30+6

Enkelte ting her i verden er helt umulig å unngå. Som at det som går opp må komme ned, og at man blir våt om man vasser barbeint ut i vannet.

Og det er umulig å være foreldre uten å måtte håndtere noen konflikter nå og da.

Men må det begynne så tidlig..?

Jeg mener; jeg vet jeg har alle fakta på min side, og at jeg har leger, jordmødre og andre som etter sigende har greie på det på min side i denne konflikten. For eksempel dette, hentet fra Babyverdens side om Gode søvnvaner:

Sov på din venstre side
Tren deg opp til å sove på din venstre side i løpet av første trimester. Denne stillingen hjelper blod- og næringstilførselen til fosteret og livmoren, og hjelper nyrene med å skille ut avfallsstoffer og væske. Hvis du venner deg til denne sovestillingen, kan det hjelpe deg å sove bedre når magen blir stor.

Dette var faktisk, i sin tid, gode nyheter for meg, siden jeg ikke får sove i noen annen posisjon i hele verden med mindre jeg er døden nær av utmattelse. Ikke kan jeg ligge på ryggen heller, fordi da slår Vena Cava-syndromet inn med full styrke – livmor og baby begynner å bli så tunge at de presser på en hovedåre og gjør meg skikkelig svimmel og uvel. Og høyresida er bare ikke det samme.

Men altså.

Vårt lille stabeist har altså ikke lest disse teoriene, og gir i klartekst uttrykk for sin misnøye ved at mamma skal ligge nettopp i denne stillingen. Jeg har tryglet, bedt og trasset. Pappaen har klappet på magen, snakket rolig og søvndyssende med sin datter, lekt med henne for å slite henne nok ut til at mamma kan rekke å sove litt – men til liten nytte. Det ender som regel med at mamma må gi seg (o’ gremmelse!).

I dag tidlig våknet jeg, pakket meg godt ned i en varm søvndyne, la hodet godt til rette på puta, og tenkte å fortsette min ferd i drømmeland litt til. Det ble ganske kjapt avlyst av en våken, liten prinsesse som aldeles ikke hadde tenkt å være med noe sted.

Og jeg fanget elendigheten på film.

Mine damer og herrer: Jeg gir dere bevisgjenstand A!

Ser dere? Det er ikke jeg som er gal. Eller som bare innbiller meg at jeg bærer et på alle måter sterkt barn!

Og i går, da jeg la meg på høyre side til en forandring, inntil ryggen på den vordende far og småsnakket litt… Så stoppet han midt i en setning, og trakk pusten i vantro før han utbrøt: «Var det et SPARK??».

Jupp..! Rett i pappas korsrygg hadde hun plutselig plantet sin lille fot. Vi kunne ikke annet enn å le av den lille raringen vår.

Og ledd har vi gjort mye denne uka. Pappa blir nemlig mer og mer forelsket i sin lille arving, og er stadig vekk borte for å klappe og tulle og erte den lille sinnataggen sin litt. Det er ikke vanskelig å finne ut hvordan hun ligger nå, siden hun har det med å skyte sin lille stump rett ut i været mange ganger. Når pappa trykker litt på den, antar aktivitetsnivået nye høyder, for å si det sånn. Og da blir han så søt i ansiktet sitt at mamma smelter helt… (selv om jeg innser at jeg må være helt fra vettet som setter En Yngre Kvinne til verden med viten og vilje). I går imponerte han meg forresten stort også, da jeg ikke orket å bli med for å bestille vogna. Han kom ut igjen og hadde ordna alt – inkludert å bestille en stelleveske, som jeg helt hadde glemt å si at vi trengte.

Det er en fantastisk, liten familie jeg har.

Det skal bli så utrolig godt å kunne legge henne i pappas gode, varme armer og så krabbe under dyna selv. På venstre side. Og få sove i fred.

Ellers var jeg velsignet med magesjau, luftsmerter og diaré denne uka. Dette i kombinasjon med en baby som til stadighet gir mage-/tarmsystemet mitt skikkelig thai-massasje var langt fra behagelig, men jeg har nå overlevd. Og nå, for første gang, ser jeg bare ett eneste desimaltall når jeg ser på nedtellingstickeren min.

9 uker igjen.

Jeg håper det går fort!

Uke 31

Vekt: 1750 g
CRL: 27,5 cm
Full lengde: 37 cm

 

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 29 uker gammelt. Det øver seg iherdig på å svelge og tisser en halv liter hver dag. Det høres gjerne ikke så appetittlig ut, men husk at fostervannet fornyer seg hver tredje time. Etter som fosteret svelger, fylles også tarmen opp med barnets første avføring, mekonium, også kalt barnebek. Noen fostre har sin første avføring før de blir født, men de fleste venter til noen timer etter fødselen.

Øynene reagerer på lys, og vil gjerne reagere dersom sterkt lys skinner gjennom den stadig tynnere livmorveggen. Noen ganger strekker fostre seg mot lyskildene og kan følge en lyskilde med øynene.

Lungene og fordøyelsessystemet er nesten modne, men lungene vil fungere best om fosteret forblir i livmoren en stund til.

[Sakset fra Babyverden]