Natt til i går hadde jeg en (faktisk) helt utrolig drøm. Jeg ble mamma til verdens nydeligste jentebaby!!! Alt var så levende, jeg drømmer vanligvis ikke i detaljerte farger – men jeg husker nøyaktig hvilken farge hun hadde på øynene sine. De var blå med litt grønt i, akkurat som faren sin. Hun hadde smilet hans også. Herreguuuud, for en nydelig unge hun var! Ikke bare utseendet, men lynnet også. Den lille, gode babyen min gjorde ingenting annet enn å ligge ved siden av meg i sofaen og smile verdens vakreste smil, med en helt sinnsykt varm utstråling.

Eneste «problemet» var at jeg ble nødt til å ringe til jobben og si at jeg nok ikke kom til å rekke 8-vakta, da jeg plutselig hadde en liten baby i henda. Og så måtte jeg jo selvfølgelig sende en SMS for å informere om at hans datter var ankommet og at hun var som snytt ut av nesa på ham. Ja, og så var det det at hun var født hjemme, uten jordmor tilstede – så tanken slo meg at hun antagelig burde vært på sykehuset en tur bare for å sjekke at alt var som det skulle være.

Hmm… og så ville hun ikke ha pupp heller, men det gikk helt fint om jeg pumpet og tok det på flaske. Her et sted omkring dukka eks-venninna mi opp, og vi ble venner igjen og hun (som 4barnsmor) hjalp meg med ting jeg ikke visste at jeg ikke visste engang. Savna henne litt når jeg våkna…

Men det merkeligste av ALT, var at jeg fikk se jenta mi som voksen… Og hun hadde beholdt det gode, varme smilet sitt – en sånn person man bare blir dratt inn i atmosfæren til fordi hun er så god og så varm og så sterk samtidig.

Jeg fryser på ryggen når jeg skriver dette nå… Har en følelse av at dette betyr noe. Men hva?