You are currently browsing the category archive for the ‘Tankespinn’ category.
Her om dagen satt jeg og så på Oprah. Det var den episoden hvor hun ga hvert eneste menneske i salen 1000 dollar, og en utfordring på å gjøre noe godt for noen med disse pengene. Resultatet var intet mindre enn fantastisk. Noen hadde fått tusenlappen sin til å vokse til 100 000, mens andre hadde klart å forandre livet til hele familier bare ved å være der og stille opp. En alenemor fikk en ny bil, så hun slapp å bruke 2 timer på bussen hver dag. En barneskolelærer lærte en pensjonist å lese. Han gråt, og sa hun hadde besvart hans mors bønner. En familie hvis far var syk av hjernesvulst fikk sykehusgjelda sletta, og sponset utdanning for hans barn. Det var nesten ikke grenser for hvordan denne lille summen med penger vokste og fikk med seg fler.
Så mye makt vi faktisk har, så mye fantastisk vi kan utrette her i verden hvis vi bare velger å fokusere på det positive istedenfor å klage på det negative! Det finnes ingen grenser for hvor mye godt mennesker kan gjøre – hvis vi tror det nytter. Hvis vi vil. Vi er riktignok den mest destruktive arten som noengang har satt våre bein på planeten Jorda, men for et potensiale vi alle har! Jeg kjenner at denne Oprah-episoden endret en liten bit av min holdning til menneskeheten som sådan. Jeg kjenner at jeg er litt mer optimistisk på menneskehetens vegne nå enn jeg var før jeg så dette.
Jeg har derfor en utfordring til alle bloggere der ute. Gjør minst en god gjerning – og blogg om det etterpå. Send en solid dose positiv energi ut i en verden som virkelig trenger det, og send utfordringen videre til tre bloggere du kjenner.
Du kan for eksempel:
- gi noen en blomsterbukett – bare fordi!
- fjernadoptere et barn
- legge igjen en inspirerende bok på bussen, med et lite, oppmuntrende kort til den som tilfeldigvis finner den
- skriv et brev til noen du vet vil sette pris på det
- tilby deg å sitte barnevakt for noen som kan trenge en frikveld for seg selv
Det er bare en eventuell mangel på kreativitet som setter grensene. Og hvis du trenger flere tips til hvilke gode gjerninger du kan utføre, så kan du jo se her?
For min del skal jeg endelig skrive et brev til mitt fjernadopterte barn i Colombia i dag. Hun har nemlig skrevet til oss to ganger nå og blant annet bedt om bilder, men jeg har bare aldri hatt tid eller ork, eller så har jeg glemt det helt bort. Men i dag skal hun få et langt brev med bilder og det hele, og jeg sender med en liten gave til henne også. Det vet jeg hun vil bli veldig glad for.
Cathrine, Lin og Shamini kan herved anse seg selv som tagget, og utfordringen sendes med dette videre til dem!
Det er ikke mye jeg har fått med meg av nyheter i de siste dagene. Jeg har allikevel ikke kunnet unngå å få med meg at Marianne Aulie navnga to menn som dopet henne ned og forsøkte å voldta henne for 14 år siden, og jeg vil (forutsatt at hun snakker sant, hvilket jeg ikke ser noen grunn til å tvile på) herved gi henne min fulle støtte i saken.
Og kjære potensielle voldtektsmann. Du skal vite dette.
Hvis du noengang forsøker å legge hånd på meg eller mine, på noen som helst måte, så vil jeg uten et øyeblikks tvil skrike navnet ditt så høyt stemmen min kan bære fra så mange fjelltopper jeg overhodet kan få tilgang til. Jeg vil male det i store, svarte bokstaver på alt som kan brukes som lerret, og jeg vil dertil publisere det i alle tenkelige fora – selv om jeg kanskje må vente i 14 år på den perfekte muligheten.
Og livet ditt vil aldri, aldri mer bli det samme.
Aldri.
Et lite hjertesukk fra BygdeMolboNoreg på morgenkvisten.
For et par uker siden maila jeg Gilde for å finne ut hvor nærmeste butikk som førte Gilde Økologisk var hen i verden. Fire dager senere fikk jeg svar, og gleden var stor. De skrev nemlig at takket være blant annet min mail, ville de gjøre nok et forsøk i en butikk som ligger 10 minutter herfra. De fortalte meg at om få dager ville jeg derfor kunne kjøpe både økologisk kjøttdeig og et utvalg biffer i denne butikken.
Så jeg tar meg en tur noen dager senere for å se om noe hadde skjedd.
I hele denne store butikken (som også inkluderer en kjøtt- og fiskedisk), fantes det hele 5 pakker økologisk kjøttdeig – og et par pakker med ferdiglagede kjøttkaker. Og dett var dett. Hun jeg spurte om dette ante knapt hva jeg snakket om, så hun måtte spørre en annen. Han sa bare at «det er ikke etterspørsel etter slikt». Jeg tok med meg to pakker kjøttdeig, og vandret videre på min ferd.
På veien hjem stoppet jeg innom Coop Prix, som ellers begynner å få et anseelig utvalg økologiske produkter i sitt sortiment. Jeg spurte også dem om de hadde, eventuelt var villige til å ta inn, økologisk kjøtt. Hun jeg spurte ante heller ikke her hva jeg snakket om, så hun måtte spørre en annen. Den damen stod faktisk med papirene fra Gilde i hånda, men kunne bare beklage. De hadde ikke anledning til å ta inn produkter som ikke lå i deres sortiment, og forsvarte seg med at «Det er Gilde som er vanskelige, ikke oss».
Nok en mail sendes Gilde. Damen jeg tidligere hadde snakket med, var åpenbart ikke i stand til å svare meg, så hun videresendte mailen til en annen. Han svarte at det var ledelsen i Coop Prix som avgjorde sortimentet, og ikke dem. Han rådet meg videre til å fortsette å spørre etter økologisk kjøtt, slik at etterspørselen går opp. Jeg spurte ham så om han kunne peke ut retningen til nærmeste butikk med et visst utvalg. Men det ville han ikke.
Jeg svarte ham bare at det er større sjanse for at jeg vil trives som vegetarianer enn at etterspørselen skal vokse helt av seg selv i denne kroken av verden. Det har han fortsatt ikke svart på. Jeg har også sendt tips/ønske til lokalavisa om at de gjerne må skrive om økologisk mat i den, og på den måten bedrive litt folkeopplysning som igjen kanskje vil føre til økt etterspørsel – som igjen kanskje vil føre til at man ikke behøver å ta med seg kapitalen sin til andre byer. Men jeg har ikke fått noe svar av dem heller.
Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig?
De av dere som gjerne vil ha mer informasjon om hva økologisk mat er, sendes herved inn til Undre. Hun har nemlig laget en fin oversikt, og har også lovet å teste ut de forskjellige produktene etterhvert.
De av dere som allerede er informerte og bevisste, bes om å melde fra til meg hvor i all verden dere kjøper økologisk kjøtt hen. Det hadde nemlig vært godt med litt MAT.
Bill.mrk: Sulten østlending
Det er all mulig grunn til å tvile på myndigheter som handler mot bedre vitende. Det er enda mer grunn til å tvile på dem dersom de i tillegg vingler frem og tilbake og til slutt gir etter for en bestemt interessentgruppes krav.
Det er nettopp dette som har skjedd i forbindelse med fastsettelsen av årets gaupekvote, og jeg gir dere herved en aldri så liten oppsummering av årets farse:
19.12.06: Rovviltnemda fatter vedtak om kvotejakt og mener den har all rett til å fatte dette vedtaket.
17.01.07: Miljøverndepartementet mener bestemt at denne retten ikke ligger i Rovviltnemdas lomme i det hele tatt. Tall fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt viser nemlig at gjennomsnittlig antall gaupeynglinger for de siste tre årene ligger under det nasjonale målet for gaupebestanden (les: under 12 dyr), og dermed er det opp til Miljøverndepartementet å avgjøre om det blir gaupejakt eller ei. Vedtaket om kvotejakt i 2007 blir dermed opphevet. Problemet delegeres nedover til Direktoratet for naturforvaltning.
23.01.07: Bøndene går til pressen, og truer med å ta saken i egne hender dersom de ikke får kvotejakt.
25.01.07: Direktoratet for naturforvaltning vedtar at det likevel skal jaktes på gaupe i Region 2 i 2007. Dette nye vedtaket baserer seg på gaupebestandens utvikling (som for få dager siden ikke var sterk nok) – og på skadeomfanget på sau. Resultatet er at 9 gauper nå er felt.
Med andre ord: man bryr seg betraktelig mye mer om bøndenes jamring (eller var det mest bøndenes erstatningskrav?) enn om gaupebestandens behov for å overleve i fri norsk natur.
Finn 9 feil.
Jeg kjente bokstavelig talt at det gikk en sikring i hjernen min da jeg hørte det, og at adrenalinet umiddelbart drønnet til unnsetning via blodet.
Først ble jeg så sint at det nesten svartnet. Så begynte jeg å spinne på en hel rekke mindre sukkersøte alternativer for reaksjoner mot de involverte. Deretter ble jeg trist. Veldig, veldig trist.
På onsdag ble det nemlig felt en stor og vakker gaupe her i nærheten, og som om ikke dette var nok i seg selv: lokalavisa feiret visstnok drapsmannen som helt. «Skutt sin første gaupe!» var overskrifta, i følge min kjære, med bilde av et stolt glis og et blodig dyr som megetsigende illustrasjon. Jeg har ikke lest det ennå. Men jeg skal. Dette er altfor viktig for meg til at jeg kan la det passere uten et rasende brøl.
Jeg har lenge (faktisk siden Steve Irwin‘s altfor tidlige og tragiske død i september i fjor) vurdert å engasjere meg i å bevare Norges viltliv, og da spesielt med tanke på mitt hjertebarn gaupa. Jeg har bare aldri kommet så langt at jeg har gjort mer enn å tenke på det. Før nå.
I kveld har jeg bedt både Foreningen Våre Rovdyr og Norges Naturvernforbund om å sende meg en giro for medlemskontigent, og jeg har herved plassert begge godt synlig i bloggrollen min. Jeg kommer også til å skrive mer om dette så fort jeg får samlet tankene mine og ervervet meg mer kunnskap om emnet.
Det er nemlig på tide å gjøre mer enn bare å tenke på ting. Jeg kommer til å kjempe med nebb og i særdeleshet klør for dette.
Hør meg hvese.
***oppdatering, 19.02.07****
Nå har jeg lest nevnte avis. Reportasjen var heldigvis ikke så horribelt vinkla som først forespeilet, men dette endrer dog ikke mitt ståsted på noen måte.
…og jeg annonserer herved at mitt lange opphold i «Den Virkelige Verden» er over.
En gang for lenge, lenge siden levde jeg et forholdsvis unormalt liv. Jeg leste tarotkort, jeg sanket urter, og jeg studerte (og til en viss grad også praktiserte) forskjellige retninger innen heksekunst. Det var livet mitt.
Men så skjedde det noe som gjorde at jeg fant det nødvendig å innta «Den Virkelige Verden» en stund. Jeg ble nemlig nødt til å ordne opp i en hel del praktiske ting, og jeg innså at jeg måtte håndtere det på mye mer konkrete og jordiske måter enn å legge kort og tenne lys. Derfor la jeg vekk alt av bøker og utstyr, og bestemte meg for å legge ut på en aldri så liten ekskursjon i fremmed territorium og ikke vende tilbake før alt var ordnet opp i.
Den siste oppføringen i min gamle Skyggebok er datert 9. mars 2001. Jeg har med andre ord vært borte i 6 år.
I det siste har det dog gått opp for meg tre ting:
1) Mission Accomplished: Jeg har gjort det jeg kom for å gjøre.
2) Alt jeg jobbet for før jeg dro på min lille ferie, er manifistert.
3) Jeg hører virkelig ikke hjemme i «Den Virkelige Verden».
Så, kjære leser, nå vender jeg nesa hjemover igjen. Bloggen kommer antagelig også til å bli med på reisen, så dere får henge med som best dere kan og se hva som skjer.
I mellomtiden kan dere kose dere med et lite symbolsk klipp fra en av yndlingsseriene mine: Bewitched.
I dag gikk det opp for meg at jeg antagelig er helt aldeles alene i verden om å mene det jeg mener og tro på det jeg tror på. Jeg har, som den outsideren jeg nå engang er, selvsagt tenkt denne tanken før, men disse gangene har det dog vært annerledes. Disse gangene har jeg nemlig valgt å leve i min egen versjon av Verden, uten å diskutere ting i nevneverdig grad med De Andre.
Men så bestemte jeg meg for å sette mine føtter i hva disse såkalt normale menneskene kaller Den Virkelige Verden en stund.
Der snakker de ikke engang samme språk som meg. Det vil si, ordene i seg selv er de samme. Dem kjenner jeg igjen. Men meningen bak dem er to vidt forskjellige og adskilte verdener. De Andre har ingen mulighet til å forstå hva jeg mener, og jeg har bare ikke energi nok til å sette meg inn i akkurat hva den «normale» oversettelsen innebærer slik at jeg kan formidle ting på best mulig måte i deres øyne. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å forklare dem alle årene med studier, erfaringer, egenutvikling og tankevirksomhet som ligger til grunn og som basis for mine meninger, mitt livssyn og min livsfilosofi. Jeg vet ikke engang om det er noen vits. Antagelig er det en grunn til at de har valgt å ikke lære seg disse tingene selv. Antagelig vil det ikke være verdt innsatsen. Og min jobb er ikke å misjonere.
En gang hadde jeg en venninne. Vi snakket mye sammen. Masse. I timesvis. Og vi oppdaget etterhvert at vi to var de eneste som forstod hverandre. Vi skjønte umiddelbart hva den andre mente når hun snakket om at det kanskje var litt vel mye Vann og forferdelig lite Jord. At Skorpiongift var vanedannende og at begerkongen kanskje ikke var en like god ide alltid. Hva hun mente når hun skyldte på Saturn eller Noden. Eller at dette var akkurat som Den Hengte Mann opp-ned. Vi hadde vårt eget språk og vårt eget sett med symboler. Ingen forklaring nødvendig. Et begrep var nok.
Jeg tror jeg vil ringe henne igjen.
Inntil videre:
Jeg resignerer herved fra all debatt, både skriftlig og muntlig, på Internet og i Real Life, frem til jeg finner et eneste menneske i verden som skjønner bæret mitt.
Noen ganger blir jeg litt skremt av mennesker. Ikke bare noen ganger, heller. Ganske ofte, faktisk.
Det som skremmer meg mest akkurat i kveld, er mennesker som åpenbart aldri verken har vært i, eller sett noen av sine nærmeste være i, skikkelig trøbbel. Mennesker som tror at sånt aldri kan skje dem, fordi de er så fornuftige og lure og smarte og glupe og allting. Mennesker som aldri har kommet nærmere livets skyggesider enn hva de har sett på Hotell Cæsar. Mennesker som derfor tror at alt er så forbanna enkelt alltid, og som står klare med formanende pekefingre dersom de skulle være så (u)heldige å treffe på noen som ikke helt når opp til krava.
Tidligere i livet mitt lurte jeg svært ofte på hva jeg hadde gjort for å fortjene min magnetiske tiltrekningskraft på vandrende katastrofeområder. Det har nemlig vært mange av dem. La meg for eksempel nevne 3-4 forskjellige tilfeller av spiseforstyrrelser, et par tilfeller med senvirkninger av barnemishandling, en rekke forskjellige sinnslidelser med innleggelser både her og der, og et par razziaer toppet med en barnevernsak med direkte drapstrusler mot undertegnede som konsekvens – for å nevne noe. Jeg har også hatt den tvilsomme gleden av å kjøre ikke mindre enn fire venninner til legevakta oppigjennom åra, etter at de hadde blitt skambanket (og den ene faktisk forsøkt overkjørt) av sine respektive mannfolk. Den siste fikk et ublidt møte med vår felles eks’ hender rundt halsen, og jeg bærer selv et arr over det venstre øyet etter at knyttneven hans på en måte bare landa der ei natt.
Ungdomstida mi var med andre ord nokså turbulent. Allikevel rotet jeg meg aldri opp i direkte trøbbel selv. Ikke fordi jeg var smart eller spesielt klok av meg. Den eneste grunnen jeg kan se, er nemlig at jeg har vært helt forbanna heldig med de folka og omstendighetene jeg har hatt rundt meg fra jeg var ganske så ung. Onkelen min døde av en overdose heroin da jeg var 14. Dette gjorde naturlig nok inntrykk, og man rørte derfor aldri sterkere saker enn Prince selv. Uanfaensett. Tilfeldighetene gjorde også at jeg kom inn i et kristent miljø året før, noe som også utelukket endel faenskap i seg selv. Der ble jeg til jeg var rundt 20 og hadde utviklet en halv hjerne. Da først traff jeg på de tidligere nevnte katastrofeområdene av noen mennesker, og tilbrakte de neste åra som tilskuer til det ene dramaet etter det andre. Jeg har følt faenskapen på kroppen, samtidig som jeg har klart å holde meg på trygg avstand – såvidt. De andre var ikke så heldige med sitt sikkerhetsnett. De hadde rett og slett fått utdelt dårligere kort fra starten av.
I dag ser jeg på denne tida som et privilegium som ble gitt meg. Jeg vet for et faktum at jeg ville vært en av de overbeskyttede, naive individene hvis jeg ikke hadde fått disse erfaringene, og jeg er helt forbanna glad for å ha fått evnen til å se nyansene. Jeg har lært uendelig mye av disse skjebnene.
Jeg har vært heldig der også.
Dette er et kort disse skummelt naive menneskene ikke fikk utdelt.
Eller kanskje de bare ikke har turt å kikke etter.
Det er meg en uendelig stor glede å presentere min aller første niese!
På tirsdag ble jeg nemlig tante til ei jente på 4030 gram og 50 cm, og jeg er helt aldeles forelska i det lille, illsinte nurket som roet seg en stakket stund i armene mine i går kveld (riktignok etter å ha skreket seg sliten, men vi kan jo hvertfall late som om hun likte meg bare bittelitt..?). Jeg blir helt satt ut, jeg altså. Der satt jeg med en liten, varm og god bylt i armene, med små bein krøllet opp under en bitteliten mage. Finnes det noe større lykke i verden enn akkurat det? Jeg mener det; finnes det i det hele tatt noe i hele verden som er så beroligende?
Meg og babyer er omtrent som meg og potetgull med dip. Det er helt umulig å legge det vekk, og uansett hvor mye man har fått så er det bare ikke nok. Jeg lurer allerede på når jeg skal få se henne igjen. Foreldrene hennes bor nemlig en times tid unna, og jeg vil jo ikke akkurat invadere dem fullstendig heller. Så jeg må nok vente litt. Hun har dog fått en plass på veggen til tante allerede, akkurat som hun har fått en plass i hjertet hennes.
Jeg nevnte at hun var illsint. Det var kan hende en aldri så liten underdrivelse. Jentungen er nemlig lynende og eitrende forbanna på å ha blitt født uten å ha blitt spurt først, så min kjære lillesøster har sitt svare strev for tida. Det er dog ganske åpenbart hvor den håpefulle har arvet temperamentet fra. Undertegnede har nemlig forholdsvis friske minner og arr som ennå ikke har bleknet etter å ha vokst opp sammen med mammaen hennes. Men det går nok bra. Det gjør som regel det. Vi må bare bli enige med oss selv om hva verden egentlig er for noe først, og så forsone oss med tanken på at det ikke fulgte med en returbillett.
Og hvis foreldrene skulle finne på å trenge en liten time-out fra sinnataggen, så sitter det en tante her med babyabstinenser så det holder og bare verker etter å overta littegranne..!
Jeg gleder meg til å få lov til å være en del av livet hennes. Endelig finnes det nemlig en liten sjel jeg kan skjemme bort etter alle tantebokens regler, og den sjansen har jeg aldeles ikke tenkt å la gå fra meg. Den skal nemlig brukes for alt hva den er verdt!
For jeg sitter allerede her med et fåret smil om munnen, i en lykkelig forvissning om at jeg allerede er godt snurret rundt en knøttebitteliten lillefinger. Jeg kommer nok til å bli der i noen år også.
Jippi!
Det var med et noe spent hjerte jeg tuslet til sengs i elleve-tida i går kveld. Jeg hadde forsøkt å få tak i lillesøster to ganger i løpet av dagen, og alt jeg hadde klart å fiske frem av informasjon var at de hadde vært en tur innom føden – for så å bli sendt hjem igjen med rier og 1.5 cm åpning. Rett før jeg skulle legge meg, derimot, tikket det inn en melding fra mamma. De hadde dratt tilbake til sykehuset. Spenningen steg. Sjansen for en god natts søvn sank tilsvarende.
På vei til skolen i dag tidlig kom det nok en melding fra den vordende bestemor. Nå var epiduralen satt, og det var bare å vente. Og vente. Og vente litt til. Tenk, der lå lillesøstra mi og hadde det forferdelig vondt og skulle snart oppleve verdens største mirakel – og her satt jeg og glodde dumt uten å få med meg noe som helst eller vite hvordan det gikk med henne? Du verden for en lang skoledag, og du verden for en frustrasjon da jeg oppdaget at mobilen min ikke var så fulladet som først forespeilet, takket være en sikring som bestemte seg for å ta seg en tur. For en dag å gå tom for strøm på! Jeg måtte derfor ta fart og drite i å lese alt jeg hadde tenkt å lese i fritimene (som om jeg hadde skjønt bæret i dag uansett), og isteden kaste meg i bilen for å hente laderen. Da jeg svingte inn på stikkveien til skolen, pep mobilen min enda en gang.
Jeg har blitt tante for aller første gang!
Min lillesøster har i dag fått ei «lita» jente på 4030 gram og 50 cm! Man kan trygt si at jeg ikke har fått med meg så forferdelig mye av dagens studier. Har vel mer eller mindre gått og trippa i hele dag, først fordi jeg ikke visste hva som skjedde – og så fordi jeg visste det. Jeg føler meg i grunnen ikke så avbalansert nå heller!
Jeg gleder meg helt sinnsykt til å dra inn for å hilse på nurket. Ennå har jeg ikke fått snakket med de lykkelige foreldrene, og vil ikke mase på dem heller. De har sikkert nok med seg selv og sin lille håpefulle akkurat nå.
Men i morra, da er det tantes tur!
Velkommen til verden, tantes lille hjerte!
Violent Dreams 