Jeg har det med å drømme de samtalene jeg aldri fikk ha. Lenge etter at muligheten er borte, fortsetter hjernen min med å bearbeide, analysere og spinne videre på det som ble påbegynt, men som av forskjellige grunner aldri fikk bli fullført.

For to og et halvt år siden døde min farfar i en alder av 80 år. Han og farmor bodde i en annen by, og vi har aldri hatt noen spesiell god kontakt – knapt noen kontakt i det hele tatt. Først gjennom talene i 80-årsdagen hans fikk jeg vite hvilken klok og vis mann han var, et inntrykk som også ble forsterket under begravelsen hans knappe to måneder senere. Jeg kjente ham aldri. Jeg fikk aldri sjansen til å lære noe av ham. Ingen av oss gjorde noe med det så lenge han levde, og ingen av oss har noen jordisk mulighet til å gjøre noe med det nå.

Det er derfor det er så underlig at han dukket opp i drømmene mine en liten stund etter begravelsen. Med seg hadde han et budskap. Selve oppskriften på et lykkelig liv ble servert meg der jeg intetanende lå i senga mi og trodde jeg bare skulle sove. Den var så enkel at den var genial.

Den eneste oppskriften, fortalte farfar meg den natten, er å kommunisere det som er inni deg ut i verden. Ta alt det vakre som er deg og synliggjør det! Vær deg selv, alltid, og la alle få se det. Da og bare da vil du bli lykkelig…

Jeg har tenkt mye på det farfar sa i de to årene som har gått siden han besøkte meg, og jeg tror han har rett. Det hjelper nemlig ikke stort hva man kan eller hvilke gode egenskaper man har dersom man stenger det inne og aldri lar noen få se det. Suksess på nesten ethvert plan i denne verden defineres i et samspill med omverdenen, det kommer man ikke bortifra. Suksess er heller ikke noe man kan fake, like lite som man kan fake det å være lykkelig. Det må være ekte. Det må komme innenfra. Og det må kommuniseres ut til omverdenen. Så fremt du kjenner deg selv, så vet du hvilke særegenheter og egenskaper du har. Bruk dem. Vis dem frem. Fortell andre hvem du er.

Jeg lurer på om han hadde min daværende situasjon i tankene da han kom. Det var nemlig den våren helsa mi gikk til helvete, familielivet var forgifta av utroskap, løgner og foreldre på randen av skilsmisse (med sin eldste datter som megler), konfliktene på jobben bygde seg opp, inkassoene begynte å strømme på, venninnene mine ble til stadighet banka opp av mennene sine og det daværende kjærlighetsprosjektet var intet mindre enn talentløst. Og som kirsebæret på kaka opplevde vi altså et dødsfall i familien for første gang på 14 år. Det var med andre ord ikke et eneste område av livet mitt som fungerte.

Så kom farfar med et budskap som aldri helt har forlatt tankene mine.

I dag er jeg nesten fullkomment lykkelig. Jeg har en mann jeg elsker over alt på denne jord, og som aldri noengang gir meg grunn til å tvile på om det er gjensidig. Jeg har stabla økonomien på beina igjen. Jeg er ute av en jobb som krevde at jeg var utro mot min sanne natur hver eneste dag, og studerer isteden noe som alltid har ligget mitt hjerte nært. Jeg har ryddet vekk de verste emosjonelle vampyrene som bare vil ha selskap på vei ned.

Jeg er meg selv nå. Jeg lever det livet min sjel ønsker å leve, jeg kommuniserer hvem jeg egentlig er til alle rundt meg, og jeg kan lykkelig konstatere at de døde faktisk er eldst. Farfar hadde rett. Dette er den eneste oppskriften. Så enkelt. Så vanskelig.

Men så verdt det.