«Man må ikke gi flaske», står det å lese overalt hvor jeg ser. «Barnet kan bli sugeforvirret og avvise puppen».

Heldigvis er ungen min litt bakvendt av seg. Det ser nemlig ut som om det er det helt motsatte som har skjedd her.

Puppen ser nemlig ut til å ha blitt bedre og bedre, og suginga har bare blitt sterkere og sterkere ettersom ukene har gått. I starten sugde hun bare litt forsiktig innimellom, uten å få i seg stort. Nå, hvis hun er sulten og ikke bare vil kose, glukker hun nedpå som om hun aldri har gjort annet, med koselyder og tydelig svelging.

Men flaska, derimot, den er det plutselig bare rot med. Hun setter i halsen og hoster og styrer, og melka renner langt nedpå brystet – hvis hun da ikke bestemmer seg for å tygge på smokken isteden. Dessuten har vi vært nede på så lite som 5 ml flaskemat etter et brystmåltid, så da bestemte mamma seg for at nok er nok.

Så nå har vi nettopp rundet tre døgn med bare pupp, og jenta mi ser faktisk ut til å være MER fornøyd nå som hun slipper vondt i magen på grunn av flaskeluft og for mye mat i magen for fort. Ikke har hun vondt når hun bæsjer lenger heller (tidligere gråt hun alltid da), og når hun er våken nå, så er hun mer oppmerksom og interessert i verden enn for bare noen dager siden. Som en ekstra bonus, så blir det jo mer mammakos når hun får pupp også – tett inntil. Der liker vi oss nemlig best.

En annen ting som kan ha bidratt, både til at jeg ser ut til å ha nok melk og til at hun er så mye mer fornøyd, er nemlig at vi har tatt frem bæresjalet og begynt å bruke det flittig. Masse kos, masse nærhet til mamma og pappa… Nesten uansett hvor kjip verden er, så blir den betraktelig bedre så fort hun blir satt i froskestilling inni sjalet på magen. Og jeg ser heller ikke bortifra at det å ha ungen min så tett inntil brystet faktisk kan ha satt litt fart i melkeproduksjonen også. Alle vinner.

I går var jeg nede og veide henne. 5580 gram. Det var ikke så mye som jeg hadde håpet og trodd, men hun ligger likevel langt over gjennomsnittet på størrelse. Det som virkelig blir spennende nå, er å se hvordan Prosjekt Fullamming slår ut, så jeg skal ned og veie henne igjen om en uke. Da får vi se hvor mye hun tar på nå som flaska er borte.

Jeg håper så veldig at hun legger på seg nok og at alt er bra. For som sagt så virker hun jo så mye mer fornøyd, samtidig som det er en veldig god følelse å vite at jeg antagelig har nok morsmelk å gi henne. Ingenting i hele verden er bedre enn å høre koselyder og svelging, mens jeg ser ned på det lille bustehodet med de store øynene og de dype smilehullene…

Kanskje vi endelig har klart det? Kanskje jeg skal få lov til å fullamme ungen min nå?