Ufrivillig barnløshet er en sorg som rammer 3000 norske par hvert år. I en tredjedel av tilfellene ligger feilen hos henne, i en tredjedel ligger feilen hos ham, og i den siste tredjedelen ligger feilen hos begge. Det er også mulig å være uforklarlig barnløs, uten noen kjent årsak. Infertilitet kan behandles med hormoner, operasjoner eller prøverør. I det hele tatt begynner vi å få en ganske god oversikt over årsakene og behandlingsmetodene. Men er det ikke noe vi har glemt i all vår flinkhet?

– Hvor er ungen min?

”Barnløshet er ofte sammenlignet med kriser”, sa professor Johanne Sundby i en åpen høring om barnløshet i 1999. ”Det dreier seg om et symbolsk tap; tapet av et potensielt, men ønsket barn som ikke har kommet når det burde”. Det som allikevel skiller denne krisen fra andre kriser, er det faktum at man ikke har mistet noe annet enn en drøm og en forestilling man kanskje alltid har hatt om hvordan livet en dag skulle bli. Dette er en usynlig, men like fullt reell sorg. Man har ikke blitt forlatt av partneren, og tapet har heller ingen synlige tegn som dødsannonse eller lignende som gir den barnløse en akseptert rett til å sørge. Alt kan se nokså tilforlatelig og harmonisk ut på overflaten. Men tapet av barnet man aldri fikk, som man likevel kunne se så klart for seg og bygget fremtiden sin rundt, kan likevel være alvorlig og smertefullt nok for den barnløse, som kanskje i tillegg ikke ønsker å fortelle andre om problemet og dermed blir tvunget til å leve et dobbeltliv bak en smilende maske.

En annen ting som skiller barnløshet fra andre kriser, er at sorgen og fortvilelsen blir rippet opp i hver eneste måned når nok en syklus avsluttes uten det resultatet man så gjerne ville ha. Dette blir så avløst av løftet om nye muligheter. Eggløsningen nærmer seg igjen, og håpet tennes på nytt. Kanskje man får det til denne gangen, kanskje akkurat denne behandlingen fører frem, kanskje man skal prøve andre behandlingsformer… Og det er mange forskjellige behandlinger man kan forsøke, over en lang rekke med år. Resultatet er at krisen begynner på nytt igjen hver måned, og at den for mange forverres litt for hver gang. Man rekker aldri å komme ordentlig i gang med bearbeidingen av sorgen og tapsfølelsen, og kanskje tar det mange år før man kommer så langt at man aksepterer situasjonen og begynner å håndtere følelsene rundt det å kanskje aldri skulle få barn. Dette er heller ikke problemfritt. Man vil stadig bli minnet på sin egen barnløshet gjennom hele livet, fra venninner og søsken får barn, til man til slutt sitter på gamlehjemmet og ser de andre få besøk av sine kjære. Det blir bedre med årene og de fleste barnløse par klarer seg fint på sikt, men det vil aldri helt slutte å gjøre vondt.

Barnløshet – et fysisk problem med emosjonelle konsekvenser

Det er mange følelsesmessige og psykiske konsekvenser som kan oppstå som en direkte følge av barnløshet. Selvbildet kan begynne å lide fordi man ikke er i stand til å gjøre det alle andre gjør nesten litt for lett og ofte uten å forsøke, og fordi man på sett og vis er refusert av naturen selv. Det er ikke uvanlig å leve med en følelse av fullstendig mislykkethet. Kroppsbildet lider fordi kroppen så systematisk og utspekulert knuser hjertets største drøm igjen og igjen, slik at man blir sin egen verste fiende. Sexlivet lider fordi man må prestere noe fremfor å nyte, og ha sex når kalenderen sier det og ikke fordi man nødvendigvis har lyst. Dette kan i sin tur ta livet av all spontanitet i forholdet – for hva er nå vitsen med å kaste bort en god porsjon sædceller hvis man ikke har eggløsning? Forholdet kan også bli satt på prøve av alle utfordringene man møter. Kanskje den ene parten føler seg mindreverdig og skyldig hvis infertiliteten er ensidig, og man ikke klarer å oppfylle sin kjæres største drøm. Kanskje man føler at den andre ikke er så engasjert som han eller hun burde være, eller kanskje partneren rett og slett er altfor engasjert og lar hele livet dreie seg om prøvingen. Kanskje begge er så slitne og deprimerte at man begynner å gå hverandre på nervene, og at trusselen om et brudd aldri er langt unna. I tillegg til dette må man takle endeløse venteperioder, noe som kan sette den mest tålmodige og stabile sjel på prøve.

Lang prosess
En utredningsprosess i det offentlige kan i mange tilfeller ta forferdelig lang tid. Bare tenk på hvor lang tid det kan ta før man får en time hos fastlegen sin. Det kan fort ta minst fire uker før man får time, og det er slett ikke uvanlig å måtte vente i to måneder før man kommer inn med noe ikke-akutt. Etter at denne timen er overstått, må henvisning sendes til nærmeste gynekolog eller spesialist. Dette tar nye tre måneder. Deretter følger innlevering av blodprøver, sædprøver og så videre. Fra en sædprøve er innlevert kan det gå så mye som en måned før man får svar og kanskje enda mer, avhengig av gynekologens kapasitet. Hvis dette svaret er bra, går man til neste steg i behandlingen hvis det er aktuelt – er det dårlig, er det nye tre måneder å vente før man kan avlevere ny sædprøve. Forhåpentligvis får man med dette nok svar til å igangsette en behandling av problemet, men i verste fall blir man henvist videre igjen til en av landets fertilitetsklinikker. Fertilitetsklinikken Sør opererer nå med en ventetid på fem måneder for en konsultasjon.

Man kan altså risikere å måtte vente i over et år før man kan få hjelp til å løse fruktbarhetsproblemet, og dette er som regel etter at man har forsøkt på egenhånd i et år fra før. På denne tiden kan stresset ha nådd et ganske høyt nivå, og det før det verste presset engang har begynt.

Ikke kapasitet nok
Hvor er så helsevesenet i alt dette? I 1987 ble det foretatt en undersøkelse ved Rikshospitalet. Flertallet av de 24 kvinnene som deltok sa at de var fornøyde med legens rolle når det gjaldt informasjon og prognoser for graviditet, men bare 6 var fornøyde med den emosjonelle støtten de opplevde. Dette tyder på at det norske helsevesen har kommet langt på den tekniske og medisinske delen av infertilitetsbehandling, men at det psykologiske aspektet har blitt neglisjert. Det har nok skjedd en del siden 1987, men det har ikke blitt foretatt noen oppfølgingsundersøkelse på dette. Spørsmålet er derfor: har vi kommet langt nok? Nå får man i enkelte tilfeller tilbud om ettersamtaler på mange av sykehusene dersom prøverørsbehandlingen var resultatløs, men det er slett ingen selvfølge at man faktisk skal få det. Haukeland Universitetssykehus sier blant annet på sin hjemmeside at de dessverre ikke har kapasitet nok til å tilby rutinemessig oppfølging etter prøverørsforsøk, selv om de forbereder pasientene på at dette kan være en stor psykisk belastning. Dersom pasientene selv ønsker det, kan de få en samtale med lege eller jordmor, og man blir oppfordret til å ringe hvis det er noe man lurer på. Spørsmålet er bare om dette er godt nok som oppfølgingstilbud etter en lengre periode med stort psykisk stress.

 

To fylker på et år

10-15 % av norske par i fertil alder opplever å ikke kunne få barn på egenhånd. Dette vil si at det er ca 3000 par hvert år som får betegnelsen ufrivillig barnløse og som skal igjennom denne prosessen. Til sammenligning ble det i følge Statens statistikkbyrå født 1666 nye telemarkinger i 2005. Dersom alle de barnløse parene fikk barn, ville det bety en årlig folkevekst tilsvarende antall fødsler i to fylker, tatt i betraktning at mange assisterte befruktninger resulterer i flerlingfødsler. Infertilitetsproblematikken er således et viktig tema i et samfunn hvor folkeveksten er på hell. Det burde også være et tema som interesserer politikerne så vel som distriktsnorge, men det ser ikke ut til å være en stor prioritering. Sosial og Helse-direktoratet har for eksempel en egen avdeling for sterilisering, men barnløshet nevnes det ingenting om. Langt mindre snakker noen om den emosjonelle oppfølgingen man så sårt trenger i en vanskelig og langvarig livssituasjon. Her ser det nemlig ikke ut til å ha skjedd stort siden den åpne høringen i 1999.