Akkurat nå er det et halvt år siden vi ankom føden. Fikk et rom med hver vår seng, og registreringsbånd rundt magen min.

Den siste kvelden vi bare var to.

I morra (faktisk i dag, siden klokka er over midnatt) klokka 07:24 er det et halvt år siden jeg hørte skriket hennes for første gang. Siden jeg så det bittelille ansiktet. Siden jeg ble mamma.


Jeg kan bare ikke skjønne at det har gått så fort. For den lille, varme kroppen som ligger der oppe i senga mi og ikke fikk sove uten pupp og mammakos, den kom jo på en måte inn i min verden for bare et par dager siden. Og samtidig har hun alltid vært her, jeg kan bare ikke begripe hva i all verden jeg gjorde uten henne. Hvordan jeg noengang klarte å leve før hun var.

Men nå har hun altså sin første halve bursdag.

I morra kveld (eller faktisk i kveld) skal hun få sitt første grøtmåltid.

Nå er hun faktisk så stor at hun trenger mer enn bare min morsmelk, som hun har levd på i flere måneder.

Så innmari rart.

Så utrolig fint.

Men likevel… bittelitt trist.


Advertisements