i en sårbar situasjon. Finn frem penn og papir og del et ark i to. På den ene siden skriver du ned de såre, negative tankene du har om denne bestemte situasjonen, og på den andre siden skriver du den positive varianten av disse tankene. Bestem deg for at du skal snu tankene dine over til noe positivt hver gang en negativ tanke melder seg. Du vil ikke angre.
5. Skaff deg et vikarierende fokus
Det å lage en baby er uten tvil det største prosjektet du noen gang har begynt på. Men betyr dette at prøvingen skal være hele livet ditt? Etter månedsvis med intens prøving kan det være godt å ha et vikarierende fokus – noe du kan slå over på med en eneste gang prøvingen truer med å ta rotta på deg. Du vil bli forbauset over hvordan frustrasjon kan omdannes til konstruktiv energi. Det vil jo uansett ikke stjele energi fra Prosjekt Baby, ikke sant? Still deg selv det helt hypotetiske spørsmålet: ”Hva ville jeg gjort hvis jeg ikke ville ha barn, og hvem ville jeg vært?” Nå er det på tide å realisere disse drømmene og bruke energien på å skape deg det livet du ønsker deg. Dreier svaret seg om karriere? Legg planer og engasjer deg i jobben din! Desto lenger du klarer å komme ut fra egne mål og drømmer, desto sterkere blir du som menneske og desto bedre rollemodell blir du for din fremtidige pode. Trening er også et utmerket vikarierende fokus. Hvor stram og fin rekker du å bli før du blir gravid? For det første får du ut mye frustrasjon over en kropp som ikke oppfører seg som du skulle ønske, noe som er sunt for både kropp og sjel. For det andre vil du virkelig trenge disse nye musklene når spiren endelig sitter og skal vokse seg stor og sterk – for ikke å snakke om når den skal ut, eller de mange månedene med trøsting og bæring i etterkant! For det tredje blir det veldig mye lettere for deg å holde deg i form gjennom svangerskapet og å gå ned igjen i vekt etter fødselen, og du vil ha mer energi og overskudd å dele med din lille håpefulle. Og som en ekstra, liten bonus – det er deg alle de lykkelige mammaene vil se på med misunnelse i blikket når tyngdekraften til slutt innhenter dem.
Det er med andre ord fullt mulig å bruke denne perioden av livet ditt til noe konstruktiv. Det er bare opp til deg selv. Så hva venter du på?
Violent Dreams 