Jeg var ikke alltid kynisk.

En gang var jeg 15 år. Full av tiltro. Lidenskap. Hjerte.

Så traff jeg deg.

En forskremt fugleunge som prøvde å bruse seg opp og gjøre seg tøff. Verdens mest ubetydelige gutt på 18 som forsøkte å være verdens navle. Klassens klovn. Men din store sorg var denne: å ikke bli tatt seriøst.

Så jeg gjorde.

Jeg ventet lenge. Hørte deg si gang på gang at du likte meg. At du synes jeg var pen. Ting som betydde noe for ei ung jente med et hjerte av ren ild. Du sa til og med at du var glad i meg. Og jeg kjempet. For å jage vekk skyggene dine. For at du skulle forstå at du måtte slippe meg inn.

Det tok et år.

En uke etter min 16-årsdag ga du meg hjertet ditt. Jeg skulle bære det rundt halsen i mange, mange år etter det. Husker jeg sa til mamma at nå hadde livet mitt akkurat begynt. Enten det, eller så var det akkurat slutt.

Lite visste jeg at jeg skulle få rett i begge deler.

Natt etter natt ble tilbrakt i bilen din på parkeringsplassen. Du var deg selv da.

Om dagen var du en annen.

Om dagen slapp du hånda mi når noen nærmet seg.

Om dagen svek du meg på måter ingen av oss tidligere hadde visst om.

Om dagen var du Klovnen. Og ingen tok deg seriøst.

Årene gikk.

Problemene kom.

Du fikk ditt første nervesammenbrudd.

Mitt hjerte av ild brant.

Jeg var knapt på skolen i denne tiden. Husker til og med jeg satt i trappa på biblioteket og spiste nista mi før de låste opp døra. Det er visse ting skolen ikke kan gi svar på. Men jeg fikk 6 på muntlig helse/sosialfag det året. Temaet jeg trakk var ”Livsvansker, kriser og psykiske lidelser”. Jeg var 17 år og visste allerede for mye om dem, observert fra min ufrivillige orkesterplass.

Nettene ble tilbrakt hos deg. Og jeg kjempet. Jaget fortsatt vekk skyggene dine. Men hver gang en av dem var beseiret, dukket det tre nye frem. Det synes å være en håpløs kamp.

Det verste var likevel ikke dem jeg bekjempet ved din side på nattestid.

De verste fiendene var i aller høyeste grad av kjøtt og blod.

De hadde aldri likt meg. Mors eneste øyensten fortjente noe bedre enn den lille, tynne jentungen som rekte der hver natt. Noe bedre enn hun som stjal tida du før tilbrakte med far.

Så de fant på at det var min skyld. Det var jeg som gjorde deg sånn. Det var jeg som ødela deg.

Det var min skyld.

Og jeg gråt.

Det toppet seg den dagen du gikk i bakken på skoletur. Til alt hell gjorde du det på et sykehus. De fant ikke engang pulsen din. Ingen visste hva som skjedde. Ingen visste hvorfor.

Det eneste jeg visste, var at hjertet mitt brant enda mer intenst enn før.

Om dagen gikk jeg på skolen, selv om du nå var så ødelagt at du var fra deg av sjalusi ved tanken på at jeg skulle snakke med en annen gutt.

Om natten studerte jeg metoder for å skjerpe våpnene i det som nå hadde blitt en full krig mot mørkets krefter.

Før var det nok å høre stemmen min for å få deg til å slappe av og sovne rolig om kvelden. Nå måtte det betydelig mer drastiske virkemidler til. Jeg var 18 år og allerede en femme fatale. Din egen, private lille hore.

Ting begynte sakte å gå nedoverbakke med forholdet vårt. Du fortsatte å svikte meg på dine underfundige og ustabile måter. Fridde til klassevenninnene mine. Siklet åpenlyst på andre når jeg snudde meg. Ignorerte meg fullstendig når kameratene dine var tilstede.

Men du klarte ikke bryte.

Jeg, derimot, som i min kamp mot mørkets makter også hadde utviklet en kraftig intuisjon, visste nøyaktig hva du tenkte på – til tross for at du i et anfall av sjalusi bare en ukes tid tidligere hadde hatt mareritt om at du mistet meg, og derpå utbrøt: ”Jeg gjør alt for deg, bare du blir!”.

Det er vondt for et hjerte å vite at det snart skal dø.

Vi hadde booket en tur til Finland. En kjærlighetstur du snart omdøpte til en avslutningstur for vårt forhold. Selv det i seg selv var et svik. Du skulle ha gått.

17. mai det året ble tilbrakt i en tåke. Du snudde ryggen til og gikk, sjekket ikke for å se om jeg fulgte etter deg i folkemengden. Få minutter senere så du på meg med et vemodig blikk fyllt av kjærlighet. Så snudde du deg igjen.

Onsdag 18. mai ringte du meg likevel. Alt skulle bli så bra nå, sa du. Alt skulle bli som før mellom oss. Om bare noen timer skulle du hente meg, og vi skulle sitte på rommet ditt og spise Grandiosa og se på film sammen, akkurat som i starten. Alt skulle bli bra igjen.

Innen disse få timene hadde gått, hadde foreldrene dine overbevist deg.

Kassettspilleren spilte ”I can’t live if living is without you”.

Det var slutt.

Inntil nå hadde jeg vært et offer for omstendighetene og gjort det beste ut av kortene som ble gitt meg. Men nå traff jeg for første gang et selvstendig valg. Det skulle vise seg å ikke være et godt et. Jeg valgte, i min brennende sorg og fortvilelse, å fortsatt være ved din side. Fortsatt være elskerinnen din. Fortsatt være hos deg gjennom alt. Dette var ikke deg.

Og jeg fortsatte.

I tre år hadde jeg vært jenta di, først som forelska ungjente og så som kjæresten din. Nå begynte en fire år lang periode som din elskerinne.

Dette var gryningen på utroskapens tidsalder.

Du hadde andre jenter. Noen husket du å fortelle meg om, mens andre ble oppdaget tilfeldig. Jeg var bare din. Du var hele byen sin. Men jeg kunne ikke være utro mot hjertet mitt. Det ville bare en eneste ting. Jeg kunne ikke fornekte det.

Nå er jeg over 30 år. Dette er lenge, lenge siden nå. Et helt annet liv, i en annen tilværelse. Jeg har ikke snakket med deg siden den natta jeg kjørte eksen din på legevakta etter at du angrep henne på nesten samme måte som du til slutt skulle angripe meg.

Men det hender likevel at jeg våkner om nettene med øynene fulle av tårer etter å ha drømt om han som en gang slapp en ungjentes hånd når de andre så på. Han som ikke ville vedkjenne seg kjæresten sin. Han som skjemmes over å være glad i henne.

Han som var den første som svek.

Nei, jeg var ikke alltid kynisk.

Men noen ganger er det en nødvendighet for å overleve.

It’s just easier than dealing with the pain.