I natt hadde jeg mareritt.


Jeg var tilbake på jobb, og drev med mitt. Klokka nærmer seg stengetid for barnehagen, og jeg sier til ungene (og de voksne) at det er ryddetid og begynner å rydde. Det neste jeg vet er at både virksomhetsleder og assistent skriker NEEEI! Det er ikke stengetid enda!! Her stenger vi ikke før dagen er ferdig! Og jeg ser på klokka, den er 9 på halv 5, og vi skal stenge halv 5. Virksomhetslederen sitter ved en pult og skriver, jeg går bort til henne og smeller knyttneven i bordet rett foran henne mens jeg skriker Se meg i øya og FORTELL meg hva galt jeg har gjort!! Og hun løfter blikket rolig og kaldt, og ser på meg. Lenge. Øynene hennes er lilla.

Med ett står jeg og snakker med en tidligere kollega og venninne. Ved siden av meg står en av ungene, og er så trøtt at hun nesten sovner der hun står. Skal du ikke legge henne, spør kollegaen min, og jeg løfter opp ungen. Tanken var at hun skulle prøve å kutte ned på sovinga på dagtid siden hun har begynt å bli stor, men jeg legger henne likevel. Selv om barnehagen snart stenger.

Så blir jeg oppmerksom på et internetforum som henger på veggen ved inngangsdøra. Der er det en tråd som handler om nettopp denne episoden med denne ungen og det er et direkte angrep på meg. «Mente hun å si ja først, så nei, så ja igjen?»  Tråden er lang og fæl, men på slutten har admin gått inn og stengt den. Tråden er startet av min tidligere kollega, men jeg blir i tvil om det egentlig er en annen kollega fra denne barnehagen som står bak (de er venninner i RL).

Deretter følger en lang sekvens hvor jeg snakker og leker med denne ungen. Hun er blid, smiler og ler, og jeg kjenner at jeg bare forguder henne. Det er et veldig godt samspill der, og jeg vet hvorfor jeg valgte å jobbe med nettopp dette.

Tilbake igjen sammen med virksomhetslederen. Hun anklager meg for å ha dokumentert denne sekvensen med ungen, og for at jeg har tatt bilder, laget en fin plansje av dem og hengt den opp i barnehagen. Sånt kan vi ikke bruke tid på. Det smeller for meg igjen, og jeg sier til henne at selv om hun aldri har tid til å gjøre sånt selv så betyr ikke det at jeg ikke kan.

—-

Ett år siden konflikten er jeg nå fri. Jeg skal aldri mer tilbake i barnehage. Jeg skal begynne på nytt, på en helt ny utdannelse og et helt nytt arbeidsmiljø. Allikevel våkner jeg om morgenen og er kvalm av oppbygd hat og raseri over min tidligere jobb. Når skal det stoppe?