Som jeg regner med at den trofaste leser allerede vet, dro vi til føden på mandags kveld. Det er helt utrolig hvordan tida har flydd siden da og hvor mye som har skjedd på den forholdsvis korte tida, og jeg hadde virkelig tenkt at jeg skulle fått oppdatert bloggen før. Om noen har fått hjerteinfarkt og andre helserelaterte plager i påvente av oppdateringer, så beklager jeg virkelig det.🙂

Saken er at laptopen ble hjemme, og vi selv ikke kom hjem igjen før i går kveld. Enda har jeg ubesvarte SMS’er på telefonen, og jeg tror det må ha skjedd noe alvorlig med min tidssans.

Men nå, altså, nå kommer endelig rapporten. Jeg vet allerede nå at den kommer til å bli ganske lang, men dere får holde ut som best dere kan. Jeg kan nemlig avsløre at det beste kommer til slutt…

Altså.

Mandags kveld i ellevetida. Riene er regelmessige, med 7 minutters mellomrom. Og vi satt oss i bilen. Det var der vi slapp under siste oppdatering.

Riene holdt seg helt stabile på den halvtimes lange veien til føden, og jeg var bemerkelsesverdig rolig i både kropp og sinn hele veien, selv om det kanskje ikke er den mest behagelige kjøreturen jeg noengang har hatt. Magen var vond, 0g jeg kjente alle svinger og humper i veien.

Da vi kom frem ble vi tatt i mot av en hyggelig jordmor og en like hyggelig jordmorstudent, og ble lagt inn på et undersøkelsesrom. CTG ble satt på, og modning sjekket. Til min store skuffelse så hadde det gått tilbake igjen fra der vi var tidligere – alle riene til tross, nå var åpningen bare en eneste cm stor og det var ingen tegn på at fødselen var i gang. Dette da til tross for at riene var vonde og jeg kjente et konstant press i den nedre delen av magen – omtrent som ved sterke menssmerter. Jeg skjønte forferdelig lite, men jeg var like fullt helt rolig og avslappa (til tross for vondtene, vel og merke).

Jordmor fortalte meg at legen hadde ringt tidligere på kvelden, rett før vi kom, for å sjekke om det var noe som var i gjære på føden den kvelden. Da hun hadde fortalt ham at jeg var på vei, hadde han på en eller annen merkelig måte husket meg (og mitt estimerte kjempebarn), og gitt instrukser på hva som skulle gjøres med oss med tanke på undersøkelser og så videre. Og litt seinere på kvelden hadde han ringt tilbake igjen også, for å sjekke hvordan ståa og resultatene var. Det var veldig godt å vite at vi ble så godt ivaretatt og passet på hele veien, og jeg (som jo vanligvis ikke er av de mest tillitsfulle sånn sett), stolte faktisk fullt og fast på at disse menneskene visste hva de drev med.

Uansett. Tilstanden tatt i betraktning hadde legen tilrådet at jeg fikk en riedempende sprøyte slik at jeg kunne få sove isteden for å slite meg ut på rier som ikke virka uansett, og min kjære fikk en seng trillet inn ved siden av min. Vanligvis ville de sendt meg hjem, sa de, men legen hadde likevel besluttet at jeg burde bli der over natta. Det var tydelig at de var i beredskap, sånn i tilfelle, og jeg følte meg enda tryggere der jeg lå.

Få minutter seinere begynte sprøyta å virke. Litt, i alle fall. Men den førte også med seg forhøyet puls og skjelvinger i hele kroppen, så det var forbanna vanskelig å slappe av likevel. Jeg ringte på jordmor, og en petidinsprøyte ble satt. Da roet skrotten seg, og jeg fikk sove.

Klokka 6 om morgenen, på den annen side… Det var da selve helvetet braket løs.

Den smertestillende effekten var blåst vekk, og jeg følte meg mildt sagt helt forjævlig. Det var såvidt jeg klarte å komme meg ut av senga, for jeg hadde så forbanna vondt i korsrygg, bekken (spesielt skambeinet), magen… Absolutt overalt!! Klarte tilslutt og med store anstrengelser å gå de få skritta bort til do, og fikk meg et par glass vann før jeg stavret meg tilbake til senga. Riene var på en måte bare borte vekk, for nå var alt bare et konstant smertehelvete for mitt vedkommende. Fikk vekket den vordende far rett før jeg måtte kaste meg over do (og ryggen holdt på å knekke av i forsøket) og spydde som en gris.

Det er her det begynner å bli litt småtåkete for meg.

Jordmor med student kom tilbake, og tok nye undersøkelser. Fortsatt ingen fremgang i fødsel, men det var jo helt åpenbart at jeg hadde det vondt. CTG ble satt på igjen. Fosterlyden var jevn og flat som en strek – ingen variasjoner noen vei, verken opp eller ned.

Jordmor var ikke fornøyd.

Lege ble tilkalt.

Den samme som hadde gitt telefoninstruksene tidligere på natta. Det tok ikke lang tid før han stod på rommet vårt, kledd i sivil, med roser i kinna og kalde hender. Dette hadde tydeligvis gått fort.

Han stod og snakket med oss en liten stund. Fortalte at planen var at han og de to andre legene skulle ta en samtale med oss angående videre fødselsforløp når de kom på vakt klokka åtte, siden ungen var så stor, for å finne ut hva vi skulle gjøre. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var fullstendig åpen for alle forslag akkurat på det tidspunktet.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror en ny riedempende sprøyte ble satt. I alle fall tok det ikke mange minuttene før jeg igjen rista så intenst over hele kroppen at den plata på fotenden av senga bråkte som besatt. Jeg hadde det ikke godt. I det hele tatt.

Angående fosterlyden, så forklarte legen at dette var et sovemønster de helst bare så over en viss periode før det var grunn til å tro at barnet ikke hadde det bra. Den grensa var vi i ferd med å nå, og det ganske så fort… Han gikk ut av rommet for å kikke på de tidligere CTG-målingene som ble gjort av oss. Kom inn igjen. Og beordret klargjøring til hastekeisersnitt – just in case.

I mellomtiden spurte jordmorstudenten meg om hva jeg fryktet mest ved snitt. Jeg svarte narkose. Ville jo så forferdelig gjerne være tilstede når jenta mi kom…

Beskjeden kom nesten like kjapt: operasjonssalen var klar. Legen tok beslutningen – tiden var ute. Det ble keisersnitt. Og det skulle skje NÅ, for de tok ingen sjanser angående ungen vår. De stoppet ikke engang for å barbere meg nedentil. Kateter ble satt i full fart, jordmor tok av meg kjedet jeg hadde rundt halsen og ga det til min kjære som hele tiden hadde liggi ved siden av meg, holdt meg i henda og strøket meg over panna. Så trillet de meg ut og inn i heisen.

Jeg husker jeg var letta. Og forundra over hvor mye jeg var i stand til å stole på denne kloke legemannen – det var som om jeg bare visste at han veldig godt visste hva han gjorde, og at dette var den eneste riktige måten å gjøre ting på. Han var så rolig, så klar og så sikker. Jeg husker jeg beundret teamarbeidet rundt, hvor flinke de var og hvor effektive de var. Og jeg var fortsatt forbausa over hvor rolig og trygg jeg følte meg.

I heisen på vei ned spurte jeg jordmor om jeg fikk være våken. Det trodde hun.

Snart skulle jeg få se jenta mi for aller første gang. Selv visste jeg hele tida at det ikke var noe galt med henne, men jeg hadde også mistanke om at denne fødselen ikke var normal og at jeg antagelig ikke ville klare dette uansett. Ting hadde gått feil vei. Men nå var det kompetente mennesker her som kunne forhindre katastrofen.

Nede i gangen fikk ikke pappaen være med lenger, da dette var å regne for et hastesnitt. Jeg, som fortsatt rista som besatt, ble lagt over på operasjonsbordet med armene ut på hver sin side. Nok et team stod klart der nede, og jeg hadde flere mennesker som jobba på meg rolig, men svært så kjapt og effektivt. Sprøyter og venefloner og gudene vet hva i en salig blanding, og foran meg ble et grønt forheng plassert. Epidural ble satt av en anestesilege som på en eller annen måte minna meg om en snill utgave av Tor Milde med god aftershave..? Og han var like rolig og sikker og trygg han som alle andre der nede, så da var det enda et menneske der jeg følte jeg kunne stole 100% på.

Så merket jeg at de begynte å arbeide på meg. Det røsket og sleit i magen, men jeg kjente ikke smerte i det hele tatt. Epiduralen fungerte utmerket. Legen ber noen om å «trykke på fundus» (altså toppen av livmor), jeg kjente en enorm lettelse i magen – og så hørte jeg skriket.

«Se, mamma!»

Jordmor stod plutselig på den venstre siden min, med en liten bylt i armene sine. Et lite, rundt hode tittet frem, med hår som fortsatt var vått av fostervann og med øyne som var knepet tett igjen.

Datteren min. Sin fars munn, hake…

«Neimen…!», tror jeg at jeg sa. «Hei!». «Og du sover..?!»

Jordmor forklarte at hun bare knep igjen øynene på grunn av det skarpe lyset, men slik jeg nå kjenner mitt barn… Vel.🙂

Så tok de henne ut på naborommet en stund for å stelle henne, og jeg hørte hun skrek igjen der ute. Det var en fin lyd – det betydde at hun var helt OK. Da hun var stelt, fikk hun komme inn igjen til meg mens legen fortsatt jobba. Den ene sykepleieren løsnet den ene hånda mi, så jeg fikk stryke henne over kinnet for aller første gang. Og jordmor holdt henne ned til meg så jeg fikk kjenne det myke, gode kinnet hennes mot mitt…

Jeg ba om at de måtte ta henne opp til pappa mens de ventet på meg, la henne ligge tett inntil ham i mellomtiden.  Det fikk hun selvsagt, og de dro.

Psykisk hadde jeg det helt fint hele veien, men fysisk ristet jeg fortsatt som et ospelauv i perioder grunnet både reaksjoner på medikamenter og lavt blodtrykk. Hele veien ble doser satt og justert opp og ned, men det verste var egentlig at jeg ennå ikke var ferdig å spy. Aner ikke hvor mange sånne pappbeger jeg fylte både før, etter og under selve inngrepet, men det var i alle fall ikke få.

Samtidig kjente jeg at lungene mine var i ferd med å slimes ned – og la meg si det sånn: Uansett hvor hardt man måtte prøve… Så er det helt forbanna umulig å spy eller hoste uten en eneste magemuskel intakt! Jeg lå nemlig fullstendig bedøva fra puppene og ned, omtrent. Jeg fikk ikke hosta det opp, og jeg fikk oksygenmaske over munnen den siste delen av inngrepet for å letne det littegrann.

Og igjen: Flinke folk sørget for at dette også ble betraktelig bedre enn det hadde behøvd å bli. Den velduftende og behagelige anestesilegen stod der og strøyk meg over panna, og pleierene gjorde også alt hva de kunne for å gjøre ting litt lettere for meg. Og jeg ble enda litt mer imponert over dyktighet, effektivitet og teamwork.

Snart ble jeg trillet inn på intensiven. Det var over. Jeg hadde blitt mamma til ei lita jente som jeg visste nå lå på det beste stedet i hele verden – nemlig i armene på verdens beste kjæreste og nyblitte pappa. Jeg visste med hele meg at begge to hadde det så bra som de kunne få det akkurat da, og jeg lå og tenkte gode tanker på at vi nå hadde blitt en liten familie. Vi hadde klart det. På tross av alt, både en lang og tung prøveprosess og et slitsomt svangerskap, hadde vi nå klart det. Lå og smakte på ord som «foreldre» og «mamma» og «pappa». Likte smaken veldig godt.

Jeg følte meg lykkelig. Stolt. Svært, svært tilfreds. Og jeg tror ordet jeg egentlig leter etter nå er «forløst». Tanken på at det ble keisersnitt istedenfor vaginal fødsel slo meg nesten ikke engang, fordi jeg var så fullstendig sikker på at legen hadde tatt den rette avgjørelsen med tanke på den vesle jenta vår. Hun hadde hatt et team rundt seg hvis eneste tanke og prioritering her i verden var hennes ve og vel. Nå var hun ute. Nå var hun trygg.

På intensiven ble jeg like godt tatt vare på som både på føden og på operasjonsbordet. Smertestillende sprøyter ble satt etterhvert som epiduralen gikk tilbake, jeg fikk drikke når jeg ble tørst, og jeg fikk fra tid til annen selskap av ett og annet svært så hyggelig menneske som enten satt en sprøyte eller bare kom innom for å gratulere og småprate litt.

Og etterhvert kom også morgenens hovedperson ned til meg, sammen med sin svært så stolte pappa. Han kunne fortelle meg at de nå hadde kost seg sammen, tett inntil, i nærmere to timer, og at hun veide 5250 gram fordelt på 51 cm. Jeg fikk litt hakaslepp akkurat da, før jeg begynte å le i sjokk, vantro og et ufattelig lettelse over at jeg nå lå der med et sår på magen isteden for en unge jeg kanskje ikke ville klart å få ut.

For nå er jeg mamma. Til en velskapt, nydelig, vakker liten Vilde Johanne, som er helt perfekt på alle måter. Den lille, bustete trollungen vår kom i god tid før Halloween (vertskapet kommer jo gjerne først!), og hun er forferdelig lik på han som inntil nå har vært yndlingspersonen min – nemlig pappaen sin. Nå har jeg to av dem.
Aldri før har jeg vært så lykkelig.

Noen gang.

nyfodt.jpg