Noen ganger blir jeg litt skremt av mennesker. Ikke bare noen ganger, heller. Ganske ofte, faktisk.

Det som skremmer meg mest akkurat i kveld, er mennesker som åpenbart aldri verken har vært i, eller sett noen av sine nærmeste være i, skikkelig trøbbel. Mennesker som tror at sånt aldri kan skje dem, fordi de er så fornuftige og lure og smarte og glupe og allting. Mennesker som aldri har kommet nærmere livets skyggesider enn hva de har sett på Hotell Cæsar. Mennesker som derfor tror at alt er så forbanna enkelt alltid, og som står klare med formanende pekefingre dersom de skulle være så (u)heldige å treffe på noen som ikke helt når opp til krava.

Tidligere i livet mitt lurte jeg svært ofte på hva jeg hadde gjort for å fortjene min magnetiske tiltrekningskraft på vandrende katastrofeområder. Det har nemlig vært mange av dem. La meg for eksempel nevne 3-4 forskjellige tilfeller av spiseforstyrrelser, et par tilfeller med senvirkninger av barnemishandling, en rekke forskjellige sinnslidelser med innleggelser både her og der, og et par razziaer toppet med en barnevernsak med direkte drapstrusler mot undertegnede som konsekvens – for å nevne noe. Jeg har også hatt den tvilsomme gleden av å kjøre ikke mindre enn fire venninner til legevakta oppigjennom åra, etter at de hadde blitt skambanket (og den ene faktisk forsøkt overkjørt) av sine respektive mannfolk. Den siste fikk et ublidt møte med vår felles eks’ hender rundt halsen, og jeg bærer selv et arr over det venstre øyet etter at knyttneven hans på en måte bare landa der ei natt.

Ungdomstida mi var med andre ord nokså turbulent. Allikevel rotet jeg meg aldri opp i direkte trøbbel selv. Ikke fordi jeg var smart eller spesielt klok av meg. Den eneste grunnen jeg kan se, er nemlig at jeg har vært helt forbanna heldig med de folka og omstendighetene jeg har hatt rundt meg fra jeg var ganske så ung. Onkelen min døde av en overdose heroin da jeg var 14. Dette gjorde naturlig nok inntrykk, og man rørte derfor aldri sterkere saker enn Prince selv. Uanfaensett. Tilfeldighetene gjorde også at jeg kom inn i et kristent miljø året før, noe som også utelukket endel faenskap i seg selv. Der ble jeg til jeg var rundt 20 og hadde utviklet en halv hjerne. Da først traff jeg på de tidligere nevnte katastrofeområdene av noen mennesker, og tilbrakte de neste åra som tilskuer til det ene dramaet etter det andre. Jeg har følt faenskapen på kroppen, samtidig som jeg har klart å holde meg på trygg avstand – såvidt. De andre var ikke så heldige med sitt sikkerhetsnett. De hadde rett og slett fått utdelt dårligere kort fra starten av.

I dag ser jeg på denne tida som et privilegium som ble gitt meg. Jeg vet for et faktum at jeg ville vært en av de overbeskyttede, naive individene hvis jeg ikke hadde fått disse erfaringene, og jeg er helt forbanna glad for å ha fått evnen til å se nyansene. Jeg har lært uendelig mye av disse skjebnene.

Jeg har vært heldig der også.

Dette er et kort disse skummelt naive menneskene ikke fikk utdelt.

Eller kanskje de bare ikke har turt å kikke etter.