Notodden Bluesfestival har etter sigende blitt en knutepunktfestival. Ikke at jeg aner hva dette egentlig betyr, men jeg har fått med meg at det innebærer et par millioner i støtte. Jeg kan gjerne fortelle dem hva dem kan gjøre med dem.

Nå har jeg nemlig sittet i husarrest siden torsdag, fordi jeg vet at et utendørs stunt automatisk vil medføre fare for meg selv og mine umiddelbare omgivelser. Det er nemlig mange bluesfestivaler siden jeg forstod at det neste overstadig berusede mennesket som forsøkte å sette sine føtter under mine bildekk sannsynligvis ville oppnå målet sitt med glans. Jeg har slutta å svinge. Jeg har slutta å bremse også. Dumme naut.

I fjor ble jeg stående i kø i varmen på Rimi, i 20 minutter. Grunn: Et svenskt, ikke-så-intelligent par stod foran meg. «Tar ni inte svenska kronor her?» Uhmnei, blondina. Vi er ganske mange mil fra grensa nå. Det kan derfor kanskje være lurt å ha med seg enten norske penger eller et kredittkort når man drar på tur. Disse IQ-trolla hadde altså ingen av delene, så de ble stående å diskutere (uten å slippe noen andre forbi) hvordan de skulle løse dette. Etter ekstremt mye om og men fant de ut at mannen skulle løpe ned i teltet, hente ID og forsøke å få tatt ut noen penger i banken. Så kom de på at de hadde is i posen. Hmmm… Hva SKULLE de gjøre med DEN?? (Eeehh… Fryseren, kanskje??)

I tillegg til sånne episoder som gjør det føkkings umulig å både kjøre noen steder og å kjøpe mat, så kan man også plusse på at de som har ansvaret for minibankene aldri ser ut til å fatte at de bør fylles på underveis, og at mobilnettet bare ikke kan bære så mange «Hvor er du a? Jeg eeer så full jeg nå!-samtaler».

Derfor går man altså i frivillig husarrest og overlater utenomhuslige plikter til en betraktelig mer tålmodig mann.

Det er bare det at i år var det ikke nok.

Ikke nok med at vi blir bluesa ørene fulle av crap fra konsertene i byen på kveldstid, så må vi også leve med at halve byen plutselig slipper alle hemninger og kjører sine egne privatfester parallellt. I går endte vi opp i kryssilden mellom to av dem – en rett på den andre siden av gata her, og en lenger ned i byen. Og la meg si det sånn: en hybrid av blues og E-type, krydret med x antall fulle folk som hyler, roper, krangler og ler er IKKE søvndyssende. Selv om man er gravid, dødssliten, så trøtt at man er på tårenes rand, og bare med halsbrann, kvalme og bekkensmerter å trøste seg med.

Jeg satt oppe i natt og søkte på FINN eiendom. Og jeg vurderer å kreve evakuering neste år, nå som jævlene faktisk har fått enda et par millioner å rutte med. Ja takk, jeg tar gjerne et spa-opphold som plaster på såret (eventuelt på sårene jeg snart kommer til å påføre andre).

Men nå er det altså bare få timer igjen. I dag er det søndag. I kveld drar alle mine uinviterte gjester hjem til seg selv, hvor noen andre kan slite med dem.

Good riddance. Måtte dere aldri komme tilbake. Noen gang.