You are currently browsing the category archive for the ‘Prosjekt Tårefri Søvn’ category.
Det er meg en stor glede og fornøyelse å meddelle min kjære leser følgende:
Min datter har nå sovna.
I sin egen seng.
Jepp, da er det på tide med en liten oppdatering på Prosjekt Tårefri Søvn igjen, siden vi nå har kommet frem til den første evalueringa. Det skulle jo egentlig loggføres igjen etter 10 dager, men på grunn av både klokkestilling og litt rusk i forgasseren et par dager, så ble det 12 dager isteden.
Ikke at det spiller noen rolle, dog. Denne metoden åpner nemlig og heldigvis for fleksibilitet.
Men uansett. Hvis dere vil se hvordan loggen ser ut nå, så kan dere se den her:
For den nye leser:
Vi holder akkurat nå på å justere litt på vår 5 mnd gamle jentes døgnrytme, og lære henne til å sove selv. Ferbers gråtekur er fullstendig uaktuell for oss, så nå jobber vi med The No-cry Sleep Solution av Elizabeth Pantley. Du kan lese mer om Prosjekt Tårefri Søvn her.
Nå har vi fulgt søvnplanen hennes i noen dager, og begynner å se hvordan dette fungerer. Ennå har vi ikke kommet helt dithen at vi skal evaluere, men jeg kan jo gi mine kjære lesere en aldri så liten oppdatering mens vi venter.
Og i fare for å jinxe alt nå: Dette funker!!!
…for det rakk jeg ikke å skrive så mye om i går.
Kveldsrutina
Denne har vi valgt fordi vi tror at forutsigbarhet gir trygghet og ro hos både oss og henne. Vi valgte å gjøre den kort og grei, sånn at det faktisk er en viss mulighet for at vi gjennomfører den. Har jo prøvd litt tidligere med kveldsbad og babymassasje, men da blir det så tiltak at alt det andre raser sammen også.
I går begynte vi på Prosjekt Tårefri Søvn, basert på boka The No-cry Sleep Solution av Elizabeth Pantley, og det første steget er som jeg nevnte i forrige innlegg, å skaffe seg en oversikt over søvnvanene slik de er nå.
Det gjorde vi i går og natt til i dag. Resultatene overrasket meg egentlig litt, for jeg trodde dagene var mye verre og nettene var mye bedre? Nå skal det riktignok sies at denne natta har vært en av de verre jeg har opplevd sammen med henne, og at det kanskje ikke er helt representativt for hvordan det egentlig er – men dette er jo uansett en del av virkeligheten vår.
Jeg er ingen stor fan av Ferber og gråtekurer. Faktisk er jeg en ganske stor motstander av det. Så stor, faktisk, at jeg planlegger et helt eget blogginnlegg om akkurat det.
Dog er jeg også en stor tilhenger av søvn og bedagelige timer i sofaen på kveldstid, og ikke minst har jeg stor tro på rutiner og forutsigbarhet.
Det er egentlig ikke det at vi har hatt så store problemer med å få huldreungen til å sove. Som jeg nevnte i innlegget om samsoving, så sover vi for det meste riktig så godt. Utfordringen, i den grad vi har hatt noen, er at det er helt umulig å legge seg for natta uten mammaen sin og pupp i munn, slik at mamma faktisk har blitt sendt i seng før hun bestemte det selv en del kvelder.
Og ja, jeg prøvde det som anbefales for de av oss som ikke har hjerte til å høre på barneskrik i time etter time etter time, kveld etter kveld. For noen uker siden prøvde jeg nemlig den ekstremt lette versjonen av dette, ved at jeg tok med meg laptopen og satt meg ved siden av henne i senga, mens trøsta etter beste evne og håpa hun skulle sovne. Ikke vellykka. På den tredje kvelden tok jeg med meg jentungen ned igjen i stua og ringte etter Pizzabaker’n. Og det tok meg mange, mange dager å roe henne ned igjen sånn at hun klarte å sovne fint i vugga si igjen uten særdeles høylydte protester.
Jeg har lovet henne aldri, aldri mer.
Violent Dreams 