Sakte våknet hun til seg selv. Kroppen verket som om hun nettopp hadde fått skambank av en gategjeng i Oslo’s mer suspekte strøk, og hodet føles dobbelt så stort som vanlig. I munnen hadde hun en distinkt smak av blod. Rundt begge håndledd og begge ankler var det lenker. Store, sterke, raslende lenker. Det var mørkt rundt henne. Mørkt og kaldt. Det luktet rått og innestengt, og det var som om flerfoldige sjelers pinsler fortsatt satt i veggene. I noen få sekunder var hun desorientert. Så forstod hun hvor hun var. Hun hadde vært her før.

Skriket som slapp ut gjennom de sprukne leppene hennes da hun forstod, var skjærende nok til at hjertet hennes begynte å hamre i panikk. Det kunne ikke være sant. Det kunne ikke være mulig. Ikke nå igjen. Hun hadde jo overlevd sist! Svelget hennes kjennes tørt og klebrig. Hun svelget mens hun forsøkte å innhente den fatningen som tidligere hadde vært hennes varemerke. Med en skitten hånd strøk hun vekk en hårlokk som hadde klistret seg til pannen som var våt av svette. Det måtte være en logisk forklaring, en utvei. Det måtte være noe hun kunne gjøre. Et sted måtte det være en nøkkel. Men hvor?

Med såre hender famlet hun febrilsk langs veggene i sitt fengsel. Ingen sprekk eller ujevnhet unnslapp hennes søkende fingre. Alle groper i veggen ble behørig undersøkt mens pulsen hamret i tinningene. Fort. Det måtte skje fort. Det var ingen tid å miste. All tidligere erfaring tilsa at dette ikke var en bra situasjon. Dette kunne ødelegge henne fullstendig. Og hun hadde så mye igjen å leve for. Dette kunne ikke være slutten.

Hun visste ikke hvor lenge hun hadde lett da en murstein endelig lot seg rikke.

Et brev. En beskjed. Til henne. Utålmodig rev hun opp konvolutten. «Velkommen tilbake» stod det i svart blekk som enda ikke hadde rukket å tørke. «Vedder på at du lurer på hvorfor du er her igjen. Du trodde du var ferdig med oss, gjorde du ikke? Feil igjen! Vel, du har bare deg selv å takke. Det er dine egne valg som har brakt deg tilbake til dette stedet. Det er din egen skyld, og du vet grunnen. Du tok først feil utdannelse, siden feil jobb, og var dermed utro mot deg selv så vel som alle i din nærhet. Du har tatt i mot penger for noe som ikke var rett for deg å gjøre. Du har levd et liv som ikke var ment for deg.»

En kvalmende følelse av resignasjon overveldet henne, og hun sank sammen på gulvet. Ja, hun hadde feilet. Hun visste det. Og hun måtte gjøre noe med det. Men hvordan skulle hun kunne gjøre noe med det når hun befant seg her, i denne situasjonen? Hun ble oppmerksom på at lenkene på håndleddene begynte å gnage seg inn i huden hennes, og hun tvang seg selv til å lese videre.

«Bak den murveggen du ser foran deg ligger det en nøkkel. Dette er den nøkkelen som skal få deg ut herfra, alt du behøver å gjøre er å klatre over muren og gripe taket i den. Det er bare en ulempe: du har en halvtime på deg før den tidsinnstilte bomben i hjørnet går av.» Med øyne ville av dyrisk panikk lette hun rundt i rommet. Og ganske riktig. Fire røde, blinkende tall lyste illevarslende mot henne fra hjørnet i den andre enden av rommet. Det var en tjue minutter igjen. Hun skyndte seg å lese resten av lappen. «Dette er til ditt eget beste. Vi vil du skal overleve dette. Ha tillit til oss.»

Tillit. Et mer malplassert ord skulle man lete lenge etter. Denne situasjonen hadde etter hva hun kunne dømme svært lite med tillit å gjøre. Men hun kunne komme seg ut av den. Hun måtte. Hun kunne klatre over en murvegg, hun hadde gjort det før. Sakte reiste hun seg opp og fikk fotfeste med først den ene foten, så den andre. Slik fortsatte hun. Centimeter for centimeter karret hun seg oppover den kalde og harde veggen, helt til fingrene kjentes numne og hun var nesten oppe. Da var det brått slutt. Nervene hennes rislet like kaldt og tungt som lenkene hun hadde på hender og føtter. De rakk ikke lenger. De ville aldri la henne slippe over muren. Hun ville aldri få tak i nøkkelen.

Klokken viste 10 minutter.

Hun slapp seg ned på gulvet igjen mens hun ble fyllt av en kvalmende håpløshet. Det var ingenting annet hun kunne gjøre. Eller vent… Fingrene hennes hvilte på noe langt… Noe kaldt… Noe skarpt? Hun løftet det opp. En sag.

Tårene trillet nedover det oppskrapede ansiktet hennes, men hun orket ikke skrike mer. Isteden unnslapp en bitter latter hennes sammenbitte lepper. Så dette var slutten. Dette var straffen. Som om hun ikke hadde lidd og kjempet nok de siste årene før hun måtte gi opp karrieren. Det var faen ikke rettferdig, og det var ikke hennes skyld. Akkurat nå hadde hun en eneste mulighet til å finne friheten: hun kunne sage av seg både hender og føtter og risikere å blø ihjel. Hvordan de hadde tenkt hun skulle sage av den siste hånda orket hun ikke tenke over. Hun ville uansett ikke være istand til å ta seg over muren uten dem.

Fem minutter igjen.

Hun begravde hodet i hendene.

Mørke. Kulde. Rå luft. Desperasjon.

Lenker.

Og en hårnål, godt gjemt i håret hennes.

Fem sekunder. Fire. Tre.

To.