Det er, som mange av mine lesere kanskje allerede har fått med seg, mye jeg ikke forstår.

For snart ett år siden begynte nyhetene å spre seg utover hele verden. Ei lita jente var borte vekk. Madeleine. Dere kjenner alle saken, så jeg skal ikke gå inn på den nå. Den er trist, den er skummel – og den er for meg fullstendig uforståelig.


Ikke at noen kan ha tatt henne, for det er mange sjuke mennesker der ute og hun er (var?) en nydelig unge.

Jeg forstår derimot ikke hvordan noen kan legge fra seg ungene på et fremmed rom i et fremmed land og så gå for å spise middag selv. Jeg synes det er vanskelig nok å la jenta mi sove på soverommet vårt i andre etasje alene mens vi sitter i stua rett under henne, jeg. Babycallingen står på, selv om vi hører henne ned hvis hun roper. Når vi er ute blant folk, så bærer jeg henne i sjal eller meitai – trygt og godt, tett inntil meg. Jeg skal like å se det mennesket som tør å kødde med ungen min da, når hun faktisk er innenfor min egne personlige intimgrense!

Etter at jeg ble mamma har jeg faktisk blitt ei skikkelig pingle, og jeg vokter skatten min med haukeblikk. Vil helst ha henne i umiddelbar nærhet til enhver tid. Og det trodde jeg var ganske normalt.

Det er ikke min jobb å dømme, selv om jeg må tilstå at jeg kan være ganske flink til det likevel. Det er i grunnen litt vanskelig å la være akkurat i dette tilfellet. Jeg er ikke bedre menneske enn som så, det innrømmer jeg.

Derfor må jeg også innrømme at det var litt godt å lese at foreldrene sier de gjorde en feil. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan det ville kjennes å miste jenta mi, uten å vite om hun levde eller hvem som hadde henne. Jeg tror ikke jeg hadde hatt mental kapasitet til å formulere så mye som en setning til pressen hvis det skjedde. Om ikke hjertet mitt hadde stoppa av seg selv, så tror jeg kanskje hjernen min bare hadde sagt «ZZT!» og blitt permanent svart.

Det er faktisk forjævlig å tenke på det, jeg kjenner jeg blir kvalm bare av tanken.

Så kan folk kalle meg hønemor alt de bare vil.

Hun er i alle fall trygg.

—