En gang for lenge, lenge siden…

…var det en liten pike som vandret i grøftekanter, på enga og i skogen for å sanke sine kjære urter. Med et barns nysgjerrighet lette hun høyt og lavt, med saks i den ene hånda og urtebok i den andre. Noen ganger fant hun urter hun allerede kjente godt til, og andre ganger oppdaget hun nye. Alle var velkomne. Varsomt la hun dem i den brune flettekurven sin, som hun så satt på sykkelen sin før hun syklet glad og fornøyd hjem til kjøkkenet til mamma. Der skylte hun godt av dem med kaldt vann, før hun buntet dem sammen i passende bunter og hang dem opp på rommet sitt. Hver dag sjekket hun dem for å se om de var tørre nok, og når de endelig var det tok hun dem forsiktig ned, delte dem opp og la dem i ferdig steriliserte Norgesglass. Der lå de til hun hadde behov for dem, på den ene måten eller den andre. Dette var en av yndlingshobbyene hennes. Dette var barndommens sommer.

Men så ble hun voksen. Andre ting fikk prioritet. Sykkelen ble byttet ut med bilen. Kurven ble byttet ut med vesken. Harmonien ble byttet ut med stress.

I mange år tenkte hun på urtene sine hver eneste gang sola stod høyt på himmelen og fuglene kvitret, og hun lurte på om de fortsatt var der hun forlot dem. Men det ble stadig vanskeligere å gå tilbake.

Så innså hun med ett at hun nå hadde sin egen nakne og ubeplantede hage. Det var ingenting som hindret henne lenger, og hagen ba på sine knær om en aldri så liten oppfriskning. Med andre ord: en uendelighet av muligheter lå foran henne. Hun satt derfor i gang med å grave frem barndommens drømmer med store spadetak og med en iver som kun hører barnesinnet til.

I kveld har nemlig denne jenta gått aldeles berserk på Impecta, og hun har nuh bestilt følgende:

  • Anis
  • Legeveronika
  • Måneblomst
  • Legevendelrot
  • Svarthyll
  • Rosmarin
  • Apotekerkattost
  • Prikkperikum
  • Sikori
  • Kamille
  • Legestokkrose
  • Ryllik
  • Salvie
  • Revebjelle

…og alrune, tilogmed! Jeg fikk bokstavelig talt Sagaen om Isfolket inn med morsmelka, så da jeg endelig nå fikk muligheten til å dyrke frem min egen alrune, så sier man aldeles ikke nei takk til det!

Planene begynner sakte, men sikkert å ta form. Jeg vet sånn omtrent hvor jeg skal sette hva, og jeg gleder meg allerede hemningsløst til jeg skal begynne å plante frøene i minidrivhus i vinduskarmen på kjøkkenet. Regner med å begynne om en måneds tid, og begynner også så smått å innse at vinduskarmen aldeles ikke blir stor nok til dette prosjektet. Uuups!

Jeg har også tenkt å bygge opp et lite urteleksikon i bloggen etterhvert. Det blir et fint lite prosjekt mens jeg venter på at spirene skal vokse og gro.

Hurra!