I går bestemte jeg meg for å dra med meg gubben og stikke en tur til nærmeste Plantasje. Undertegnede følte nemlig et akutt behov for å ha litt levende natur rundt seg, og når man bor 2 minutter fra sentrum i en tett befolket gate så er det begrenset hvor store dosene blir. Det er derfor utrolig hvor stor forskjell et par potteplanter kan gjøre.

Savnet etter skogen jeg mer eller mindre vokste opp i er uendelig stort mange ganger.

Uansett. På veien innover begynte vi å snakke om hele gaupeproblemet, og som de løsningsorienterte menneskene vi er så handlet samtalen om hva vi kan gjøre med det.

Det var da min kjære kom opp med en strålende idé som fortsatte å spire og gro på innsiden av hjernen min. Han er nemlig av den oppfatning at man selv må bli grunneier og sette grensene for hva som skal skje i akkurat denne skogen, og så etterhvert kjøpe opp så mye at man blir en kraft å regne med i nærmiljøet. Da kan man få gjort mye holdningsarbeid, og man kan samtidig tilby gaupene et friområde. Starten på et slikt prosjekt er selvsagt å investere i et småbruk.

Og nok en slem drøm ble unnfanget.

I dag har jeg spunnet vakre drømmer om å drive økologisk jordbruk, holde en urtehage basert på månefasene, skape et friområde for viltlivet og rett og slett leve så nær naturen som man kan samtidig som man faktisk fungerer i samfunnet. Ikke minst vil jeg da få en mulighet til å oppdra mine barn på en særdeles god måte – vekk fra storgata og sentrum, og med skogen som nærmeste og uovertrufne lekeplass.

Så jeg fant dette lille småbruket.

Det er meget mulig jeg drar på visning bare for å skaffe til veie mer drømmemat. Jeg sier ikke at dette prosjektet er bærekraftig pr i dag. Men jeg sier så absolutt at det bør få en sjanse til å drømme seg stort og vakkert.

For kanskje en dag…