Pappa advarte meg.

«Bare vent!», sa han. «Du kommer til å svelge ganske mange kameler!».

Og jeg hater å innrømme det, men han hadde rett. I alle fall har jeg svelga en svær, diger og hårete en siden min lille huldreunge kom til verden.

For det var én eneste ting jeg hadde bestemt meg for. Jeg skulle ha senga mi i fred. Ungen min skulle vennes til å sove for seg selv fra dag 1, sånn at vi slapp problemer med å få henne ut av dobbeltsenga seinere. For jeg sov ikke noe godt med forstyrrelser i senga, mente jeg bestemt, og så uendelig mye frem til endelig å kunne sove i fred etter at ei lita, sterk huldrejente hadde sparka ribbeina til mammaen sin sønder og sammen i ukesvis.

Og det gikk jo fint, det. Den første natta hjemme. For da sov hun 8 timer i strekk i vogna si.

Men så, da…

For å gi dere et mest mulig levende bilde av situasjonen, er det nødvendig å gi dere en utførlig beskrivelse av vårt soverom slik det var da vi kom hjem fra sykehuset. Det var lite (jeg sier var, fordi vi har bytta til et større et nå) – knøtt lite. For sikkerhetens skyld (jeg regna jo med at jeg kom til å amme i senga, om ikke annet), så hadde vi dytta senga inn i et hjørne. Der lå jeg, med vegg bak og på sida av meg. Ingen baby skulle falle ut der. Foran meg var det kanskje en halvmeter med gulv, og på den stolte far sin side stod vogna hennes. Der skulle hun sove frem til vårt nye soverom og barnerom var ferdig pussa opp.

Sånn. Dere kan se det for dere? Bra.

I denne inntilveggensenga kan dere nå plassere en nyoperert mamma. Ved siden av henne kan dere legge en svært lettinnsovnende pappa. Og så ei barnevogn på gulvet ved siden av han igjen.

La meg si det sånn, hvis dere ikke har kobla det allerede:

Det er noe så inni helvetes forbanna vanskelig å klatre over en middels stor pappa for å komme frem til vogna hvor babyen roper før han våkner (han skal jo på jobb klokka midtpånatta) når ingen magemuskler lenger er intakte og operasjonssåret formelig revner så fort man vurderer så mye som å sukke litt høyt. Det er enda litt vanskeligere å klatre tilbake igjen med en liten, sprellende baby på over 5 kg i armene – og det er fullkomment umulig å bestige Mount Pappa ennå en gang med en sovende liten baby som ikke må vekkes i armene sine.

Så der lå jeg da, tidlig en morgen, tenkte «Nei, faen heller!», og la meg til å sove igjen inntil min gode, varme og mette lille unge. Hvor mye energi skal man egentlig legge i et så håpløst prosjekt? Og jeg bestemte meg der og da, etter en laaaang kamelsvelgeprosess, for å gå inn for samsoving på permanent basis.

Overstyrende tanke for min barneoppdragelse er nemlig:

Jeg har ikke lengta og slitt i årevis bare for å skyve henne fra meg når hun endelig kom.

Det er i grunnen så enkelt som dette:

Mine mammainstinkter sier at jeg skal holde henne nært, holde henne trygt og holde henne inntil.

Hennes babyinstinkter sier at hun skal være nær mamma, trygg hos mamma og inntil mamma.

2 + 2 = 4

Mor + barn = sant

Alt annet er ideer som er skapt av et kanskje ikke alltid like sunt og velfungerende samfunn som likevel ikke har så imponerende stor kred i mine øyne. Og kanskje av en og annen mamma som faktisk ikke får sove med baby i senga – for de finnes jo, de også, selv om jeg skulle vise meg å ikke være en av dem til tross for at jeg altså trodde det en stund.

For det jeg ikke hadde tatt med i betraktningen er at når min lille huldreunge er inntil meg, så frigjøres det bøttevis med hormoner hos oss begge. Dette hormonet heter oxytocin, og er beroligende og søvndyssende. Så jeg sover faktisk bedre med ungen min hos meg, enn jeg ville gjort om hun sov et annet sted. Dessuten slipper jeg å faktisk stå opp, hente henne, amme, legge henne igjen før jeg til slutt krabber til sengs selv – dette gjør man jo gjerne med visse intervaller, avhengig av hvor gammel ungen er. Akkurat nå som hun er 4. 5 måneder gammel, så våkner hun for mat 2 ganger i løpet av ei natt.

Nå ligger hun så nær meg at jeg våkner lenge før hun faktisk skriker, og så sant hun har vært frisk og alt er bra, så har ennå ikke pappaen hennes våkna av babygråt midt på natta. For hennes del så har hun mammas trygghet hele tida, i tillegg til å bli like roa ned av hormoner som det jeg er. Forskningen sier tilogmed at stresshormon-nivået hos babyer som sover hos mamma er betraktelig lavere enn det er hos de som sover et annet sted.

Stort sett sover vi altså veldig godt sammen. Unntakene er de nettene hun har økeperioder, hvor hun ligger på puppen konstant og ikke er særlig fornøyd hvis den faller ut av munnen hennes i nattens mulm og mørke. Men de nettene ville vi jo hatt uansett, bare at da måtte jeg stått opp i tillegg.

I starten tenkte jeg mye på krybbedød, men det tok ikke så lang tid før jeg forstod at dette faktisk er det tryggeste stedet hun kan være. Faktisk så tyder forskningen på at sjansen øker hvis barnet sover i et annet rom, og man tror at barnet sender ut et nødsignal før det går galt – et signal man ikke har mulighet for å høre om man er for langt unna.

Likevel. Om du, kjære leser, ønsker å samsove med ditt eget barn, er det sikkerhetsforanstaltninger du må leve etter. Dette er hva jordmorforeningen anbefaler:

  1. Sengen er bred nok for formålet
  2. Barnet har egen dyne
  3. Verken mor eller far røyker
  4. Foreldre og barn er friske
  5. Verken mor eller far er påvirket av rusmidler eller legemidler

Dessuten vil jeg tilføye at madrassen ikke bør være for myk slik at barnet triller for nærme deg, og at senga bør sikres slik at h*n ikke faller i gulvet. Vi har løst dette sånn at vi har fjerna en vegg av sprinkelsenga, hevet bunnen opp på det høyeste hakket og så satt sprinkelsenga i klem mellom dobbeltsenga og kommoden. Triller hun ut av senga vår, så triller hun rett inn i sin egen. Og enn så lenge klarer hun nok ikke å snike seg over pappa ubemerket.

Jeg har nå sovet sammen med ungen min i over 4 mnd, og jeg har aldri angra. Spesielt ikke nå.

For nå er hun nemlig så stor at jeg våkner til den største sola av dem alle – ungen min som ligger der og smiler så stort, så strålende tillitsfullt og så innmari tannlaust til mammas morratryne.

Og det finnes ingen bedre følelse i hele vide verden.

Ungen min og meg.

Inntil.