Legger ut denne nå, fordi den minner meg så om humøret mitt om dagen. Skrev den vel for 5 år siden eller noe sånt. Bare bytt ut «han» med «syklusen», så er vi der. Jada.

Sirkeltrening

Tikk – dunk. Tikk – dunk. Tikk – dunk. Lyden av vekkerklokka på nattbordet og pannen mot veggen var det eneste som hørtes i mørket. Kanskje bortsett fra en irriterende knaselyd fra et hjørne på kjøkkenet, en intens lyd som brøt totalt med den jevne, suggerende rytmen på soverommet. Dyrisk energi. Vill, utemmet energi fylte leiligheten, hver eneste millimeter av den. Kattene spiste nattmat.

Tikk – DUNK. Tikk – DUNK! Vær så god, bli gal. Hjernen raste vilt i hodet. Pannen begynte å merke at den hadde hatt nærkontakt av tredje grad med veggen et utall ganger, men det var da også meningen. For hva er poenget med å foreta seg noe om det ikke merkes eller har konsekvenser på et nivå eller et annet?

For øvrig virket det ikke som om noe som helst hadde noen effekt på noe for tiden. Sirkeltrening, på et vis. Begynnelsen er alltid så positiv og optimistisk. Omtrent til det punktet hvor man registrerer at man er nøyaktig der man startet, bare at melkesyra og pulsen skulle tilsi at nettopp det punktet burde vært et tilbakelagt stadium for lenge siden. Og sånn fortsetter det. Til man faller død om. Med all sannsynlighet ville ikke skoleklokka ringe ut til friminutt.

Skjønt, i det parallelle og paradoksalt abstrakte universet hun levde i, kunne man ikke være sikker på noe som helst. Surprise me. Galskapen lenge leve. Gym suger. Ikke det at det spiller noen rolle, dog. Det er det ufattelig lite som gjør i det katastrofalt strukturerte kaos som kalles sirkeltrening. Ikke tenk. Bare gjør. Ingen kommer noen vei allikevel. Noe annet er en løgn. Selvbedrag. Idet man tenker at wow, nå har ting skjerpa seg – så blåser fløyta og vips: der er man igjen. Alt så nær som motivasjon og tidligere fysiske plager er det samme.

Pokker. Til og med tankene går i sirkler. Åpenbart. Det ble nettopp bevist, som om det skulle være nødvendig.

Tikk – dunk. Med litt flaks nå så tok han henne inn mentalt. Det tredje øyet var, om ikke lenger intakt, forholdsvis aktivert. Skulle bare mangle, egentlig, ettersom 90 % av blodet var samlet akkurat der, akkurat nå. Inntil det gikk til neste stasjon for å begynne på nytt det også. Stakkars små celler. Det var i det minste godt de ikke var utstyrt med en velfungerende hjerne. Ikke tenk. Bare gjør. Gjøre hva?

Blodceller har en fordel, dog. Mekanismen som holder det hele i gang er forholdsvis lett å gjennomskue. Forholdsvis lett å stoppe også. Kanskje ikke for cellene, rett nok, men for helheten. Eller en utenforstående. Om han forsto at han skulle det. Om han ikke lot seg rive med og bli en del av problemet istedenfor løsningen. Redningen. Men med all mulig tydelighet og klart som dagen forsto han overhodet ikke noe som helst. Om han var en del av kretsløpet eller ikke, var et hittil ubesvart spørsmål. Om så var tilfelle, var han på en helt annen stasjon. Eller i en annen gymsal. Med en annen gymlærer. En annen utenforstående.

Men i det hun sovnet inn, for noe hun håpet var siste gang, visste hun at han – for henne – fortsatt og i aller høyeste grad var en del av problemet. Derfor var også hans tilbakekomst garantert. Igjen. Og igjen. Og igjen…