You are currently browsing the category archive for the ‘Betraktninger’ category.
Et lite dikt for helga fra huldreheim. Det er kanskje et av de vakreste diktene jeg vet om, og er skrevet av den svenske poeten Stagnelius, som døde i 1823 – ikke engang 30 år gammel.
Les det og gråt.
Det er, som mange av mine lesere kanskje allerede har fått med seg, mye jeg ikke forstår.
For snart ett år siden begynte nyhetene å spre seg utover hele verden. Ei lita jente var borte vekk. Madeleine. Dere kjenner alle saken, så jeg skal ikke gå inn på den nå. Den er trist, den er skummel – og den er for meg fullstendig uforståelig.
Scene: I bilen på vei hjem fra påskebesøk
Roller: Pappaen og Mammaen
– Du..?
– Ja..?
– Har jentungen fått i seg noe rart?
– Nei, hun får jo fortsatt bare morsmelk, hun? Hvordan det?
– Nei, det er bare det at de to siste bæsjebleiene jeg har skifta nå har vært gule.
– Gule? *ler* Merkelig. Jeg har jo ikke spist noe jeg ikke pleier heller.
*stille*
– Å, faen.
…
Du veit du har drikki for mye Solo når ungen din driter gult.
Siden min bloggetid har blitt kraftig redusert siden Liten Vilde kom til verden, skal jeg spare både dere og meg for klisjeer. Enda et år er forbi og et nytt står på trappene og yap-yap-yap. Dere kjenner greia likevel. Ingen grunn til å repetere. 🙂
Men én ting skal sies, og sies med ettertrykk: Dette har vært et slitsomt, men fantastisk år for meg, og jeg går ut av det så uendelig mye rikere enn jeg gikk inn. Det er rart å tenke på, men på denne tida i år satt jeg og ventet på å bli godkjent for prøverørsbehandling, fullstendig i uvissa om jeg noen gang skulle få oppleve å bli mamma.
Det fikk jeg.
Nå sitter jeg her og skriver så fort jeg kan, mens den deiligste ungen i hele verden ligger i vugga si og sover.
Og uansett hvor mye jeg vrir og vender på denne nyttårskavalkaden, så er det bare dét som er viktig. Det er bare dét dette året har handlet om for meg. Jeg ble mamma. Jeg fikk barn.
Januar var måneden vi skulle på forhåndssamtale på Fertilitetsklinikken. Vi ble godkjente, og medisiner til tusenvis av kroner entret vårt kjøleskap. Eggene skulle taes ut i slutten av februar og befruktes i en skål.
Men den 11. februar gikk jeg på badet, og kunne med et ironisk flir konstatere at jo, dette var en eggløsning og den skjedde nuh. Og tok med meg gubben til sengs, just for the heck of it.
Det var i det øyeblikket magien skjedde – den vesle huldreungen min ble unnfanget, på naturmåten. Medisiner, sprøytespisser og resepter kunne bare kastes, og erstattes med ingefærdrops som kanskje og kanskje ikke hjalp mot svangerskapskvalme. Gleden kunne ikke vært sterkere. Lettelsen var ubeskrivelig.
Endelig.
De neste fire månedene ble for det meste tilbrakt med trynet i dass, og jeg husker ikke stort av det. Sommeren kom sammen med mitt andre trimester, og ga meg en bitteliten pause – før tredje trimester kom og tok meg med storm, bekkenløsning og knallharde spark.
Helt i slutten av oktober kom den vesle jenta mi med keisersnitt. Og hele verden ble snudd opp-ned.
Jeg visste jeg ville trives med mammarollen. Jeg bare hadde ingen idé om at jeg kom til å trives så innmari godt med den som jeg gjør. Helt ærlig og ubeskjedent: Jeg koser meg glugg ihjel, forberedt som jeg var på evige netter med drit, gulp og melkespreng. Det er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet når jeg snakker med andre, slitne mammaer – for jeg kan egentlig ikke relatere så mye til deres daglige utfordringer. Jenta mi er aldri sjuk, og hun har sovet kjempegodt frem til nå.
For vi har vært heldige, svært heldige. Ungen vår er en rolig og harmonisk liten sjel, som er forholdsvis lett å lese og å tilfredsstille. At alle rutiner er avlyst nå i jula, med mye action og inntrykk for ei lita hulder, får vi bare se bortifra.
Kort sagt og oppsummert:
Jeg elsker livet mitt. Det har utviklet seg til å bli så fantastisk mye bedre enn hva jeg noengang har kunnet forestille meg. Og år 2007 vil gå inn i historien som det beste, noen sinne.
Så. Takk for det gamle, kjære leser.
Mens vi teller ned mot midnatt, til jeg skal kysse både min kjæreste og vår lille skatt, så ønsker jeg også dere et riktig godt nytt år.
Måtte det bli like godt som det forrige.
En varm og god liten klump
både inni og utenpå mammas bryst
En avslappet og vakker liten stemme
som synger sovesanger på utpust
En liten, lubben hånd
som kosekrafser i mammas halsgrop
Og et lite, bustete hode
i kysseavstand fra mitt eget
Rundt oss stresser folk med barnevogn og på slitne, små bein.
Men ikke vi.
Det er godt å være på juleshopping når man kan være tett inntil.
Det er ingenting som provoserer meg mer enn svake sjeler som setter seg ned på rævva og syter når de ikke får vilja si. Folk som foretar dårlige valg for seg selv, og ikke er der de ønsker å være fordi de faktisk ikke har satt den ene foten foran den andre og transportert sitt legeme og sjel fra A til B. Folk som bare forventer at POFF så skal ting ordne seg sånn helt av seg selv, slik at de plutselig er der de vil være til tross for egen manglende innsats.
For meg er det nemlig dette hele denne saken handler om.
Märtha har rett: vi HAR likelønn i Norge. Dersom en mann velger den samme jobben som en kvinne, er sjansen stor for at han (forutsatt at de har lik kompentanse) får nøyaktig like mye utbetalt som henne.
Når jeg skal bedømme verden, foretrekker jeg å gjøre det på bakgrunn av egne erfaringer og observasjoner fremfor å sluke offentlighetens dogmer rått. Jeg liker å holde meg utenfor teorier og trosbekjennelser som ikke har noe med mitt eget liv å gjøre, og som jeg ikke kjenner igjen. Dette er også tilfellet denne gangen.
Jeg kan nemlig, med hånden på mitt alltid så ærlige hjerte, ikke komme på en eneste kvinne i min nære eller fjerne omgangskrets som noengang har følt seg hindret av sitt kjønn i arbeidslivet. I hver eneste jobb jeg har hatt, har min timelønn vært basert på min egen kompetanse. I hver eneste jobb jeg har hatt, har en mann med lik kompetanse hatt nøyaktig på øret den samme timelønna som meg. Det er også tilfellet hos «alle de andre» jeg kjenner.
Jeg vil tilogmed påstå at disse mine bekjentskaper representerer bredden i samfunnet. Mange av dem har valgt lavtlønnsyrker og er hjelpepleiere. Noen av dem har gått til topps og er advokater her og der. Noen av dem igjen dukker opp i offentligheten og uttaler seg om Viktige Ting nå og da. De er blanda drops så det holder.
Men de har altså en ting felles: De er der de er fordi de ønsker å være det, og de har gjort de nødvendige tingene og tatt de nødvendige skrittene for å komme dit.
Så hva er det med all denne jamringa?
I mange, mange år har alle veier ligget åpne for oss. Jeg kan ta akkurat den utdannelsen jeg ønsker, og jeg kan jobbe som hva jeg vil i hvilken stillingsprosent jeg vil etterpå, forutsatt at arbeidsplassen faktisk har behov for å ha meg der. Og det avgjøres rett og slett ikke på grunnlag av kjønn. Om mine kolleger tilfeldigvis er menn med en omtrentlig lik kompetanse som meg, så har de altså den samme timelønna, de samme pliktene og de samme rettighetene. Eller det vil si; de vil jo aldri få muligheten til å løpe hjem for å amme sine barn midt på dagen, eller bli kjønnskvotert inn i stillinger de ikke hadde den beste kompetansen til å få, så sånn sett så er jo de faktisk verre ute enn kvinnene.
Hvis andre mennesker på arbeidsplassen min likevel får bedre lønn enn meg, så er det ingen andres enn min egen feil. Da er det jeg som ikke har gjort det nødvendige for å få det jeg vil ha. Da mangler det enten litt kompetanse fordi jeg ikke tok den nødvendige utdannelsen eller kursinga, jeg valgte å bruke tida mi på andre ting enn karriere en stund, eller jeg har unnlatt å gå i forhandlinger med sjefen i den grad det faktisk er mulig i vårt svært så regulerte arbeidsliv.
Hvis min mann kommer hjem med feitere lønnsslipper enn meg, så er det fordi han har valgt et yrke som gir ham det. Ikke fordi staten eller arbeidsgiveren finner ham så veldig mye mere verdt enn meg fordi han er mann. Jeg valgte i min tid et lavtlønnsyrke. Om dette yrket fortjener et løft kan diskuteres, men jeg vet i alle fall at menn i det samme yrket ikke tjener mer enn jeg ville gjort – og at det var jeg selv som foretok et informert valg den gangen. Hvis penger er alt som betyr noe i yrkesvalget, er det en smal sak å sjekke på forhånd hvor du vil havne i lønnsstigen dersom du går hit eller dit. Velger du et lavtlønnsyrke, så velger du et lavtlønnsyrke. Hvis du ikke forstår det, så kan det være du bør vurdere å ta barneskolens matematikktimer en gang til.
Når alt kommer til alt, så er det bare en eneste ting som kan fikse dette såkalte problemet:
Man (og ikke bare kvinner heller) må snart begripe at man selv må ta ansvar for sitt eget liv, isteden for å bare sitte på rævva og syte over elendigheta og håpe at staten på sin ikke-så-hvite hest skal komme opp med et passende pute-under-armen-lovverk. For gjett hva: sjansen for at du kaster bort livet ditt på å vente er betraktelig større enn at du våkner opp i morra til en ny og magisk hverdag uten å legge inn den nødvendige innsatsen.
Føler du deg misfornøyd med arbeidssituasjonen din? Overarbeida og underbetalt? Javel – det er en ærlig sak, det. Men da må du finne ut hva du egentlig vil isteden, og bruke den energien du ellers ville brukt til å klage på å legge en plan for hvordan du kan få det sånn. Så begynner du på begynnelsen og fortsetter med resten, helt til du kommer til slutten. Da kan du stoppe. Det kan faktisk være ganske morro når du først begynner.
Jeg kan garantere at dette er en smartere og bedre investering av tid og krefter enn å lete etter unnskyldninger for hvorfor livet ditt ikke er slik du vil det skal være.
La oss si du blir langtidssykemeldt på grunn av utbrenthet, søvnproblemer og uforklarlige smerter i kroppen (spesielt fra livet og ned). Du får diagnosen fibromyalgi, og etter en stund går du over på yrkesretta attføring.
I mellomtiden oppdager du at søvnproblemene hele tiden har skyldtes mineralmangel, og ikke sykdom. Og når søvnen kommer tilbake, føler du deg heller ikke så utbrent lenger. Men smertene skjønner du fortsatt ingenting av. De kommer og går, og det eneste du etterhvert begriper er at de for det meste kommer ved eggløsning og menstruasjon, og etter situasjoner hvor du har stått og gått mye (exit barnehagejobbing).
Og det er alt. Før du, i din evige jakt på den positive graviditetstesten, tilfeldigvis oppsøker kiropraktor. Han kan fortelle deg at smertene sannsynligvis har sitt opphav i et låst bekken. Og han, som har fibromyalgi selv, kan fortelle deg at du antagelig har fått feil diagnose i utgangspunktet. Du har gått fra å være kronisk og uforklarlig syk, til å bare trenge litt justeringer av noen ledd her og der.
Men så blir du faktisk gravid (merkelig nok umiddelbart etter at du har begynt behandlingen hos kiropraktoren), og bekkenet endrer seg. De første to tredjedelene av svangerskapet går helt utmerket, fordi du mykes opp av hormonene og fordi kiropraktoren har knekt deg opp litt. Det siste trimesteret begynner dog å bli tungt. Bekkenløsningen inntrer, bekkenlåsningen kommer tilbake. Du leser om dette på nettets graviditetssider, og konstaterer at dette er hva du har lidd av i 15 år – antagelig siden et heftig fall (kanskje du husker de gamle sovesofaene, med armlener av tre? Halebeinet mitt traff akkurat det da jeg skulle slenge meg i sofaen en dag).
Og den eneste som har forstått dette, er kiropraktoren.
Du vurderer å gå tilbake for behandling. Både for å kunne møte fødsel og barselstid på en minst mulig smertefull måte, og også for din egen del. Det er fint å kunne sove uten å våkne av verkende ben.
Det er bare en ting.
Kiropraktorbehandling er ikke dekket av frikortordningen eller noe som helst. Du må derfor betale for hele pakka, noe som tilsvarer omtrent 3-400 kroner pr behandling – og etter 15 år med bekkenlåsning regner du deg frem til at dette kan ta litt tid, og at det kanskje ikke blir det billigste prosjektet i ditt liv. Dessuten går du på attføring, og skal gjøre det i hele to uker til før de tar fra deg den inntekten også så fort du går ut i fødselspermisjon. Attføringspenger er nemlig ikke godkjent som grunnlag for permisjonspenger, og du vil miste ca 8000 kroner i måneden fordi du skal ha barn.
Du går inn på NAV sine hjemmesider, og undersøker mulighetene for støtteordninger. Det ville da være nærliggende å anta at også de var interesserte i at du ble fortest mulig smertefri, ikke sant? Joda. Der finner du en egen side som omhandler kiropraktorer. Dette er et godt tegn, og du øyner et lite håp.
Til du scroller ned litt på sida, og tenker: Du kødder!
Pasienten kan få stønad for inntil 14 behandlinger per år. Stønaden er 50 kroner per behandling, og 100 kroner ved første gangsundersøkelse.
50 kroner, liksom…
(Forøvrig lurer man på hva en «første gangsundersøkelse» er – min nye, gravid pingvin-look?)
Og du vet ikke helt om du skal le eller grine av logikken:
Du er på attføring. Du har nettopp funnet ut at du kan behandles og dermed kanskje fikse hele grunnen til at du faktisk er der, men du har ikke råd fordi du… er der.
Du er dessuten høygravid og spesielt utsatt for å pådra deg det du allerede hadde fra før, slik at behovet for behandling øker tilsvarende. Men da tar de fra deg de få attføringspengene du i utgangspunktet fikk, slik at du har enda dårligere forutsetninger for å kunne gå til behandling enn du hadde tidligere.
Overlat det til NAV å komme opp med kloke ressonnement, og overlat det til regjeringa å komme opp med smarte løsninger!
Det er to ting jeg gjerne ser skje i umiddelbar fremtid:
1. Alternative behandlere bør likestilles med tradisjonelle, slik at man betaler bare en egenandel ved besøk hos kiropraktor, homeopat og akupunktør.
2. Attføringsytelser bør likestilles med andre pensjonsgivende inntekter, som sykepenger og arbeidsledighetstrygd.
I mellomtiden blir jeg altså sittende her med bekken- og beinsmerter, en noe redusert økonomi og en livsvarig feildiagnose jeg sannsynligvis kunne blitt helt kvitt, uten noe annet valg enn å spille de korta jeg ble utdelt og håpe på det beste.
Er du imponert over velferdsnorge enda?
Eg har ei tilståing å koma med.
Eg er ikkje lenger ei kvinne av menneskeslekta. Eg er noko anna. Noko nesten ukjenneleg og merkeleg. Ein mutant.
Ein gong var eg ei heilt normal kvinne. Kleda eg bar lot seg finna i heilt vanlege butikkar som fører slike varer, og dei passa òg. Men slik er det ikkje lenger. Det har ikkje vore det på ei tid.
Det ville vera løgn å seie at eg ikkje heilt veit kva som skjedde, for det gjer eg. Det heile var nøye orkestrera og planlagt frå start til slutt. Men det eg ikkje var heilt førebudd på, var dei fysiske konsekvensane av mitt val.
Ein morgon vakna eg nemleg, på ein måte som ville fått sjølvaste Kafka til å bleikna, utan å kjenne att kroppen min. Musklane var ikkje der dei pleidde. Kroppen min var ikkje flat og lett handterbar meir. Den ville aldeles ikkje opp av senga. Eg måtte difor dragast opp av han som låg ved sia av meg og framleis var seg sjølv.
Det tok litt tid før eg fatta kva det var som var hendt. Eit lite, vent egg som i utgangspunktet ikkje var større enn eit lite punktum, hadde no utvikla seg frå sin vesle plass i magen min og tatt over heile resta av kroppen. Slik var det. Eg bar det ikkje inni meg meir. Eg hadde vorte Egget sjølv.
I byrjinga var eg så dum at eg trudde det berre var magen min som hadde fått slik ein underleg og rar fasong. Tida ville dog visa at denne teorien var skammeleg feil, og det var min framleis normale mann som for første gong påpeka dette då han ein kveld utbrøyt: ”Haha, sjå på foten din – den er ikkje flat meir, den er rund!”. Og det er med eit tungt hjarte eg kan melde at denne såkalla ”forrundinga” av mitt tidlegare så slanke legeme no har spreidd seg til hendene mine, fingrane, ansiktet – og ikkje minst til bakenden min.
Dei som trur og meiner dei har god greie på slikt, seier at denne forvandlinga ikkje vil vera for evig og alltid. Inni det Egget som er meg bur det nemlig ein liten fugleunge som snart vil kakka seg ut og møte verda for første gong, og Egget vil så opphøra å eksistere slik vi no kjenner det.
Men kva vil då skje med meg?
Mitt store von er at nokon der ute skal finna opp eggeskal-lim innan dei neste 9 vekene har passera. Elles er eg redd mi tid på denne jorda er ute.
Eg kan allereie kjenna at botnen min i ferd med å gå opp i liminga.
Jeg var ikke alltid kynisk.
En gang var jeg 15 år. Full av tiltro. Lidenskap. Hjerte.
Så traff jeg deg.
En forskremt fugleunge som prøvde å bruse seg opp og gjøre seg tøff. Verdens mest ubetydelige gutt på 18 som forsøkte å være verdens navle. Klassens klovn. Men din store sorg var denne: å ikke bli tatt seriøst.
Så jeg gjorde.
Jeg ventet lenge. Hørte deg si gang på gang at du likte meg. At du synes jeg var pen. Ting som betydde noe for ei ung jente med et hjerte av ren ild. Du sa til og med at du var glad i meg. Og jeg kjempet. For å jage vekk skyggene dine. For at du skulle forstå at du måtte slippe meg inn.
Det tok et år.
En uke etter min 16-årsdag ga du meg hjertet ditt. Jeg skulle bære det rundt halsen i mange, mange år etter det. Husker jeg sa til mamma at nå hadde livet mitt akkurat begynt. Enten det, eller så var det akkurat slutt.
Lite visste jeg at jeg skulle få rett i begge deler.
Natt etter natt ble tilbrakt i bilen din på parkeringsplassen. Du var deg selv da.
Om dagen var du en annen.
Om dagen slapp du hånda mi når noen nærmet seg.
Om dagen svek du meg på måter ingen av oss tidligere hadde visst om.
Om dagen var du Klovnen. Og ingen tok deg seriøst.
Årene gikk.
Problemene kom.
Du fikk ditt første nervesammenbrudd.
Mitt hjerte av ild brant.
Jeg var knapt på skolen i denne tiden. Husker til og med jeg satt i trappa på biblioteket og spiste nista mi før de låste opp døra. Det er visse ting skolen ikke kan gi svar på. Men jeg fikk 6 på muntlig helse/sosialfag det året. Temaet jeg trakk var ”Livsvansker, kriser og psykiske lidelser”. Jeg var 17 år og visste allerede for mye om dem, observert fra min ufrivillige orkesterplass.
Nettene ble tilbrakt hos deg. Og jeg kjempet. Jaget fortsatt vekk skyggene dine. Men hver gang en av dem var beseiret, dukket det tre nye frem. Det synes å være en håpløs kamp.
Det verste var likevel ikke dem jeg bekjempet ved din side på nattestid.
De verste fiendene var i aller høyeste grad av kjøtt og blod.
De hadde aldri likt meg. Mors eneste øyensten fortjente noe bedre enn den lille, tynne jentungen som rekte der hver natt. Noe bedre enn hun som stjal tida du før tilbrakte med far.
Så de fant på at det var min skyld. Det var jeg som gjorde deg sånn. Det var jeg som ødela deg.
Det var min skyld.
Og jeg gråt.
Det toppet seg den dagen du gikk i bakken på skoletur. Til alt hell gjorde du det på et sykehus. De fant ikke engang pulsen din. Ingen visste hva som skjedde. Ingen visste hvorfor.
Det eneste jeg visste, var at hjertet mitt brant enda mer intenst enn før.
Om dagen gikk jeg på skolen, selv om du nå var så ødelagt at du var fra deg av sjalusi ved tanken på at jeg skulle snakke med en annen gutt.
Om natten studerte jeg metoder for å skjerpe våpnene i det som nå hadde blitt en full krig mot mørkets krefter.
Før var det nok å høre stemmen min for å få deg til å slappe av og sovne rolig om kvelden. Nå måtte det betydelig mer drastiske virkemidler til. Jeg var 18 år og allerede en femme fatale. Din egen, private lille hore.
Ting begynte sakte å gå nedoverbakke med forholdet vårt. Du fortsatte å svikte meg på dine underfundige og ustabile måter. Fridde til klassevenninnene mine. Siklet åpenlyst på andre når jeg snudde meg. Ignorerte meg fullstendig når kameratene dine var tilstede.
Men du klarte ikke bryte.
Jeg, derimot, som i min kamp mot mørkets makter også hadde utviklet en kraftig intuisjon, visste nøyaktig hva du tenkte på – til tross for at du i et anfall av sjalusi bare en ukes tid tidligere hadde hatt mareritt om at du mistet meg, og derpå utbrøt: ”Jeg gjør alt for deg, bare du blir!”.
Det er vondt for et hjerte å vite at det snart skal dø.
Vi hadde booket en tur til Finland. En kjærlighetstur du snart omdøpte til en avslutningstur for vårt forhold. Selv det i seg selv var et svik. Du skulle ha gått.
17. mai det året ble tilbrakt i en tåke. Du snudde ryggen til og gikk, sjekket ikke for å se om jeg fulgte etter deg i folkemengden. Få minutter senere så du på meg med et vemodig blikk fyllt av kjærlighet. Så snudde du deg igjen.
Onsdag 18. mai ringte du meg likevel. Alt skulle bli så bra nå, sa du. Alt skulle bli som før mellom oss. Om bare noen timer skulle du hente meg, og vi skulle sitte på rommet ditt og spise Grandiosa og se på film sammen, akkurat som i starten. Alt skulle bli bra igjen.
Innen disse få timene hadde gått, hadde foreldrene dine overbevist deg.
Kassettspilleren spilte ”I can’t live if living is without you”.
Det var slutt.
Inntil nå hadde jeg vært et offer for omstendighetene og gjort det beste ut av kortene som ble gitt meg. Men nå traff jeg for første gang et selvstendig valg. Det skulle vise seg å ikke være et godt et. Jeg valgte, i min brennende sorg og fortvilelse, å fortsatt være ved din side. Fortsatt være elskerinnen din. Fortsatt være hos deg gjennom alt. Dette var ikke deg.
Og jeg fortsatte.
I tre år hadde jeg vært jenta di, først som forelska ungjente og så som kjæresten din. Nå begynte en fire år lang periode som din elskerinne.
Dette var gryningen på utroskapens tidsalder.
Du hadde andre jenter. Noen husket du å fortelle meg om, mens andre ble oppdaget tilfeldig. Jeg var bare din. Du var hele byen sin. Men jeg kunne ikke være utro mot hjertet mitt. Det ville bare en eneste ting. Jeg kunne ikke fornekte det.
Nå er jeg over 30 år. Dette er lenge, lenge siden nå. Et helt annet liv, i en annen tilværelse. Jeg har ikke snakket med deg siden den natta jeg kjørte eksen din på legevakta etter at du angrep henne på nesten samme måte som du til slutt skulle angripe meg.
Men det hender likevel at jeg våkner om nettene med øynene fulle av tårer etter å ha drømt om han som en gang slapp en ungjentes hånd når de andre så på. Han som ikke ville vedkjenne seg kjæresten sin. Han som skjemmes over å være glad i henne.
Han som var den første som svek.
Nei, jeg var ikke alltid kynisk.
Men noen ganger er det en nødvendighet for å overleve.
It’s just easier than dealing with the pain.
Det er halvannen time til middag.
Det er et kvarter til min kjære kjører fra jobben sin. Det tar ham en time og et kvarter å komme derfra til hit. Og på veien skal han stoppe innom kinarestauranten for å plukke opp dagens middag, som Damen der har lagd til oss. Det tar omtrent 10 minutter. Så tar det nye 10 minutter før min kjære entrer huset med min, i dag nesten like kjære, middag i armene.
Og det blir minimalt med oppvask av det.
Så det er altså halvannen time til middag.
Og jeg er sulten. Veldig, veldig sulten. Det er nesten uhelbredelig.
Når min kjære mann med min kjære middag går inn døren, blir han møtt av en nydelig duft av salmiakk og grønnsåpe. Hele gangen er ren. Og trappeoppgangen. Badet nede også. Tak, vegger, alt.
Men det er ikke min fortjeneste. Mammaen min har nemlig vært her i dag, og forbarmet seg over sin datters hjem. Hun vet nemlig at det ikke vil bli foretatt noen julerengjøring (eller annen rengjøring av nevneverdig slag) her ellers. Ikke i år.
Jeg vasser nemlig i en undervanns hengemyr for tida, mens min egen datter vokser og stjeler all tenkelig energi. Når verden begynner å tenke på grønnsåpevann, begynner jeg nemlig å tenke på fostervann som antagelig snart vil fosse.
Og det vet min mor. Derfor har hun nå tatt på seg oppgaven å vaske ned hele vårt to-etasjers hus i tillegg til sitt eget, slik at vi skal ha det rent og pent når vi først kommer hjem med vår nye, vakre baby, og så kunne slappe av de ukene som da er igjen til jul.
Fine mammaen min.
Fine kjæresten min.
Fine Damen på kinarestauranten også.
Så nå som det er halvannen time til middag, sitter jeg her og mediterer litt over ordet «bortskjemt».
Selv om jeg er utmattet hinsides forstand akkurat i dag.
Jeg blir godt tatt vare på.
Tross alt.
Og nå er han allerede på vei hjem.
Violent Dreams 