Jeg kjente bokstavelig talt at det gikk en sikring i hjernen min da jeg hørte det, og at adrenalinet umiddelbart drønnet til unnsetning via blodet.

Først ble jeg så sint at det nesten svartnet. Så begynte jeg å spinne på en hel rekke mindre sukkersøte alternativer for reaksjoner mot de involverte. Deretter ble jeg trist. Veldig, veldig trist.

På onsdag ble det nemlig felt en stor og vakker gaupe her i nærheten, og som om ikke dette var nok i seg selv: lokalavisa feiret visstnok drapsmannen som helt. «Skutt sin første gaupe!» var overskrifta, i følge min kjære, med bilde av et stolt glis og et blodig dyr som megetsigende illustrasjon. Jeg har ikke lest det ennå. Men jeg skal. Dette er altfor viktig for meg til at jeg kan la det passere uten et rasende brøl.

Jeg har lenge (faktisk siden Steve Irwin‘s altfor tidlige og tragiske død i september i fjor) vurdert å engasjere meg i å bevare Norges viltliv, og da spesielt med tanke på mitt hjertebarn gaupa. Jeg har bare aldri kommet så langt at jeg har gjort mer enn å tenke på det. Før nå.

I kveld har jeg bedt både Foreningen Våre Rovdyr og Norges Naturvernforbund om å sende meg en giro for medlemskontigent, og jeg har herved plassert begge godt synlig i bloggrollen min. Jeg kommer også til å skrive mer om dette så fort jeg får samlet tankene mine og ervervet meg mer kunnskap om emnet.

Det er nemlig på tide å gjøre mer enn bare å tenke på ting. Jeg kommer til å kjempe med nebb og i særdeleshet klør for dette.

Hør meg hvese.

***oppdatering, 19.02.07****
Nå har jeg lest nevnte avis. Reportasjen var heldigvis ikke så horribelt vinkla som først forespeilet, men dette endrer dog ikke mitt ståsted på noen måte.