Det er halvannen time til middag.

Det er et kvarter til min kjære kjører fra jobben sin. Det tar ham en time og et kvarter å komme derfra til hit. Og på veien skal han stoppe innom kinarestauranten for å plukke opp dagens middag, som Damen der har lagd til oss. Det tar omtrent 10 minutter. Så tar det nye 10 minutter før min kjære entrer huset med min, i dag nesten like kjære, middag i armene.

Og det blir minimalt med oppvask av det.

Så det er altså halvannen time til middag.

Og jeg er sulten. Veldig, veldig sulten. Det er nesten uhelbredelig.

Når min kjære mann med min kjære middag går inn døren, blir han møtt av en nydelig duft av salmiakk og grønnsåpe. Hele gangen er ren. Og trappeoppgangen. Badet nede også. Tak, vegger, alt.

Men det er ikke min fortjeneste. Mammaen min har nemlig vært her i dag, og forbarmet seg over sin datters hjem. Hun vet nemlig at det ikke vil bli foretatt noen julerengjøring (eller annen rengjøring av nevneverdig slag) her ellers. Ikke i år.

Jeg vasser nemlig i en undervanns hengemyr for tida, mens min egen datter vokser og stjeler all tenkelig energi. Når verden begynner å tenke på grønnsåpevann, begynner jeg nemlig å tenke på fostervann som antagelig snart vil fosse.

Og det vet min mor. Derfor har hun nå tatt på seg oppgaven å vaske ned hele vårt to-etasjers hus i tillegg til sitt eget, slik at vi skal ha det rent og pent når vi først kommer hjem med vår nye, vakre baby, og så kunne slappe av de ukene som da er igjen til jul.

Fine mammaen min.

Fine kjæresten min.

Fine Damen på kinarestauranten også.

Så nå som det er halvannen time til middag, sitter jeg her og mediterer litt over ordet «bortskjemt».

Selv om jeg er utmattet hinsides forstand akkurat i dag.

Jeg blir godt tatt vare på.

Tross alt.

Og nå er han allerede på vei hjem.