Det er helt utrolig – jeg har allerede vært mammaen til Vilde i over en uke. På en måte kjennes det som om hun kom for ti minutter siden, mens hun på den annen side alltid har vært her og hennes tidligere ikke-eksistens er helt fullstendig absurd.

Og jeg vil ikke glemme alt som har skjedd denne uka. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive ned alt det magiske, før det forsvinner i glemselen og i hverdagen.

Tirsdag

Jenta vår ble altså født ved keisersnitt, og kom til verden klokka 07:24 om morgenen. Det har jeg allerede skrevet masse om. Det som skjedde senere på dagen, er forholdsvis tåkete for meg siden jeg lå på intensiven i en relativt neddopet tilstand frem til klokka var ett. Mesteparten av denne tida var både pappaen og Vilde hos meg, og en pleier la henne i armkroken min for første gang – etter at venefloner og ledninger og blodtrykksmålere og pulsmålere enten hadde blitt omplassert eller fjernet for anledningen.

Dagen ble ellers tilbrakt med øynene klistret på vårt lille vidunder, og vi sugde inn alt som var henne og forgudet alle bevegelser hun gjorde. Og Vilde sov. Og sov. Og sov litt til… Spesielt husker vi de søte, små rykningene hun fikk – akkurat som pappa når han er i ferd med å sovne. Også pusten hennes. Det må da være den mest fantastiske lyden i hele verden, denne sukke-pustinga hun har når hun sover så tungt og så godt og så trygt..?

Jeg var forundret over hvor rolig hun var, og samtidig så responsiv. Hvis hun klynket eller viste tegn på uro, så holdt det i massevis for henne hvis jeg bare strøyk henne varsomt over panna med en finger. Da roet hun seg med en eneste gang – hvilken velsignelse for en nyoperert mamma!

Fire timer etter at vi hadde fått komme opp på barsel, begynte besøket å komme. To par stolte og glade besteforeldre fikk møte Verdens Vakreste Vilde for første gang, og selv om jeg fortsatt var sliten og dopa ned så det holdt på smertestillende, så var det en bra god følelse å endelig kunne vise henne frem.

Dette var også den dagen jeg skulle amme henne for første gang. En pleier la henne ned på min høyre side, og jeg husker det var et sant smertehelvete å skulle snu seg over på sida etter å ha blitt sprettet åpen og så sydd sammen igjen. Men det gikk jo på et vis, det også, selv om det kanskje ikke var den optimale ammestarten. I tillegg var hun jo såpass stor ved fødsel at hun hadde for lavt blodsukker, så pleierne hadde allerede begynt å gi henne sukkervann fra kopp hver tredje time for å få det opp igjen.

Onsdag

Natt til onsdag gikk greit, men de kom og hentet henne hver tredje time for å fortsette på sukkervannregimet. Jeg, på min side, fortsatte på mitt eget. Damer kom og damer gikk med sine sprøyter og tabletter og blodprøver, og onsdags morgen var blodprosenten min på bare 7. Jordmor beslutter at blodoverføring er en god idé – og jeg krangler ikke på det.

Hun forteller meg at jeg mista over 1200 ml blod under operasjonen, og at selv om jeg er nødt til å gå på do for å få ting til å fungere igjen etter kateteret, så får jeg ikke lov under noen omstendighet å legge ut på slikt et stunt på egenhånd. Enten måtte hun bli med, eller så måtte pappaen hjelpe meg. Og det var litt av et prosjekt – vanskelig å stå på beina, gitt… Husker sånn vagt at leppene mine hadde den samme, fine blåfargen som sykehusskjorta da jeg så meg i speilet på badet.

Men det var ikke bare bare å få i gang den blodoverføringa, heller. To pleiere måtte gi opp, før de tilkalte anestesisykepleier med litt mer erfaring i å finne blodårer som ikke egentlig er der i det hele tatt noe mer. Hun klarte det heldigvis til slutt, og to poser ble overført mitt ikke-så-energiske legeme. Lå og studerte foten min mens jeg venta. «Yellow, she thought».

Det kom besøk denne dagen også. Foreldrene hans klarte ikke å holde seg unna vidunderet, og tanta mi var like ivrig og kom uanmeldt. Samtidig. Sliten. Veldig, veldig sliten. Men Liten Vilde er heldigvis like grei å ha med å gjøre – jeg tror det var denne dagen vi oppdaget hvor bakvendt denne ungen egentlig er. Der hvor babyer normalt blir forstyrra av lyder, blir nemlig Vilde vår forstyrra av fraværet av dem. Men bare hun hører stemmene til mamma og pappa, så er alt i hele verden trygt og godt og greit.

Det var også en legekontroll denne dagen. Pappaen var med, siden jeg selv fortsatt ikke var helt oppegående. Hun sov seg etter sigende gjennom det meste av den, og alt var selvsagt helt i orden med vårt perfekte, lille vidunder.

Jeg merker jeg begynner å bli litt tussete av å aldri kunne vite når noen er på rommet. Veslejenta vår sovna så søtt og trygt i froskestilling på pappas bryst, og de koste seg så veldig – og så kommer en pleier for å ta henne ut og måle blodsukker. Not fair.

Torsdag

Mor kom seg på beina for første gang siden operasjonen. Pappa måtte nemlig på jobb en tur, og med ei lita jente som hadde bæsja på seg, så hadde ikke mamma så mye annet valg. Eller det vil si, med mindre hun da hadde planer om å overlate ennå mer til pleierne, men det hadde hun selvsagt ikke. Hun begynte i grunnen å bli litt stressa av dem allerede. Min unge. MIN.

Størsteparten av natta hadde hun nemlig vært inne på vaktrommet, etter avgjørelse fra far. Han mente jeg trengte å få hvile litt, og siden han selv ikke hadde noe valg annet enn å kjøre halvannen time for å komme på jobb neste morgen, så ble det sånn at de bare trillet henne inn til meg når det var på tide med mat. Men mammaen våkna midt på natta av seg selv, hun, og kjente med hele seg hvor tomt det var i rommet og i armene hennes når vesle Vilde ikke var der. Jeg satt i senga og var faktisk i ferd med å dra i snora og kalle henne inn til meg i det øyeblikket døra åpna seg og de kom. Hvilket fantastisk syn – der var ungen min igjen! Det var nesten så hjertet eksploderte av fryd da jeg så det lille, runde ansiktet igjen.

Og vesle Vilde fortsetter å være rolig. Tenk, mammaen som var overbevist om at hun kom til å få et aldeles hyperaktivt barn! Hun sovnet etter mat om morgenen, og sov stort sett helt til pappa kom om ettermiddagen. Så der satt jeg da, og glodde i veggen og tenkte…

Ultralyd av hoftene ble tatt i dag. Og Vilde, tro mot seg selv, sov seg gjennom den også. Alt vel.

Dette var forøvrig også denne dagen jeg oppdaget hvor ufattelig vanskelig selv de enkleste ting kan bli når man har blitt mamma. Ting som står på min umulig-å-gjennomføre-liste etter dette, er å synge henholdsvis Lykkeliten og Vi har ei tulle… Kom så langt som til «men han har store smilehull» før tårene stod i øynene mine og stemmen grøtet seg og umuliggjorde all videre sang. For jenta vår har nemlig arvet pappas nydelige smilehull, nemlig… Og hun er jo så nydelig!

Dessuten blir mamma litt satt ut av setningen som kommer på slutten også: «Men ingen vet og ingen kjenner den vei ditt lille barn skal gå» – og akkurat nå må hun slutte å skrive om det, før hun bare begynner å hylgrine igjen.

Hva den siste sangen angår, så er jo den også åpenbart umulig å komme gjennom med mascaraen i behold. For vi HAR jo ei tulle nå, med øyne blå! Og det er fullkomment fantastisk. Er det rart man gråter av ren, skjær lykke..?

Uansett. På ettermiddagen var det nytt besøk, av en nyblitt tante, onkel og søskenbarn, pluss foreldrene mine.

Nok en gang blir vi forstyrra på kvelden, rett etter at pappaen nesten hadde fått henne til å sove. Ingen hadde fortalt oss at hun skulle ta Føllings test klokka åtte. Den sov hun seg IKKE gjennom, for å si det sånn.

Denne natta ble ikke så grei. Jeg hadde fortsatt ikke nok melk, og Vilde begynte å bli utålmodig. Ingen av oss sov noe særlig godt denne natta, og alt som var å få av hjelp var mer sukkervann. Barnepleierne ble bare ikke enige med seg selv, det var prosedyrer som skulle følges når baby har lavt blodsukker, og ikke er morsmelkerstatning så veldig populært heller… Og det ble en god del byssing, bæring og trøsting. Mamma holder en lang monolog om livets lære, og Vilde hører etter når hun ikke kommer på hvor kjipt det egentlig er. Pappa vedtar å kjøpe sutt, just in case.

Fredag 

Nok et tante- og onkelbesøk i dag. Pluss en grandtante og hennes to barn. Utpå kvelden fikk pappa litt kvalitetstid alene sammen med sin datter, mens mamma ble sendt ut i tv-stua for å se på Idol. Hun kunne dermed konstatere at en venninne hadde rett da hun en gang i tiden hevdet at man ikke lenger hadde hodet sitt i fred når man fikk barn. For selv om jeg visste de hadde det bra og bare var rett nede i gangen, så forlot ikke tankene mine det lille bustehodet et eneste sekund. Og det var utrolig godt å se dem ligge der rett ut i senga da jeg kom inn igjen – den store underst og den lille øverst. Pjosk på pappa. Det beste som fins i hele verden.

Senere på kvelden var det heldigvis en barnepleier på vakt med litt omløp i hodet – hun forstod faktisk at ungen min var sulten og trengte mat og ikke sukker. Og jeg og pappaen lærer enda noe nytt om datteren vår: Når Vilde er mett, er verden på nett. Vi hadde fått tilbake den rolige, harmoniske ungen vår. Heldigvis. Pappa vedtar å kjøpe morsmelkerstatning selv, dersom barnepleierne nekter.

Lørdag

Da var det virkelig på tide for oss å dra hjem, og jeg fikk den første smaken av hvor inn i heitaste, innerste, svartaste helvete forbanna man kan bli når noen ikke er snille med ungen ens. Saken er jo den at veslefrøkna mi ikke hadde blitt noe særlig mer ivrig på puppen og fortsatt sovna med trynet i matfatet etter et par slurker, og denne gangen var det nok en velmenende barnepleier som skulle fikse ting. Så mens jeg satt der og amma, kom dama bort til oss, treiv tak i beina og armene til Vildemor og begynte å trykke og klemme – og jeg snakker ikke om noen forsiktig håndtering heller, det så skikkelig vondt ut! Selvsagt hjalp det ikke, hun ble bare sint. Men jeg fikk beskjed om å holde på med henne likevel (som om jeg ikke hadde forsøkt det meste selv), en god stund til før jeg endelig skulle få morsmelkerstatning på flaske (men bare litt).

Det var bare det at innen den flaska kom, var Vilde hysterisk av sinne og sult. Hun skreik og skreik, og var helt rasende ute av seg. Til alt overmål ble ikke flaska klar da jeg ba om det engang, siden deler av den lå i en uferdig oppvaskmaskin – og når den til slutt kom med nok en velmenende barnepleier (vaktskifte, åpenbart, ellers turde ikke nr 1 se meg i øya igjen), så kom den sammen med en formaning om at jeg måtte pakke inn jenta mi.

Altså.

For det første så hylskreik hun seg nesten bort og var tilsvarende varm, og for det andre hadde jeg nettopp fått beskjed om å kle av henne for å stimulere henne til å suge bedre. Takk alle gode makter for at jeg ikke er en usikker 19åring som holder en unge i armene for første gang, for da tror jeg det hadde rabla for meg av alle gode råd i alle retninger… Og som om ikke dette var nok – da jeg spurte om hun hadde sjekka tempen på den, slik at jeg kunne få gitt min sinnasultne unge mat uten videre lidelser her i verden, så skulle hun liksom vise meg hvordan man gjør det også. «Ja, men du kan godt gjøre det du og!» Mon Dieu. Jeg antar blikket mitt ikke var så mildt som det kunne ha vært på det tidspunktet, for dama omtrent rygga ut døra uten å si noe mer. Og hadde det ikke vært for at min viktigste oppgave akkurat da var å være trøstende og god mamma, så er jeg redd disse damene antagelig ville blitt omplassert et par etasjer lenger ned – til det fine, kalde rommet med luker i veggen.

Så satt jeg der da, etterpå. Og tviholdt på ungen min mens jeg rugga frem og tilbake og sverga på at jeg aldri skulle la noen gjøre henne noe vondt igjen, noengang, med verdens svarteste samvittighet, klump i halsen og tårer i øynene. Og så la jeg henne til puppen, og tenkte at det til helvete kunne være med hele amminga hvis det var dette som skulle til. Ikke for enhver pris. Ikke faen. Hun skulle få lov til å kose seg så mye hun ville, uten at noen skulle ta det fra henne. Stakar lille jenta mi…

Og da jeg så ned på det lille, nydelige bustehodet som lå der med puppen i munnen og halvsov… så besvarte hun disse tankene med et lykkelig, fornøyd smilehullsmil fra drømmeland. Og jeg visste jeg hadde tenkt riktig.

Det var på tide å reise hjem.

Klokka halv sju om kvelden ankom prinsessen slottet sitt for aller første gang. Pappaen hadde vært hjemme på forhånd og rydda og vaska, det var fyr i peisen og skikkelig hjemmekoselig. Mammaen traff sofaen med et sukk, og prinsessa fikk sove i vugga si for aller første gang. Endelig var vi en liten familie. På ordentlig. Uten mas og meninger fra noen. Oh, bliss…

Skjønt, det tok en halvtime fra vi gikk inn døra til foreldrene hans var her med pizza og stjerner i øynene.

Søndag

Søndags morgen, klokka er halv fire om morgenen. Mammaen sitter i sofaen med pizza og melkespreng som endelig kom for fullt. Babyen sover søtt. Faktisk i 8 timer i strekk. Så våkner hun, får mat – og er «pjosk på pappa» i enda noen timer før de står opp. Jeg begynner å forstå hvor ufattelig heldig jeg er, som har fått en så rolig unge. For selv om hun kanskje ikke blir sånn for alltid, så er det i allefall veldig godt med en myk start hjemme.

Og dagen gikk for det meste med i en salig lykkerus, hvor vi stort sett bare gikk og kikket på henne… Foreldrene mine kom innom med bøttevis av lapskaus, slik at vi ikke trenger å tenke på middag med det første. Tante og et 17 dager eldre søskenbarn kom også på besøk en tur. Tenker de to tuppene skal få det morsomt sammen etterhvert!

På kvelden falt navlen av, og vi gjorde vårt første, tapre forsøk på å bade baby. Det var ikke så veldig populært, for å si det sånn, og Vilde kunne bare ikke forstå hvordan vi kunne finne på å gjøre noe sånt mot henne.

Mandag

Andre natta hjemme gikk nesten like greit. Et par runder med mat, og det er det. Og hun skriker ikke engang, hun bare roper på meg når hun er sulten, slik at pappa kan sove ufortrødent videre. Men det er fortsatt ikke nok melk…

Vi drar over til føden igjen, og tar stinga mine. Veslejenta veier nå 4850 gram, og har dermed gått ned 400 gram fra fødselsvekt. Og jeg begynner å bli litt frustrert – jeg vil jo så gjerne fullamme henne. Men hun suger fortsatt ikke iherdig nok til at det blir noe greie på melkeproduksjonen. Det er visst noe med tilbud og etterspørsel…

Men vi har i alle fall en veldig fin samtale med den jordmora som var med på keisersnittet, og vi får gå gjennom hva som skjedde i detalj sammen med henne. Det var veldig godt. Og mens vi først var ute på tur, fikk vi handlet litt nye klær til henne og testet vogna for aller første gang.

—–

Det er så mange inntrykk og følelser fra den første uka som mamma, som bare ikke lar seg fange i ord. Følelsen når ungen din endelig ligger på brystet ditt og lager nydelige lyder på hver utpust i sin salige og avslappede lykke, for eksempel. Den har fulgt meg hver eneste dag siden hun kom til.

Følelsen av at du kan gjøre absolutt alt for denne lille klumpen sin skyld, og følelsen av at nå er hele verden perfekt…

Det er det sterkeste jeg noengang har følt.