Det er meg en uendelig stor glede å presentere min aller første niese!

dsc00723.JPG

På tirsdag ble jeg nemlig tante til ei jente på 4030 gram og 50 cm, og jeg er helt aldeles forelska i det lille, illsinte nurket som roet seg en stakket stund i armene mine i går kveld (riktignok etter å ha skreket seg sliten, men vi kan jo hvertfall late som om hun likte meg bare bittelitt..?). Jeg blir helt satt ut, jeg altså. Der satt jeg med en liten, varm og god bylt i armene, med små bein krøllet opp under en bitteliten mage. Finnes det noe større lykke i verden enn akkurat det? Jeg mener det; finnes det i det hele tatt noe i hele verden som er så beroligende?

Meg og babyer er omtrent som meg og potetgull med dip. Det er helt umulig å legge det vekk, og uansett hvor mye man har fått så er det bare ikke nok. Jeg lurer allerede på når jeg skal få se henne igjen. Foreldrene hennes bor nemlig en times tid unna, og jeg vil jo ikke akkurat invadere dem fullstendig heller. Så jeg må nok vente litt. Hun har dog fått en plass på veggen til tante allerede, akkurat som hun har fått en plass i hjertet hennes.

Jeg nevnte at hun var illsint. Det var kan hende en aldri så liten underdrivelse. Jentungen er nemlig lynende og eitrende forbanna på å ha blitt født uten å ha blitt spurt først, så min kjære lillesøster har sitt svare strev for tida. Det er dog ganske åpenbart hvor den håpefulle har arvet temperamentet fra. Undertegnede har nemlig forholdsvis friske minner og arr som ennå ikke har bleknet etter å ha vokst opp sammen med mammaen hennes. Men det går nok bra. Det gjør som regel det. Vi må bare bli enige med oss selv om hva verden egentlig er for noe først, og så forsone oss med tanken på at det ikke fulgte med en returbillett.

Og hvis foreldrene skulle finne på å trenge en liten time-out fra sinnataggen, så sitter det en tante her med babyabstinenser så det holder og bare verker etter å overta littegranne..!

Jeg gleder meg til å få lov til å være en del av livet hennes. Endelig finnes det nemlig en liten sjel jeg kan skjemme bort etter alle tantebokens regler, og den sjansen har jeg aldeles ikke tenkt å la gå fra meg. Den skal nemlig brukes for alt hva den er verdt!

For jeg sitter allerede her med et fåret smil om munnen, i en lykkelig forvissning om at jeg allerede er godt snurret rundt en knøttebitteliten lillefinger. Jeg kommer nok til å bli der i noen år også.

Jippi!