Kom på en liten sak jeg skrev for noen måneder siden, og fant ut at jeg skulle legge den her. Begynne å samle ting litt, på en måte.

Altså. En novelle om barnløshet. Here goes…

Søvnengel

Du kom til meg i går. Vi satt og så på TV, som vi så ofte gjør om kveldene nå. Ett eller annet dørgende kjedelig blafret forbi over skjermen der borte i hjørnet, og jeg kan ikke i min apati engang huske hva det var, så meningsløst må det ha vært. Det var sikkert en film av noe slag. Men han var nå engang så oppslukt av lyd og bilder at jeg ikke så noen hensikt i å forsøke å rive ham løs for å få litt selskap, så jeg ble sittende der jeg også. Tiltaksløs. Det var ikke så sinnsykt mye spennende jeg kunne få gjort så lenge TV’en stod på og så lenge jeg måtte være stille. Annet enn å bare sitte der jeg satt og ønske kvelden forbi.

Midt i min sanseløse kjedsomhet hørte jeg plutselig skritt. Små, listende løfter kom tuslende ned trappa og ble sterkere etter hvert som de kom gjennom kjøkkenet og til slutt inn i stua. Så sto du der, rett foran meg. Du hadde på deg en krøllete og varm pyjamas, håret ditt var bustete og stod til alle kanter og du hadde en bestemt mine i det lille ansiktet ditt. Jeg har aldri sett deg så nydelig som da. Som en liten, trassig engel bestående av bare søvnvarme. Du sa ingenting med en gang, bare så på oss med furtne øyne som ennå var tunge av søvn og ventet på at vi skulle forstå ditt ordløse krav helt av oss selv. Jeg så tilbake på deg. Lenge. Kunne ikke ta blikket fra deg, ville suge til meg alt jeg kunne av deg som en uttørka svamp som endelig hadde funnet en liten dråpe fuktighet.

Da vi ikke reagerte som du ventet, annonserte du høyt og bestemt at du ikke kunne sove. For det var så kjedelig der oppe. ”Neimen, jenta mi da” tenkte jeg mens mammahjertet mitt ble fylt av en endeløs oppgitt ømhet. Det var så typisk henne. Sent på kvelden skulle hun komme ned, lenge etter sengetid. ”Du skal da ikke være her nede, du nå! Gå og legg deg litt igjen, så mamma og pappa kan slappe av og så du våkner frisk og opplagt i morgen tidlig”. Jeg orket bare ikke tanken på å rive deg opp av senga før du var klar for det. Det virket så hjerterått og brutalt mot den nydelige lille jenta mi som så ut som hun var skapt for å sove. ”Og så”, la jeg stille til, ”så kommer jeg opp for å se til deg om litt, og da skal jeg vedde på at du allerede sover som en liten engel. OK?”

Så var du borte igjen, like umerkelig som når du først kom ned. Jeg vet ikke hvor du ble av. Kanskje gikk du opp igjen til det fine rommet ditt. Kanskje gikk du et annet sted. Jeg orket ikke å følge etter deg opp trappa. Jeg vet bedre enn å utsette meg selv for det. For jeg vet at du ikke er der. Det ligger ingen god og varm veslejente i barnesenga. Dyna di er kald. Rommet ditt har stått tomt lenge nå.

Men jeg fortalte pappa at du nettopp hadde vært her. At du ikke fikk sove. En stund var jeg redd han kom til å tro at jeg hadde gått fra forstanden for godt, at de siste månedene hadde tatt knekken på den siste rest av fornuft hos kjæresten hans. Men han skrudde ned lyden på TV’en og flyttet blikket over på meg. ”Jammen, det er klart hun ikke får sove”, sa han varmt etter en liten stund mens han la armen rundt meg og kysset meg på panna. ”Hun er jo sin mors datter! Akkurat derfor kommer hun nok snart ned igjen, og da er hun her for å bli.”

I natt lurer jeg på hvorfor du kom. Hva du egentlig ville fortelle meg. Om det var sant. Det var så kjedelig der oppe, sa du. Og kanskje pappaen din har rett. Kanskje kommer du snart tilbake for å bli. Hos en mamma enn så lenge uten barn, men med en livmor fullstendig uten rytmesans. Hos en mamma som nesten hadde gitt opp håpet om å få se deg.

For vår lille u-unnfangede engel får ikke sove. Der oppe.

07.01.06