Det er ingenting som provoserer meg mer enn svake sjeler som setter seg ned på rævva og syter når de ikke får vilja si. Folk som foretar dårlige valg for seg selv, og ikke er der de ønsker å være fordi de faktisk ikke har satt den ene foten foran den andre og transportert sitt legeme og sjel fra A til B. Folk som bare forventer at POFF så skal ting ordne seg sånn helt av seg selv, slik at de plutselig er der de vil være til tross for egen manglende innsats.

For meg er det nemlig dette hele denne saken handler om.

Märtha har rett: vi HAR likelønn i Norge. Dersom en mann velger den samme jobben som en kvinne, er sjansen stor for at han (forutsatt at de har lik kompentanse) får nøyaktig like mye utbetalt som henne.

Når jeg skal bedømme verden, foretrekker jeg å gjøre det på bakgrunn av egne erfaringer og observasjoner fremfor å sluke offentlighetens dogmer rått. Jeg liker å holde meg utenfor teorier og trosbekjennelser som ikke har noe med mitt eget liv å gjøre, og som jeg ikke kjenner igjen. Dette er også tilfellet denne gangen.

Jeg kan nemlig, med hånden på mitt alltid så ærlige hjerte, ikke komme på en eneste kvinne i min nære eller fjerne omgangskrets som noengang har følt seg hindret av sitt kjønn i arbeidslivet. I hver eneste jobb jeg har hatt, har min timelønn vært basert på min egen kompetanse. I hver eneste jobb jeg har hatt, har en mann med lik kompetanse hatt nøyaktig på øret den samme timelønna som meg. Det er også tilfellet hos «alle de andre» jeg kjenner.

Jeg vil tilogmed påstå at disse mine bekjentskaper representerer bredden i samfunnet. Mange av dem har valgt lavtlønnsyrker og er hjelpepleiere. Noen av dem har gått til topps og er advokater her og der. Noen av dem igjen dukker opp i offentligheten og uttaler seg om Viktige Ting nå og da. De er blanda drops så det holder.

Men de har altså en ting felles: De er der de er fordi de ønsker å være det, og de har gjort de nødvendige tingene og tatt de nødvendige skrittene for å komme dit.

Så hva er det med all denne jamringa?

I mange, mange år har alle veier ligget åpne for oss. Jeg kan ta akkurat den utdannelsen jeg ønsker, og jeg kan jobbe som hva jeg vil i hvilken stillingsprosent jeg vil etterpå, forutsatt at arbeidsplassen faktisk har behov for å ha meg der. Og det avgjøres rett og slett ikke på grunnlag av kjønn. Om mine kolleger tilfeldigvis er menn med en omtrentlig lik kompetanse som meg, så har de altså den samme timelønna, de samme pliktene og de samme rettighetene. Eller det vil si; de vil jo aldri få muligheten til å løpe hjem for å amme sine barn midt på dagen, eller bli kjønnskvotert inn i stillinger de ikke hadde den beste kompetansen til å få, så sånn sett så er jo de faktisk verre ute enn kvinnene.

Hvis andre mennesker på arbeidsplassen min likevel får bedre lønn enn meg, så er det ingen andres enn min egen feil. Da er det jeg som ikke har gjort det nødvendige for å få det jeg vil ha. Da mangler det enten litt kompetanse fordi jeg ikke tok den nødvendige utdannelsen eller kursinga, jeg valgte å bruke tida mi på andre ting enn karriere en stund, eller jeg har unnlatt å gå i forhandlinger med sjefen i den grad det faktisk er mulig i vårt svært så regulerte arbeidsliv.

Hvis min mann kommer hjem med feitere lønnsslipper enn meg, så er det fordi han har valgt et yrke som gir ham det. Ikke fordi staten eller arbeidsgiveren finner ham så veldig mye mere verdt enn meg fordi han er mann. Jeg valgte i min tid et lavtlønnsyrke. Om dette yrket fortjener et løft kan diskuteres, men jeg vet i alle fall at menn i det samme yrket ikke tjener mer enn jeg ville gjort – og at det var jeg selv som foretok et informert valg den gangen. Hvis penger er alt som betyr noe i yrkesvalget, er det en smal sak å sjekke på forhånd hvor du vil havne i lønnsstigen dersom du går hit eller dit. Velger du et lavtlønnsyrke, så velger du et lavtlønnsyrke. Hvis du ikke forstår det, så kan det være du bør vurdere å ta barneskolens matematikktimer en gang til.

Når alt kommer til alt, så er det bare en eneste ting som kan fikse dette såkalte problemet:

Man (og ikke bare kvinner heller) må snart begripe at man selv må ta ansvar for sitt eget liv, isteden for å bare sitte på rævva og syte over elendigheta og håpe at staten på sin ikke-så-hvite hest skal komme opp med et passende pute-under-armen-lovverk. For gjett hva: sjansen for at du kaster bort livet ditt på å vente er betraktelig større enn at du våkner opp i morra til en ny og magisk hverdag uten å legge inn den nødvendige innsatsen.

Føler du deg misfornøyd med arbeidssituasjonen din? Overarbeida og underbetalt? Javel – det er en ærlig sak, det. Men da må du finne ut hva du egentlig vil isteden, og bruke den energien du ellers ville brukt til å klage på å legge en plan for hvordan du kan få det sånn. Så begynner du på begynnelsen og fortsetter med resten, helt til du kommer til slutten. Da kan du stoppe. Det kan faktisk være ganske morro når du først begynner.

Jeg kan garantere at dette er en smartere og bedre investering av tid og krefter enn å lete etter unnskyldninger for hvorfor livet ditt ikke er slik du vil det skal være.