For jeg hørte det sa «snapp».

Jeg hørte klikket.

Jeg hørte at sikringen gikk.

Og jeg visste at dette var point of no return.

Noen vil kanskje (tilogmed helt sikkert) kalle dette et luksusproblem. Selv velger jeg å kalle det overgrep av verste sort, av den sorten som ødelegger et helt liv. I alle fall mitt.

Alt ser vakkert og pent nok ut fra oversida. Jeg smiler. Takker, tilogmed. Er så høflig og blid at det er rent kvalmt. Men jeg har faen ikke noe valg, annet enn å bite det i meg og lide i stillhet. Alternativet er å ofre alt.

Min forbrytelse?

Jeg har født et barn inn i en oversosial familie.

Ikke før var jeg ute av intensiven etter keisersnittet, før de kom. Svigerfamilien. De stolte besteforeldre. Og det er greit nok, det. Jeg var sliten, men jeg kan leve med det. Bare det at de kom et par dager senere allerede. Den dagen jeg nettopp hadde måttet få to poser i blodoverføring. Det er noen dager det bare ikke passer så godt med besøk, men det er det «noen» som ikke helt skjønner. Eller bryr seg nevneverdig om.

Jeg valgte å dra hjem tidlig fra føden, for å slippe unna masete pleiere og alt besøket. Så uendelig mye fram til å kunne kaste meg på den myke, gode sofaen min, og riktig nyte lørdagskvelden med min elskede mann og vår nydelige, nydelige unge. Vår første kveld sammen alene. Hjemme. Familie. Endelig.

Ikke før var jeg ute av dusjen før de var her igjen. Skulle innom med pizza. «Innom» endte med at jeg tok med meg jentungen inn på soverommet og gråt mine tapre tårer, fortsatt iført morgenkåpe og håndkle rundt håret. Mens de satt. Og satt. Og satt. I det uendelige.
Tilogmed den magiske første hjemmekvelden skulle de altså ødelegge for meg. Den får jeg aldri, aldri mer tilbake igjen. Takk skal dere faen i meg ha.

Nå får «noen» sammenbrudd hvis det går så mye som en hel uke uten at de har sett barnebarnet sitt. Det hender rett som det er at «noen» bare står på gulvet i stua mi og er på besøk. «Noen» baker muffins. «Noen» kommer med flere og flere pizzaer.

Som om ikke dette er nok, så har «noen» en datter – som også fikk en datter, 17 dager før jeg fikk min. Denne «noens datter» er, til min uendelig store ulykke, den fødte husmor som alltid har det strøkent og alltid lager god mat. Til sammenligning blir vi antagelig invitert på Pizzabakerens julebord neste år, siden vi sannsynligvis har sponsa hele driften av denne butikken de siste månedene. Juletreet (og vi skriver allerede januar) er fortsatt ikke pynta, og gulvet ble vaska i dag.

Så «noen», som dessuten alltid kommer ubedt, tilbyr seg til stadighet å «hjelpe til». Hva som helst. Bare å si fra.

Og si fra vil jeg snart.

Høyt.

Klart.

Så tydelig som det overhodet er mulig å si det:

Jeg vil ikke ha noe som helst mer. Absolutt ingenting.

Jeg vil ikke ha mer pizza.

Eller muffins.

Eller oppussingshjelp.

Eller noen som ikke har såpass stor tiltro til sin sønn at de tror han kan klare å skru opp ei gardinstang sjøl, sånn at de, bannende og steikende, må gjøre det selv. På sønnen (og mitt) sitt soverom.

Eller noen som plutselig og vips har bytta ut et dusjhode uten at husets beboere og dusjens faktiske brukere har gitt klare signaler om det – eller som kommer TILBAKE dagen ETTER for å bytte pakningen i det.

Eller noen som plutselig står på mitt rotete kjøkken og skal «hjelpe til».

Eller noen som på heite livet skal barnevaktsitte bare jeg skal sette lilletåa inn på Meny (ja, du må regne med at jeg setter vekk ungen min på 9 uker bare for dét??).

Eller svigerforeldre i det hele tatt.

I dag er som sagt gulva vaska. Mens tårene strirant og banneorda lyste ildrødt gjennom lepper med usynlige bitemerker. Og jeg har, i det sikringen gikk, vedtatt å holde mitt (MITT!!!) hjem 100% strøkent til enhver tid samt å lage en god, sunn meny til familien min (MIN!!!). Slik at «noen» bare lar meg til helvete være i fred!!!!!

For hvis ikke, så har jeg tatt med meg jentungen og flytta langt, langt vekk innen dette året er omme.

Sann mine ord.