Siden min bloggetid har blitt kraftig redusert siden Liten Vilde kom til verden, skal jeg spare både dere og meg for klisjeer. Enda et år er forbi og et nytt står på trappene og yap-yap-yap. Dere kjenner greia likevel. Ingen grunn til å repetere.🙂

Men én ting skal sies, og sies med ettertrykk: Dette har vært et slitsomt, men fantastisk år for meg, og jeg går ut av det så uendelig mye rikere enn jeg gikk inn. Det er rart å tenke på, men på denne tida i år satt jeg og ventet på å bli godkjent for prøverørsbehandling, fullstendig i uvissa om jeg noen gang skulle få oppleve å bli mamma.

Det fikk jeg.

Nå sitter jeg her og skriver så fort jeg kan, mens den deiligste ungen i hele verden ligger i vugga si og sover.

Og uansett hvor mye jeg vrir og vender på denne nyttårskavalkaden, så er det bare dét som er viktig. Det er bare dét dette året har handlet om for meg. Jeg ble mamma. Jeg fikk barn.

Januar var måneden vi skulle på forhåndssamtale på Fertilitetsklinikken. Vi ble godkjente, og medisiner til tusenvis av kroner entret vårt kjøleskap. Eggene skulle taes ut i slutten av februar og befruktes i en skål.

Men den 11. februar gikk jeg på badet, og kunne med et ironisk flir konstatere at jo, dette var en eggløsning og den skjedde nuh. Og tok med meg gubben til sengs, just for the heck of it.

Det var i det øyeblikket magien skjedde – den vesle huldreungen min ble unnfanget, på naturmåten. Medisiner, sprøytespisser og resepter kunne bare kastes, og erstattes med ingefærdrops som kanskje og kanskje ikke hjalp mot svangerskapskvalme. Gleden kunne ikke vært sterkere. Lettelsen var ubeskrivelig.

Endelig.

De neste fire månedene ble for det meste tilbrakt med trynet i dass, og jeg husker ikke stort av det. Sommeren kom sammen med mitt andre trimester, og ga meg en bitteliten pause – før tredje trimester kom og tok meg med storm, bekkenløsning og knallharde spark.

Helt i slutten av oktober kom den vesle jenta mi med keisersnitt. Og hele verden ble snudd opp-ned.

Jeg visste jeg ville trives med mammarollen. Jeg bare hadde ingen idé om at jeg kom til å trives så innmari godt med den som jeg gjør. Helt ærlig og ubeskjedent: Jeg koser meg glugg ihjel, forberedt som jeg var på evige netter med drit, gulp og melkespreng. Det er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet når jeg snakker med andre, slitne mammaer – for jeg kan egentlig ikke relatere så mye til deres daglige utfordringer. Jenta mi er aldri sjuk, og hun har sovet kjempegodt frem til nå.

For vi har vært heldige, svært heldige. Ungen vår er en rolig og harmonisk liten sjel, som er forholdsvis lett å lese og å tilfredsstille. At alle rutiner er avlyst nå i jula, med mye action og inntrykk for ei lita hulder, får vi bare se bortifra.

Kort sagt og oppsummert:

Jeg elsker livet mitt. Det har utviklet seg til å bli så fantastisk mye bedre enn hva jeg noengang har kunnet forestille meg. Og år 2007 vil gå inn i historien som det beste, noen sinne.

Så. Takk for det gamle, kjære leser.

Mens vi teller ned mot midnatt, til jeg skal kysse både min kjæreste og vår lille skatt, så ønsker jeg også dere et riktig godt nytt år.

Måtte det bli like godt som det forrige.