Forvandlinga – ei innleveringsoppgåve

Eg har ei tilståing å koma med.

Eg er ikkje lenger ei kvinne av menneskeslekta. Eg er noko anna. Noko nesten ukjenneleg og merkeleg. Ein mutant.

Ein gong var eg ei heilt normal kvinne. Kleda eg bar lot seg finna i heilt vanlege butikkar som fører slike varer, og dei passa òg. Men slik er det ikkje lenger. Det har ikkje vore det på ei tid.

Det ville vera løgn å seie at eg ikkje heilt veit kva som skjedde, for det gjer eg. Det heile var nøye orkestrera og planlagt frå start til slutt. Men det eg ikkje var heilt førebudd på, var dei fysiske konsekvensane av mitt val.

Ein morgon vakna eg nemleg, på ein måte som ville fått sjølvaste Kafka til å bleikna, utan å kjenne att kroppen min. Musklane var ikkje der dei pleidde. Kroppen min var ikkje flat og lett handterbar meir. Den ville aldeles ikkje opp av senga. Eg måtte difor dragast opp av han som låg ved sia av meg og framleis var seg sjølv.

Det tok litt tid før eg fatta kva det var som var hendt. Eit lite, vent egg som i utgangspunktet ikkje var større enn eit lite punktum, hadde no utvikla seg frå sin vesle plass i magen min og tatt over heile resta av kroppen. Slik var det. Eg bar det ikkje inni meg meir. Eg hadde vorte Egget sjølv.

I byrjinga var eg så dum at eg trudde det berre var magen min som hadde fått slik ein underleg og rar fasong. Tida ville dog visa at denne teorien var skammeleg feil, og det var min framleis normale mann som for første gong påpeka dette då han ein kveld utbrøyt: ”Haha, sjå på foten din – den er ikkje flat meir, den er rund!”. Og det er med eit tungt hjarte eg kan melde at denne såkalla ”forrundinga” av mitt tidlegare så slanke legeme no har spreidd seg til hendene mine, fingrane, ansiktet – og ikkje minst til bakenden min.

Dei som trur og meiner dei har god greie på slikt, seier at denne forvandlinga ikkje vil vera for evig og alltid. Inni det Egget som er meg bur det nemlig ein liten fugleunge som snart vil kakka seg ut og møte verda for første gong, og Egget vil så opphøra å eksistere slik vi no kjenner det.

Men kva vil då skje med meg?

Mitt store von er at nokon der ute skal finna opp eggeskal-lim innan dei neste 9 vekene har passera. Elles er eg redd mi tid på denne jorda er ute.

Eg kan allereie kjenna at botnen min i ferd med å gå opp i liminga.

Vedtak fattet (tror jeg)

Som jeg nevnte i gårsdagens innlegg i Svangerskapsdagboka, er skolestart rett rundt hjørnet – noe jeg normalt ville gledet meg fillete til. Denne gangen har dog forventningene glimret med sitt fravær, siden alle mine tanker og instinkter er rettet inn mot en helt annen og betraktelig større begivenhet som bare er tre måneder unna. Det er begrenset hvor ekstatisk man skal bli av småting da, spesielt når energinivået er under kjellertaket et sted og man helst bare vil sove.

Men uansett. På skolen må jeg, om jeg vil eller ikke. For det første slutter attføringspengene å komme i det øyeblikket jeg avbryter skolen, og for det andre kan det bli litt problematisk å overbevise Lånekassa om at jeg skal ha fødselsstipend dersom jeg faktisk ikke studerer. Og om vi noengang har trengt penger, så er det nå – om kort tid er vi foreldre, og vi har dermed en del innkjøp som skal gjøres.

Det store spørsmålet blir derfor ikke om jeg skal på skolen, men hva i all verden jeg skal gjøre der i de to månedene jeg har til rådighet før permisjonen begynner i midten av oktober. Og jeg har tenkt og jeg har tenkt. Grubla og grubla. Det er nemlig frivillig valg av en drøss med fagkombinasjoner som til slutt ender opp i en bachelorgrad i språk og litteratur, men det er dog en del regler som må følges.

Jeg må på ett tidspunkt velge mellom fordypning i engelsk eller norsk. Da må jeg ha først årsstudium (grunnfag) i en av delene, pluss to fordypningsfag. I tillegg må jeg ha ex.phil og lingvistikk, og fylle opp med studiepoeng fra det jeg ikke har årsstudium i fra før. I fjor tok jeg engelsk, men det er bare det at det ene fordypningsfaget jeg hadde tenkt å ta ikke står på planen dette semesteret. Da står det bare igjen ett eneste jeg kunne tenke meg å ta, og ett jeg overhodet ikke vil ta. What to do…

Jeg tror dog jeg har funnet en løsning vi alle kan leve med. Hvis jeg nå biter tennene sammen så hardt jeg bare makter og stoler på at min fra før av språklig innrettede hjerne gjør jobben så lett for resten av meg som mulig, slik at jeg på den måten kan gjøre det som er best for familien min på sikt… Så skal det gå på et vis.

Det blir norsk årsstudium i år. Fordelen er at det er færre fag å forholde seg til, selv om de har 15 stp hver. Og siden jeg allerede har kommet meg gjennom et år med engelsk grammatikk, så bør ikke norsk grammatikk være så stort problem heller. Mye av jobben er allerede gjort. Det andre faget er litteratur før 1900. Ibsen, Hamsun, Garborg og gjengen. Mye av dette er også kjent i fra før. Hva som skjer videre, trenger jeg ikke å ta en avgjørelse på enda. Alle disse fagene inngår som en del av bachelorgraden, og jeg kan bestemme meg for fordypningsfag en annen gang.

Dessuten likte jeg organiseringa. Det har seg jo nemlig sånn at jeg kanskje akkurat såvidt rekker midtprøva før permisjonen begynner, og i følge fagplanene så er det snakk om hjemmeprøver, i alle fall for litteraturfaget. I tillegg er det noen innleveringsoppgaver som jeg antagelig vil klare å få gjort unna selv om formen kanskje ikke er på topp alltid (det verste blir egentlig å komme seg på skolen), i motsetning til de andre fagene som kun baserer seg på den midtprøva jeg kanskje eller kanskje ikke rekker.

Så. To fag isteden for de tre jeg er vant til, med stor vekt på individuelle hjemmeoppgaver. Jeg har jo internet og dermed også muligheten til å faktisk få gjort noe de to månedene jeg har til rådighet.

For det kommer jo også en liten faktor til inn i bildet om ikke så lenge. Min datter. Vi skal ikke ha henne i barnehage, og det er uansett altfor tidlig å sende henne til noen som helst ved skolestart neste år. Da er hun knappe 9 mnd gammel, og skal ingensteder så sant foreldrene hennes har noe de skulle ha sagt. Og det har vi jo.

Hvis alt går etter planen nå, så får jeg nemlig gjort unna to halve fag med innleveringer, midtprøver og alt. Det betyr, kjære leser, at jeg kjøper meg to ekstra måneder til neste år. Jeg trenger ikke tenke på barnevakt før hun nærmer seg året, og disse to ekstra månedene er gull verdt når man er så liten. Da får hun ha mammaen sin litt til, siden hun da ikke trenger å stresse med oppgaver hun allerede har bestått.

Og jeg har spart ex.phil og lingvistikk til slutt. Dette er nemlig fag som kjøres fra halv fem og utover kveldene. Da har pappaen rukket å komme hjem fra jobb. Hva resten av fagene angår, så vet jeg om et par bestemødre og tanter her og der som aldeles ikke har noe i mot å passe henne de få timene i uka mamma må være på skolen.

Jeg tror dette blir bra. Og jeg tror tilogmed jeg begynner å glede meg litt. Likevel.

Årsstudium engelsk: it’s a wrap!

Det er lenge, lenge, lenge siden jeg har oppdatert noe angående skole nå, rett og slett fordi jeg har hatt litt problemer med å holde meg oppdatert selv mellom prøverørsforberedelser, hormonnedregulering, spying, energitomhet, babytåke og andre graviditetsrelaterte ting. En stund der var jeg alvorlig redd for at det kom til å gå skikkelig til helvete, siden det slett ikke alltid lot seg gjøre å kjøre over heia så tidlig om morgenen (og tro meg, den heia er ikke veldig svangerskapskvalmevennlig!) og siden mine skoleprestasjoner har måttet nedprioriteres et par hakk på grunn av kroppens merkelige krumspring. Jeg har knapt nok vært på skolen siden rett før påske en gang, og jeg har såvidt orket å lese en eneste bokstav hjemme.

Likevel har jeg nå klart meg helskinnet gjennom tre eksamener. Jeg kan ikke begripe hvordan.

Først til pers var eksamen i British Literature and Soceity, med et pensum av en annen verden. Jeg var sikker på at jeg kom til å måtte skrive navnet mitt og levere blankt (eventuelt håpe at «42» ville være et fullgodt svar på en sådan oppgave), men krysset fingrene til punktet for truende koldbrann for at vi skulle få et spørsmål om Jane Eyre siden dette er en bok som har fulgt meg siden barndommen og derfor ville gi meg i det minste noe å skrive om. De som har fulgt meg gjennom flere skoleår, er kanskje litt mindre overrasket enn hva jeg var når det faktisk viste seg at et av spørsmålsalternativene var om nettopp Jane Eyre. Ren, skjær flaks (nok en gang) kombinert med en tidlig interesse for litteratur sørget, mirakuløst nok, for å gi meg en B. Dermed dro jeg opp C’n fra midterm, og ender opp med en B i dette faget.

Deretter kom Sounds and Structures of the English Language. Det var bare det at min kjære ikke helt hadde tenkt på at jeg hadde eksamen dagen etter da han takket ja til en invitasjon på grillmiddag på campingen hos svigers, så jeg regnet helt ærlig med at dette ble et konteprosjekt. Det finnes nemlig ingen mulighet i helvetet for å ro seg i land på en fonetikk/grammatikk-oppgave, siden svaret enten er korrekt eller galt. Kvelden før gjorde jeg likevel et halvhjerta forsøk og håpet at jeg i det minste kunne flyte litt på innsatsen som ble lagt i introduksjonsfaget før jul, men dagen etter kjørte jeg over heia med et tungt hjerte mens jeg fortvilet klamret meg fast til tanken på at den B’n jeg fikk til midterm ville forhindre den fullkomne samlede katastrofe. Tror dere ikke flaksen slo til igjen? Mye av oppgaven var faktisk basert på det jeg pugga som en gal før jul, og jeg endte opp med en samlet B i dette faget også.

Til sist, og da var jeg så sliten at det nesten rablet for meg, kom Introduction to American Studies. Nok et fag med masse, masse pensum i skjønnlitterær form, og kvelden før kunne jeg fortvilet konstatere at jeg ikke engang hadde fått lest gjennom alle novellene. Dette kan man trygt kalle selektiv eksamenslesing! A Rose for Emily ble lest gjennom for første gang dagen før dagen, men jeg takker min gode skaper for at jeg faktisk var tilstede på denne forelesningen. Og på den forelesningen vi gikk gjennom The Minister’s Black Veil (som jo faktisk var før jeg ble gravid, slik at jeg hadde lest den skikkelig den gangen). For da eksamensdagen opprant, var en av oppgavene å «compare and contrast» disse to novellene, med spesiell tanke på temaet «isolasjon». Dette temaet ligger jo mitt asosiale hjerte ganske så nært, så jeg skrev så blekket sprutet. I går fikk jeg vite resultatet. Det ble en A. Samlet.

På en eller annen merkelig måte har jeg, tross alle fysiske, mentale og hormonelle utfordring i dette semesteret, klart å klore meg til to B’er og en A. Jeg skjønner som sagt ikke hvordan det har gått til, men jeg er veldig, veldig glad for at det gikk så bra som det gjorde. Det var slett ingen selvfølge denne gangen.

Så da er årsstudium engelsk «a wrap». Fra forrige semester har jeg to A’er og en B, og pluss de karakterene jeg nå fikk så har jeg tre A’er og tre B’er i fag med like mange vekttall. Jeg er veldig spent på hvordan dette blir når karakterene slås sammen på vitnemålet. For dersom skolen regner utifra de reglene som visstnok er vanlige, så vil de avrunde oppover når endelig karakter settes.

Antagelig er det for mye å håpe på. Men i så fall…

I så fall ender jeg kanskje opp med en A på papiret.

Men det ville vel antagelig være litt for mye flaks, selv til meg å være?

Årsstudium engelsk: it’s a wrap!

Det er lenge, lenge, lenge siden jeg har oppdatert noe angående skole nå, rett og slett fordi jeg har hatt litt problemer med å holde meg oppdatert selv mellom prøverørsforberedelser, hormonnedregulering, spying, energitomhet, babytåke og andre graviditetsrelaterte ting. En stund der var jeg alvorlig redd for at det kom til å gå skikkelig til helvete, siden det slett ikke alltid lot seg gjøre å kjøre over heia så tidlig om morgenen (og tro meg, den heia er ikke veldig svangerskapskvalmevennlig!) og siden mine skoleprestasjoner har måttet nedprioriteres et par hakk på grunn av kroppens merkelige krumspring. Jeg har knapt nok vært på skolen siden rett før påske en gang, og jeg har såvidt orket å lese en eneste bokstav hjemme.

Likevel har jeg nå klart meg helskinnet gjennom tre eksamener. Jeg kan ikke begripe hvordan.

Først til pers var eksamen i British Literature and Soceity, med et pensum av en annen verden. Jeg var sikker på at jeg kom til å måtte skrive navnet mitt og levere blankt (eventuelt håpe at «42» ville være et fullgodt svar på en sådan oppgave), men krysset fingrene til punktet for truende koldbrann for at vi skulle få et spørsmål om Jane Eyre siden dette er en bok som har fulgt meg siden barndommen og derfor ville gi meg i det minste noe å skrive om. De som har fulgt meg gjennom flere skoleår, er kanskje litt mindre overrasket enn hva jeg var når det faktisk viste seg at et av spørsmålsalternativene var om nettopp Jane Eyre. Ren, skjær flaks (nok en gang) kombinert med en tidlig interesse for litteratur sørget, mirakuløst nok, for å gi meg en B. Dermed dro jeg opp C’n fra midterm, og ender opp med en B i dette faget.

Deretter kom Sounds and Structures of the English Language. Det var bare det at min kjære ikke helt hadde tenkt på at jeg hadde eksamen dagen etter da han takket ja til en invitasjon på grillmiddag på campingen hos svigers, så jeg regnet helt ærlig med at dette ble et konteprosjekt. Det finnes nemlig ingen mulighet i helvetet for å ro seg i land på en fonetikk/grammatikk-oppgave, siden svaret enten er korrekt eller galt. Kvelden før gjorde jeg likevel et halvhjerta forsøk og håpet at jeg i det minste kunne flyte litt på innsatsen som ble lagt i introduksjonsfaget før jul, men dagen etter kjørte jeg over heia med et tungt hjerte mens jeg fortvilet klamret meg fast til tanken på at den B’n jeg fikk til midterm ville forhindre den fullkomne samlede katastrofe. Tror dere ikke flaksen slo til igjen? Mye av oppgaven var faktisk basert på det jeg pugga som en gal før jul, og jeg endte opp med en samlet B i dette faget også.

Til sist, og da var jeg så sliten at det nesten rablet for meg, kom Introduction to American Studies. Nok et fag med masse, masse pensum i skjønnlitterær form, og kvelden før kunne jeg fortvilet konstatere at jeg ikke engang hadde fått lest gjennom alle novellene. Dette kan man trygt kalle selektiv eksamenslesing! A Rose for Emily ble lest gjennom for første gang dagen før dagen, men jeg takker min gode skaper for at jeg faktisk var tilstede på denne forelesningen. Og på den forelesningen vi gikk gjennom The Minister’s Black Veil (som jo faktisk var før jeg ble gravid, slik at jeg hadde lest den skikkelig den gangen). For da eksamensdagen opprant, var en av oppgavene å «compare and contrast» disse to novellene, med spesiell tanke på temaet «isolasjon». Dette temaet ligger jo mitt asosiale hjerte ganske så nært, så jeg skrev så blekket sprutet. I går fikk jeg vite resultatet. Det ble en A. Samlet.

På en eller annen merkelig måte har jeg, tross alle fysiske, mentale og hormonelle utfordring i dette semesteret, klart å klore meg til to B’er og en A. Jeg skjønner som sagt ikke hvordan det har gått til, men jeg er veldig, veldig glad for at det gikk så bra som det gjorde. Det var slett ingen selvfølge denne gangen.

Så da er årsstudium engelsk «a wrap». Fra forrige semester har jeg to A’er og en B, og pluss de karakterene jeg nå fikk så har jeg tre A’er og tre B’er i fag med like mange vekttall. Jeg er veldig spent på hvordan dette blir når karakterene slås sammen på vitnemålet. For dersom skolen regner utifra de reglene som visstnok er vanlige, så vil de avrunde oppover når endelig karakter settes.

Antagelig er det for mye å håpe på. Men i så fall…

I så fall ender jeg kanskje opp med en A på papiret.

Men det ville vel antagelig være litt for mye flaks, selv til meg å være?

NAV rører videre

I Violent Dream’s serie om NAV og alle deres påfunn, har vi nå kommet til den episoden hvor de lager seg et helt annet tellesystem enn hva resten av verden opererer med. De er kreative, det skal de ha.

I dag tidlig logget jeg meg nemlig inn på min side på NAV, bare for å dobbeltsjekke at alt hadde gått riktig for seg og at penger var på vei inn på kontoen min. Det kunne jeg raskt konstatere at de IKKE var. Eller, det vil si, 870 kroner av dem kommer riktignok i morra. Resten av dem er borte vekk.

Så jeg sender en mail til brukerstøtte, hvor jeg ber dem om å rette opp i denne åpenbare feilen så snart som mulig. Kort tid senere (og det er jo bra) får jeg svar (som ikke var like bra):

Hei!

Utbetalingen er redusert 10 dager pga for sen melding. Du sendte forrige meldekort for sent og ble derfor trukket for for sen melding på neste kort.

Nok en gang kjente jeg adrenalinet boble i mine allerede overopphetede blodårer. Jeg har sendt inn for seint før, uten noen problemer, og jeg har heller aldri fått beskjed noe slikt. Ikke ligger denne informasjonen på spørsmål og svar om meldekort heller, så hvordan skal man kunne forholde seg til noe man ikke har hørt en lyd om? Bare sånn helt plutselig?

Og nok en gang begynte jeg å lete litt rundt på Det Store Intet (les: NAVs sider på internet). Alt jeg fant om dette, var følgende:

Følgende frister gjelder for innsending av meldekort:
– Tidligste innsendingsdag er første mandag etter perioden kortet gjelder for.
– Siste frist for å sende meldekortet er mandag kl. 23.00 en uke etter tidligste innsendingsdag.

Så langt, så greit. Den er jeg helt med på. Dette betyr at den tidligste innsendingsdag for mitt forrige meldekort var 28. mai, og at siste frist var 4. juni. I følge NAV selv er meldekortet mottatt 7. juni. Jeg leverte dermed meldekortet tre dager etter siste frist. Det innrømmer jeg. Det er min skyld, og ingen annens.

Men jeg straffes altså for å ha levert meldekortet, ikke tre, men ti dager for sent, siden NAV åpenbart begynte å regne overtid fra første mulige innsendingsdag fremfor å regne fra siste frist som det øvrige samfunnet gjør.

Forstå det den som kan.

Ny mail er sendt brukerstøtte, og jeg venter på svar. I følge mine beregninger skal jeg jo ha for 7 dager mer enn jeg har fått, men jeg regner i grunnen med at jeg ikke kommer så lang vei med dette heller. Noe annet ville overraske meg stort.

*synge på Knowing me, knowing you*

Jeg er bare så forbanna glad for at NAV ikke skal ha noe som helst med fødselspermisjonen min å gjøre, og at en alltid like trofast og stabil Lånekasse skal ha æren av å sørge for en trygg økonomi i den tiden jeg trenger det mest.

Tilbakeblikk på en avbrutt karriere

I serien ”Violent Dream renser ut fysisk og psykisk gugge for å forberede seg på å bli gravid” har vi nå kommet frem til den delen hvor hun foretar en aldri så liten oppsummering av sin korte, men samtidig altfor lange barnehagekarriere. Det er spesielt lagt merke til det psykiske miljøet i barnehagene, da dette påvirker både barn og voksne mer enn noe annet. Navn og kronologisk rekkefølge er endret for å beskytte både barnehager og personer. Leseren bes huske at denne oppsummeringen spenner over en periode på 15 år og utspiller seg i fire forskjellige kommuner, slik at det ikke er mulig å si hvilken barnehage som tilsvarer hvem i det virkelige liv. Noen av barnehagene er også utelatt, fordi det ikke er grunnlag nok til å komme med en konkret uttalelse verken den ene eller andre veien.

Historien starter da Violent Dream er 16 år gammel. Hun er skolelei og vantrives forferdelig på gymnaset. Det blir gjerne sånn når man følger alle andre og gjør som de gjør uten å tenke selv. Hennes foreldre gir derfor henne tillatelse til å slutte på skolen mot at hun får seg en jobb mens hun venter på å komme inn et annet sted neste høst.

Få uker senere er hun dagmamma for to små jenter på henholdsvis 2 år og 9 måneder. Jentene har hun fra påske til sommerferien, og hun lærer mye av dette. Hun stortrives! I en alder av 16 år bestemmer hun seg derfor for hva hun vil drive med resten av livet: Hun skal nemlig jobbe med barn, og hun søker seg dermed inn på grunnkurs helse/miljø, og tar VK1 barnepleie året etter.

Hun forelsker seg der i pedagogikk, psykologi og læren om barns utvikling. Hun elsker å planlegge aktiviteter for barn. Hun gleder seg voldsomt til å komme ut i jobb hvor hun kan ha daglig kontakt med barna, lese bøker for dem, følge med på deres utvikling og ikke minst lære mer om sitt nyoppdagede fagfelt. Spesielt ønsker hun å jobbe med de minste, de som trenger hennes omsorg mest. Noen år senere utdanner hun seg også som førskolelærer.

 

Det som nå følger, er en oppsummering av barnehager jeg arbeidet i. Den kronologiske rekkefølgen er endret, slik at det skal bli minst mulig gjenkjennelig for leserne.

 

Det Evige Kaos Barnehage

I denne barnehagen var det meste fullkomment uforutsigbart. Hendelser som sitter best i hukommelsen er den gangen vi var ute med barna og måtte lukke alle dørene inn slik at barna ikke skulle høre det som foregikk inne – det var nemlig så altfor, altfor lett å få med seg at det der befant seg to rasende mennesker som virkelig ikke kunne fordra hverandre. Den ene var eieren. Den andre var førskolelæreren. Dette pågikk over lang tid, og endte med at sistnevnte sa opp.

Av andre ting kan nevnes lønninger som aldri kom når de skulle, julepynten som ikke kom før i sommerferien (!) og assistenter som måtte forsøke å dekke over styrerens løgner til foreldrene. For selv om hun sa hun hadde sendt dem ting i posten, var det slett ikke alltid tilfellet. Det var dog ikke hun som møtte foreldrene i garderoben hver dag.

Stemningen var gjerne deretter.

 

Personalkonflikten Barnehage

Denne var virkelig en perle. Mitt første inntrykk av denne barnehagen innebar et møte med fagforeninga innen den første måneden var omme. Assistentene hadde nemlig klaget inn en førskolelærer, og jeg kom inn midt oppe i en kjempeoppvask. Fagforeninga mente dog at dette var en intern sak, og valgte å ikke blande seg. Det ble med andre ord ikke stor forbedring. Hun ble sågar styrer noen år senere.

Ting jeg husker spesielt godt fra denne barnehagen, er så mange at de gjør seg best i punkter:

• Førskolelæreren (tidligere nevnte) som tvangsfôret en treåring til hun kastet opp
• Styreren som kalte assistentene inn på teppet for den minste ting:

• • En kollega som ble kalt inn på kontoret neste dag fordi hun var i ferd med å ta med seg brusflaska hjem etter et personalmøte. Hun kommenterte nemlig at hun ”kunne jo bare ha lagt ei krone i kassa hvis jeg hadde tatt den med hjem?”. Slik frekkhet ble ikke akseptert, og det ventet henne en irettesetting dagen etter.
  • Meg selv, som ble tatt på fersken i å kjøpe kinamat da jeg var syk. Å bli observert i byen når man var sykemeldt var heller ikke akseptert. Selv ikke om man var sulten og nærmeste matbutikk faktisk lå i byen. Dette møtet endte med henvisning til bedriftslege og psykolog, siden man åpenbart hadde spiseproblemer.
  • En kollega som fikk ultimatum med å oppgi grunnen til sykemeldingene eller å miste jobben – vi andre som visste grunnen, var forferdet over dette presset på henne. Hun ble nemlig skambanket av kjæresten sin fra tid til annen, og hadde ikke noe stort behov for å fortelle styrer om det.
• En mannlig kollega som sterkt vurderte å anmelde styrer for seksuell trakassering på arbeidsplassen (med god grunn). Han gjorde siden så godt han bare kunne for å få sparken (så han kunne dra derfra og ikke miste retten til arbeidsledighetspenger), og lykkes til slutt med det.
• En kollega som endte opp i en angstterapigruppe etter endt arbeidsforhold på dette stedet – man kan nemlig bli paranoid av mindre.
• Assistenten som regelrett angrep førskolelærer (tidligere nevnte igjen) på midtrommet i et raserianfall.

Denne barnehagen lærte meg at det faktisk går an å gjøre seg selv så syk på en eneste natt at man ikke trenger å gå på jobb på mange dager, men at det er fryktelig vanskelig å forsøke å brekke sin egen arm med den samme hensikt.

Jeg feiret med champagne den dagen jeg slutta.

 

Rivaliseringen Familiebarnehage, underlagt Den Svake Ledelses Barnehage

Det er virkelig ikke mulig å være vikar i familiebarnehage når man er vikar for eieren og det ikke er andre ansatte i enheten. Damen var inne i barnehagen (adskilt fra huset hennes) etter at jeg hadde gått hjem, og gikk systematisk til verks for å sabotere arbeidet mitt. Jeg førte logg i en kladdebok. Disse arkene rev hun ut og ødela i ren sjalusi. For eksempel. Hun skulle rett og slett ikke ha meg der – til tross for at hun aldri hadde møtt meg før.

Styreren var klar over dette, men gjorde ingenting. Jeg fikk dog blomster da jeg slutta, og en beklagelse for at ting ble som de ble. Etter dette sverget jeg på å aldri jobbe i barnehage igjen, og var borte en lang stund mens jeg gjorde andre ting.

 

Himmelrik Barnehage

I denne barnehagen var det virkelig god stemning, og jeg trivdes forferdelig godt der. Den har en utvidet kristen formålsparagraf, og ledes av en kvinne som på en eller annen måte klarer å kombinere liv og lære og samtidig er i stand til å integrere dette på en god måte i det daglige arbeidet med ungene. Jeg er ikke kristen selv, men dette er det bare å ta av seg hatten for. Her har både barn og voksne det godt.

Ironisk nok er denne barnehagen truet med nedleggelse hvert eneste år grunnet elendig økonomi, og foreldrene må dermed leve med uvissheten om hvor lenge de har barnehageplassen. Det tærer på, men personalet jobber videre i håp og tro. All ære til dem for det.

 

Ulykken Barnehage

Denne barnehagens største problem var sikkerheten og det faktum at de ansatte heller ville sitte på kjøkkenet og lese avisa og drikke kaffe enn å faktisk være på jobb sammen med barna. Dette resulterte i at ungene skadet seg ofte, både ute og inne (to forskjellige barn til henholdsvis sykehus og tannlege på under to måneder er ingen vakker statistikk), og at andre uheldige situasjoner oppstod:

En dag skulle jeg ha samlingsstund, og jeg, en stakkars vikar, var alene med 18 barn (hvilket jeg ofte var). Jeg leste Albert Åberg, den boka hvor Albert trøster en gutt som har falt og slått seg. Og da faller bomben ned i mitt vikarfang. En treåring begynner plutselig å fortelle oss detaljene fra dødskræsjet som drepte storebror noen få måneder tidligere. Barnet fortalte om bilen han kjørte. Om kameraten hans, som også ble drept. Om luftambulansen, og om storebroren som døde på vei til sykehuset. Om sorgen. Jeg kan fortsatt høre den lille, triste stemmen si: «Det vaj ikke mojjo, det…».

Det var ingen tilstede som faktisk kjente disse barna godt nok, og jeg måtte derfor takle situasjonen på egenhånd uten å ha fått innsikt i hvordan personalet har blitt enige om å håndtere denne tragiske dødsulykken.

Hvor pedagogen var? På kontoret. Jeg kan bare huske å ha sett henne sammen med barna en gang. Det var ved en foreldretilstelning.

Det skal dog sies til barnehagens forsvar at det sikkert var en grunn til at de trengte meg på jobb den tida jeg var der. Men så igjen: sykefravær er en hverdagsrealitet i barnehagelivet, og det er derfor ingen unnskyldning.

Jeg trivdes for så vidt ganske godt i denne barnehagen, til tross for disse åpenbare manglene. Stemningen var generelt sett god – den blir gjerne det over en kaffekopp. Men jeg ville ikke sendt mitt barn hit.

 

Baktalingen Barnehage

Mitt første møte med denne barnehagen var en sliten, middelaldrende assistent som fortalte meg rett ut hvor drittlei hun var. Dette var stort sett den eneste voksenkontakten jeg fikk mens jeg var der, fordi ingen engang gadd å si hei. Her ble jeg ikke en dag lenger enn jeg måtte.

Og det var ikke bare meg. For et par år siden trakk denne barnehagen seg fra lista som øvingsbarnehager på førskoleutdanninga, fordi de mange, misfornøyde studentene som hadde vært i praksis her hadde begynt å advare neste årskull. Baksnakking, utfrysing og elendig arbeidsmiljø var tema som gikk igjen over hele linja – og da kan de ha så gode pedagogiske aktiviteter de bare vil for meg.

 

Pågangsmotet Barnehage

Denne barnehagens eneste negative ting var at det ikke var fast stilling til meg der. Da tida mi der var ferdig, var jeg nemlig oppløst i tårer innen jeg kom frem til parkeringsplassen. Og jeg gråt nesten av glede da jeg ble ringt etter noen måneder senere og tilbudt mer jobb!

Det spesielle med denne barnehagen, er at den i utgangspunktet var et av de mest beryktede arbeidsstedene grunnet et elendig arbeidsmiljø. Styreren her ble faktisk håndplukket og overflyttet hit kun med tanke på å løse opp i flokene – og det har hun klart så til gangs! Barnehagen kjennetegnes nemlig av arbeidsglede, ekte omsorg både for barn og voksne, frihet til å sette grenser og skape sin egen ”greie”, samt humor, trygghet og gode pedagogiske aktiviteter sammen med barna. Jeg tror neppe det kunne blitt stort bedre.

 

Klasseskillet Barnehage

Mitt hovedinntrykk er at dette er en kaksebarnehage, hvor de fleste barna kommer i ny Mercedes. Resten har fått plass gjennom barnevernet som har kjøpt noen plasser. Det er så altfor lett å se forskjell på hvem som er fra hvilken bakgrunn, og klasseskillet er et reelt problem akkurat her.

Jeg var her dog ikke lenge nok til å kunne uttale meg noe videre.

 

Resignasjonen Barnehage

Jevnt over en god barnehage, skjønt den er preget av oppgitthet over et meget tungrodd system og planer som aldri blir noe av fordi ting skjærer seg og fordi det er umulig å skaffe ressursene som trengs. Her møtte jeg en førskolelærer som hadde lært på den harde måten, og som advarte meg mot å være for idealistisk og å ha for mange drømmer i jobbsammenheng. Og hun visste hva hun snakket om.

Personalet står dog sammen mot hindringene og gjør det beste utav det, og problemene har så vidt jeg kan se aldri gått ut over barnas psykiske miljø. Det skal de ha ros for, for jeg vet de hadde sitt å stri med.

 

Psykisk Terror Barnehage

Jeg har spart den verste til sist i mitt lille tilbakeblikk, og spørsmålet jeg stiller meg selv akkurat nå, er ”hvor skal jeg begynne?”.

Denne barnehagen består blant annet av følgende elementer:

 

• Et stk nyutdannet ”førskolelærer” uten eksamen som ikke akkurat hopper av fryd over å måtte dele stillingen sin med en ”rival”, og som gjør det hun kan for å sverte nykommeren og heve seg selv:
  • baktaling på pedagogmøtene
  • detaljstyring av dimensjoner (”Du glemte å vaske bak lekekassa!”,»Hvorfor sitter du der, ser du ikke at det snart kommer noen inn døra?»)
  • en eksepsjonell bruk av mobbing på arbeidsplassen
• Bevisst brudd på tariffen ved konsekvent bruk av kalkulert overtid på en av avdelingene – tidligvakta kan nemlig ikke la seinvakta være igjen med mer enn fire barn, og hun må derfor bli igjen til tilstrekkelig mange barn er hentet. Dette kan ta tid, og er mer regelen enn unntaket. Mellomvakta eksisterer nemlig ikke. Glem å rekke banken, det skjer ikke før du er sykemeldt.
• Assistenten som hadde krav på overtidsbetaling på grunn av dette, fikk det ikke. Hun fikk isteden en lang liste med avspasering hun aldri fikk ta ut på grunn av underbemanningen.
• Lovpålagte brannøvelser som aldri ble tatt, og påbud om å skrive under på falske rapporter slik at det likevel skulle se bra ut i permen i tilfelle tilsyn.
• En ledelse som kommer med trusler angående din arbeidssituasjon («Nå har det vært mye med deg i det siste – bare så du vet hvordan du ligger an!») og slenger på røret når du ringer og er syk.
• En ledelse som sier til deg at du har ledelsens støtte hvis du kommer opp i konflikt, men som ikke innfrir når konflikten først oppstår.
• En ledelse som også lover deg fast, 100 % stilling på en gitt dato – men som trekker det tilbake fordi du blir syk rett før.
• Et vikarbudsjett som er overskredet med 60 000 kroner halvveis i barnehageåret. Man må klare seg uten vikar frem til den syke har vært borte i 16 dager, og rett og slett være litt ekstra underbemannet frem til da.
• Et så overarbeidet og stresset personale at man faktisk får kjeft for å ha et barn på fanget (og det hørte med til sjeldenhetene at man så slikt). Det at dette barnet akkurat da satt og snakket om at hun var redd for å dø, spilte visst ingen rolle. Oppvasken måtte nemlig ryddes. Nå.
• Et uendelig mangfold av kontrabeskjeder. Bare det å få hengt opp en utstillingsplate på veggen ble en gang en prosedyre som varte flere dager før den til slutt ble avbrutt. Først fikk jeg lov. Så jeg skrudde den ned fra der den var, kjørte den til barnehagen og bar den inn. Dagen etter spør jeg om redskap til å få den opp. Det skal jeg få. I morgen. Dagen etter der hadde ledelsen ombestemt seg, fordi de ikke ville ha en hvit flekk på veggen etterpå. Men jeg kunne tape opp papp der.
• En ledelse som faktisk ler deg opp i ansiktet når du leverer en skriftlig klage til arbeidsmiljøutvalget.
• Barn som sitter midt på gulvet og gråter med hendene foran ørene fordi det var altfor mange unger på et altfor lite område, med altfor få voksne til å aktivisere seg.

 

I den kommunen jeg bor i nå, har jeg også registrert at det pågår en større barnehagekonflikt. Seksjonssjefen for Kultur og Oppvekst er fratatt stillingen sin og omplassert internt i kommunen. Barnehagesjefen, hans kone, sitter nå i forhandlinger med Rådmannen, og hennes skjebne er ennå ikke avgjort. Det er ikke så veldig mange som håper på et godt utfall for hennes del.

Systemet fungerer rett og slett ikke i det hele tatt.

Jeg vet jeg er flink med barn. Utallige tilbakemeldinger fra både barn og foreldre gjennom alle disse årene forteller meg det, og jeg har fortsatt barn der ute som smiler og vinker til meg når jeg kjører forbi. Tilogmed i den sistnevnte barnehagen var det en gutt som i følge hans mor hadde smilt og sukket en kveld, før han sa: «Tenk om alle hadde vært som Violent Dream, a!» Dette var et av de barna jeg følte jeg hadde oppnådd minst kontakt med, og det varmet så utrolig å få høre akkurat dette akkurat da. Gudene skal vite at jeg trengte det.

Jeg vet at jeg har betydd veldig mye for mange av de barna jeg har hatt i de forskjellige barnehagene, og jeg har vært veldig, veldig glad i dem og satt umåtelig pris på den tida vi har hatt sammen.

Jeg kunne fyllt hele havet med tårer den dagen jeg bestemte meg for å legge opp.

Men det finnes grenser for hva man skal utsette seg for.

Også for en førskolelærer.

Litteraturlista

Da hadde omsider de etterlengtede pengene fra Lånekassa kommet inn, og man kunne sporenstreks dra avgårde til bokhandelen på pensumjakt. Som trofaste lesere jo allerede vet, tilbringer denne forholdsvis unge studinen dagene sine med å skaffe seg en bachelorgrad i Litteratur og Språk og er halvveis i det første året: årsstudium i engelsk. Da sier det seg vel mer eller mindre selv at litteraturlista er lang…

Her er det vi skal igjennom av romaner, skuespill, noveller og dikt i denne terminen:

Romaner

• Jane Eyre (C. Brontë)
• Heart of Darkness (J. Conrad)
• The Great Gatsby (F. Scott Fitzgerald)
• The Catcher in the Rye (J. D. Salinger)
• White Noise (D. DeLillo)

Skuespill:

• Hamlet (Shakespeare)
• Trifles (S. Glaspell)
• Death of a Salesman (A. Miller)

Noveller:

• The Poisoner of Montremos (R. Chumberland)
• The Horse-Dealer’s Daughter (D. H. Lawrence)
• The Garden Party (K. Mansfield)
• The Legacy (V. Woolf)
• The Minister’s Black Veil (N. Hawthorne)
• <>Bartleby, the Scrivener (H. Melville)>
• The Yellow Wall-paper (C. P. Gilman)
• The Open Boat (S. Crane)
• A Rose for Emily (W. Faulkner)
• The Snows of Kilimanjaro (E. Hemingway)
• The Magic Barrel (B. Malamud)
• The Man to Send Rain Clouds (L. M. Silko)
• Everday Use (Alice Walker)

Dikt:

• Sonnett 55 (Shakespeare)
• The Good-Morrow (J. Donne)
• Easter Wings (G. Herbert)
• To the Virgins (R. Herrick)
• Paradise Lost (J. Milton)
• Fingal (J. Macpherson)
• A description of the Morning (J. Swift)
• A red, red rose (R. Burns)
• Composed upon Westminster Bridge (W. Wordsworth)
• Ode to a Nightingale (J. Keats)
• Promotheus (Byron)
• In Memoriam (Tennyson)
• Jabberwocky (L. Carroll)
• Limerick (E. Lear)
• Anthem for Doomed Youth (W. Owen)
• Easter 1916 (Yeats)
• Journey of the Magi (T. S. Eliot)
• In Memory of My Dear Grandchild Elizabeth Bradstreet, Who Deceased August, 1665, Being a Year and a Half Old (A. Bradstreet)
• Song of Myself, section 1 (W. Whitman)
• Poem no. 258 (E. Dickinson)
• Chicago (C. Sandburg)
• Mending Wall (R. Frost)
• The Gift Outright (R. Frost)
• The Red Wheelbarrow (W. C. Williams)
• A Supermarket in California (A. Ginsberg)
• For the Union Dead (R. Lowell)
• Daddy (S. Plath)

Andre tekster:

• A Modest Proposal (J. Swift)
• from Reflections on the Revolution in France (E. Burke)
• from Rights of Man (T. Paine)
• Industrialism: Progress or Decline? (Macaulay and Engels)
• The Woman Question (Ellis, Patmore, Martineu, Anonymous)
• The Origin of Species (Darwin)
• Father and Son (Gosse)
• from An Image of Africa: Racism in Conrad’s Heart of Darkness (C. Achebe)
• from The Declaration of Independence (T. Jefferson)
• from The Autobiography [Part Two] (B. Franklin)
• Declaration of Sentiments and Resolutions
• The Gettysburg Address (A. Lincoln)
• The Late Benjamin Franklin (M. Twain)
• Advice to Youth (M. Twain)
• First Inaugural Address (J. F. Kennedy)
• I Have a Dream (M. L. King)

Kunst:

• Mr and Mrs Andrews (T. Gainsborough)
• The Death of Chatterton (H. Wallis)
• The Bard (J. Martin)

…og da har jeg utelatt lærebøker, grammatikk og fonetikk. Det ser med andre ord ut som om jeg får mer enn nok å gjøre de neste tre månedene. La oss bare håpe lesebrillene mine snart er ferdige, så jeg kan begynne begrave mitt åsyn ned i en bok eller ti uten å ende opp med en dundrende hodepine innen den første uka er omme!

Jeg har et lønnlig håp om at jeg skal klare å poste noe om noe av dette underveis, og på den måten bruke bloggen som et slags studieredskap. Så hvis noen der ute har lest noe av dette og har meninger om den aktuelle litteraturen, så føl dere gjerne frie til å legge igjen en kommentar!

YES!

Da har den siste eksamenskarakteren fra desember kommet inn, og jeg sitter her med puls i hundre og med skjelvende hender. Resultatet er som følger:

Introduction to British Studies: B
Introduction to English Language: A
Practical English: A

Dette var alle avsluttende fag, og hvis det går som jeg tror når de regner sammen disse karakterene med midterm-karakterene, så blir sluttsummen tilsvarende, altså to A’er og en B. Jeg lurer på om jeg skal være så syk i hodet at jeg melder meg opp til konte-eksamen i British Studies og kanskje klare å få denne opp til en A også?

Jeg er uansett innenfor. Hvis neste termin blir like bra, så får jeg A sammenlagt. Men da må det jobbes…

Whoooohoooo!

En evig andreplass…

Den første karakteren for juleeksamen er lagt ut. To fikk A. Jeg er ikke en av dem. Det vil si at drømmen om å få en stor, fin A på vitnemålet svinner. Alle karakterer for alle fag skal nemlig slås sammen til slutt, og ingen får se alle de fine A’ene mine dersom jeg har en kvart B for mye. Og det har jeg nå. Mitt siste lille håp om å få A sammenlagt i dette faget, er at A’en fra midterm skal være så sterk at den kanskje skal kunne bære denne, dersom denne karakteren akkurat ikke nådde opp. Men siden forholdet mellom dem er 40/60, så er det vel heller liten sjanse for det…

B er ikke dårlig, sier de. Spesielt ikke siden det bare var tre av oss som fikk en så god karakter, i tillegg til de to heldige som fikk A. Dette plasserer meg dermed blant de fem beste i en klasse på 28, men akkurat nå er det en heller dårlig trøst. Vitnemålet sier ingenting om sammenhengen – det sier derimot alt om min egen innsats. Og den har rett og slett vært for dårlig.

En evig andreplass…

Den første karakteren for juleeksamen er lagt ut. To fikk A. Jeg er ikke en av dem. Det vil si at drømmen om å få en stor, fin A på vitnemålet svinner. Alle karakterer for alle fag skal nemlig slås sammen til slutt, og ingen får se alle de fine A’ene mine dersom jeg har en kvart B for mye. Og det har jeg nå. Mitt siste lille håp om å få A sammenlagt i dette faget, er at A’en fra midterm skal være så sterk at den kanskje skal kunne bære denne, dersom denne karakteren akkurat ikke nådde opp. Men siden forholdet mellom dem er 40/60, så er det vel heller liten sjanse for det…

B er ikke dårlig, sier de. Spesielt ikke siden det bare var tre av oss som fikk en så god karakter, i tillegg til de to heldige som fikk A. Dette plasserer meg dermed blant de fem beste i en klasse på 28, men akkurat nå er det en heller dårlig trøst. Vitnemålet sier ingenting om sammenhengen – det sier derimot alt om min egen innsats. Og den har rett og slett vært for dårlig.