Det var med et noe spent hjerte jeg tuslet til sengs i elleve-tida i går kveld. Jeg hadde forsøkt å få tak i lillesøster to ganger i løpet av dagen, og alt jeg hadde klart å fiske frem av informasjon var at de hadde vært en tur innom føden – for så å bli sendt hjem igjen med rier og 1.5 cm åpning. Rett før jeg skulle legge meg, derimot, tikket det inn en melding fra mamma. De hadde dratt tilbake til sykehuset. Spenningen steg. Sjansen for en god natts søvn sank tilsvarende.

På vei til skolen i dag tidlig kom det nok en melding fra den vordende bestemor. Nå var epiduralen satt, og det var bare å vente. Og vente. Og vente litt til. Tenk, der lå lillesøstra mi og hadde det forferdelig vondt og skulle snart oppleve verdens største mirakel – og her satt jeg og glodde dumt uten å få med meg noe som helst eller vite hvordan det gikk med henne? Du verden for en lang skoledag, og du verden for en frustrasjon da jeg oppdaget at mobilen min ikke var så fulladet som først forespeilet, takket være en sikring som bestemte seg for å ta seg en tur. For en dag å gå tom for strøm på! Jeg måtte derfor ta fart og drite i å lese alt jeg hadde tenkt å lese i fritimene (som om jeg hadde skjønt bæret i dag uansett), og isteden kaste meg i bilen for å hente laderen. Da jeg svingte inn på stikkveien til skolen, pep mobilen min enda en gang.

Jeg har blitt tante for aller første gang!

Min lillesøster har i dag fått ei «lita» jente på 4030 gram og 50 cm! Man kan trygt si at jeg ikke har fått med meg så forferdelig mye av dagens studier. Har vel mer eller mindre gått og trippa i hele dag, først fordi jeg ikke visste hva som skjedde – og så fordi jeg visste det. Jeg føler meg i grunnen ikke så avbalansert nå heller!

Jeg gleder meg helt sinnsykt til å dra inn for å hilse på nurket. Ennå har jeg ikke fått snakket med de lykkelige foreldrene, og vil ikke mase på dem heller. De har sikkert nok med seg selv og sin lille håpefulle akkurat nå.

Men i morra, da er det tantes tur!

Velkommen til verden, tantes lille hjerte!