…det er det store spørsmålet her i Huldreheim for tida.

Huldreungen har (ufattelig som det er) rukket å bli 4.5 måneder allerede, og er dermed innenfor den magiske 4-6 månedersgrensa for oppstart på fast føde. Sånn i teorien er hun klar, og det finnes jo faktisk forskjellige varianter av babymat i butikkhyllene hun i følge produsentene faktisk kan spise nå.

Men likevel er jeg tilbakeholden.


For det første så er det noe med det at jeg endelig, til tross for en rimelig tung start og en sliten kropp, klarte å fullamme henne. I litt over tre måneder nå har hun bare og utelukkende levd på min morsmelk – og det har vært og er en fantastisk god følelse. Jeg har gitt henne, om ikke den beste starten, så i allefall en knakende god fortsettelse på hennes unge liv, og min egen, tidligere så ufruktbare kropp, har gitt ungen min den beste næringen hun kunne få. Selv om hun var over 5 kg ved fødsel og var et lite matvrak, så klarte vi det. Sammen. Oss to.

Og derfor er det også litt trist at denne tida snart er over. Snart trenger hun mer enn jeg kan gi henne. Men må det være i kveld? Likevel bestemmer jeg meg nesten hver eneste natt for at i morra den dag..!

Saken er nemlig den at vi samsover (den tålmodige leser skal i løpet av noen dager få et helt eget blogginnlegg bare om det), og med ei lita jente som stadig har økedøgn og som derfor insisterer på at den eneste måten å sove på er å sove med puppen i munnen til enhver tid, så kan det fort vekk bli litt slitsomt for mammaen som da må ligge på vippen og passe på at puppen ikke kommer for høyt eller for lavt i forhold til en liten munn, natta gjennom. Og nei, jeg har ennå ikke hengepupper som mer eller mindre fungerer som en adskilt enhet. Resten av kroppen må nok følge på dit puppen drar, for å si det sånn. I tillegg er hun jo en meget sterk liten dame (helsesøster brukte tilogmed ord som «imponerende») på siste kontroll, som er rimelig aktiv og antagelig trenger en god del næring også.

Men så sitter mammaen og leser på internet, da vet du. Og så ombestemmer hun seg igjen.

For der står det å lese om allergi. Om at cellene i tarmveggen hennes ennå ikke er heeeelt klistra som de skal, og derfor slipper gjennom småsmåsmå matpartikler inn i resten av kroppen hennes (det er visst bygget sånn for ultraraskt opptak av morsmelknæring) – og da kan den fort vekk ta det som fremmedlegemer og sette igang en større prosess med allergisk krigføring. Og det vil vi jo ikke?

En annen ting er at den lille kroppen hennes ikke har begynt å produsere de riktige enzymene ennå. Enzymet for å bryte ned protein, er for eksempel ikke i gang før hun er omtrent 6 måneder gammel. Og enzymet som bryter ned karbohydrat er visst ikke ferdig før hun er 8 måneder.

Man kan i det hele tatt bli forvirret av mindre.

Så jeg har satt meg et mål om å fullamme til hun er 6 måneder. Det skjer 30. april. Inntil da får jeg bare sove litt dårligere i de periodene hun trenger å øke melkeproduksjonen sånn at den skal matche behovet hennes. Men jeg vurderer altså fortløpende – for jeg kan jo ikke la henne være sulten heller, hvis det viser seg at jeg ikke kan tilfredsstille behovet lenger.

Hvem sa det skulle være lett å være mamma?