La oss si du blir langtidssykemeldt på grunn av utbrenthet, søvnproblemer og uforklarlige smerter i kroppen (spesielt fra livet og ned). Du får diagnosen fibromyalgi, og etter en stund går du over på yrkesretta attføring.

I mellomtiden oppdager du at søvnproblemene hele tiden har skyldtes mineralmangel, og ikke sykdom. Og når søvnen kommer tilbake, føler du deg heller ikke så utbrent lenger. Men smertene skjønner du fortsatt ingenting av. De kommer og går, og det eneste du etterhvert begriper er at de for det meste kommer ved eggløsning og menstruasjon, og etter situasjoner hvor du har stått og gått mye (exit barnehagejobbing).

Og det er alt. Før du, i din evige jakt på den positive graviditetstesten, tilfeldigvis oppsøker kiropraktor. Han kan fortelle deg at smertene sannsynligvis har sitt opphav i et låst bekken. Og han, som har fibromyalgi selv, kan fortelle deg at du antagelig har fått feil diagnose i utgangspunktet. Du har gått fra å være kronisk og uforklarlig syk, til å bare trenge litt justeringer av noen ledd her og der.

Men så blir du faktisk gravid (merkelig nok umiddelbart etter at du har begynt behandlingen hos kiropraktoren), og bekkenet endrer seg. De første to tredjedelene av svangerskapet går helt utmerket, fordi du mykes opp av hormonene og fordi kiropraktoren har knekt deg opp litt. Det siste trimesteret begynner dog å bli tungt. Bekkenløsningen inntrer, bekkenlåsningen kommer tilbake. Du leser om dette på nettets graviditetssider, og konstaterer at dette er hva du har lidd av i 15 år – antagelig siden et heftig fall (kanskje du husker de gamle sovesofaene, med armlener av tre? Halebeinet mitt traff akkurat det da jeg skulle slenge meg i sofaen en dag).

Og den eneste som har forstått dette, er kiropraktoren.

Du vurderer å gå tilbake for behandling. Både for å kunne møte fødsel og barselstid på en minst mulig smertefull måte, og også for din egen del. Det er fint å kunne sove uten å våkne av verkende ben.

Det er bare en ting.

Kiropraktorbehandling er ikke dekket av frikortordningen eller noe som helst. Du må derfor betale for hele pakka, noe som tilsvarer omtrent 3-400 kroner pr behandling – og etter 15 år med bekkenlåsning regner du deg frem til at dette kan ta litt tid, og at det kanskje ikke blir det billigste prosjektet i ditt liv. Dessuten går du på attføring, og skal gjøre det i hele to uker til før de tar fra deg den inntekten også så fort du går ut i fødselspermisjon. Attføringspenger er nemlig ikke godkjent som grunnlag for permisjonspenger, og du vil miste ca 8000 kroner i måneden fordi du skal ha barn.

Du går inn på NAV sine hjemmesider, og undersøker mulighetene for støtteordninger. Det ville da være nærliggende å anta at også de var interesserte i at du ble fortest mulig smertefri, ikke sant? Joda. Der finner du en egen side som omhandler kiropraktorer. Dette er et godt tegn, og du øyner et lite håp.

Til du scroller ned litt på sida, og tenker: Du kødder!

Pasienten kan få stønad for inntil 14 behandlinger per år. Stønaden er 50 kroner per behandling, og 100 kroner ved første gangsundersøkelse.

50 kroner, liksom…

(Forøvrig lurer man på hva en «første gangsundersøkelse» er – min nye, gravid pingvin-look?)

Og du vet ikke helt om du skal le eller grine av logikken:

Du er på attføring. Du har nettopp funnet ut at du kan behandles og dermed kanskje fikse hele grunnen til at du faktisk er der, men du har ikke råd fordi du… er der.

Du er dessuten høygravid og spesielt utsatt for å pådra deg det du allerede hadde fra før, slik at behovet for behandling øker tilsvarende. Men da tar de fra deg de få attføringspengene du i utgangspunktet fikk, slik at du har enda dårligere forutsetninger for å kunne gå til behandling enn du hadde tidligere.

Overlat det til NAV å komme opp med kloke ressonnement, og overlat det til regjeringa å komme opp med smarte løsninger!

Det er to ting jeg gjerne ser skje i umiddelbar fremtid:

1. Alternative behandlere bør likestilles med tradisjonelle, slik at man betaler bare en egenandel ved besøk hos kiropraktor, homeopat og akupunktør.

2. Attføringsytelser bør likestilles med andre pensjonsgivende inntekter, som sykepenger og arbeidsledighetstrygd.

I mellomtiden blir jeg altså sittende her med bekken- og beinsmerter, en noe redusert økonomi og en livsvarig feildiagnose jeg sannsynligvis kunne blitt helt kvitt, uten noe annet valg enn å spille de korta jeg ble utdelt og håpe på det beste.

Er du imponert over velferdsnorge enda?