I dag gikk det opp for meg at jeg antagelig er helt aldeles alene i verden om å mene det jeg mener og tro på det jeg tror på. Jeg har, som den outsideren jeg nå engang er, selvsagt tenkt denne tanken før, men disse gangene har det dog vært annerledes. Disse gangene har jeg nemlig valgt å leve i min egen versjon av Verden, uten å diskutere ting i nevneverdig grad med De Andre.

Men så bestemte jeg meg for å sette mine føtter i hva disse såkalt normale menneskene kaller Den Virkelige Verden en stund.

Der snakker de ikke engang samme språk som meg. Det vil si, ordene i seg selv er de samme. Dem kjenner jeg igjen. Men meningen bak dem er to vidt forskjellige og adskilte verdener. De Andre har ingen mulighet til å forstå hva jeg mener, og jeg har bare ikke energi nok til å sette meg inn i akkurat hva den «normale» oversettelsen innebærer slik at jeg kan formidle ting på best mulig måte i deres øyne. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å forklare dem alle årene med studier, erfaringer, egenutvikling og tankevirksomhet som ligger til grunn og som basis for mine meninger, mitt livssyn og min livsfilosofi. Jeg vet ikke engang om det er noen vits. Antagelig er det en grunn til at de har valgt å ikke lære seg disse tingene selv. Antagelig vil det ikke være verdt innsatsen. Og min jobb er ikke å misjonere.

En gang hadde jeg en venninne. Vi snakket mye sammen. Masse. I timesvis. Og vi oppdaget etterhvert at vi to var de eneste som forstod hverandre. Vi skjønte umiddelbart hva den andre mente når hun snakket om at det kanskje var litt vel mye Vann og forferdelig lite Jord. At Skorpiongift var vanedannende og at begerkongen kanskje ikke var en like god ide alltid. Hva hun mente når hun skyldte på Saturn eller Noden. Eller at dette var akkurat som Den Hengte Mann opp-ned. Vi hadde vårt eget språk og vårt eget sett med symboler. Ingen forklaring nødvendig. Et begrep var nok.

Jeg tror jeg vil ringe henne igjen.

Inntil videre:

Jeg resignerer herved fra all debatt, både skriftlig og muntlig, på Internet og i Real Life, frem til jeg finner et eneste menneske i verden som skjønner bæret mitt.