38+5

I dag tidlig, sånn i 5-6-tida eller noko slikt, var månen på sitt fulleste. Og det er et omdiskutert tema, men mange hevder så mangt om akkurat det. The Lunar Effect. En av teoriene skal være at flest fødsler skjer de tre nettene rundt fullmåne.

Etter i natt finner jeg enda større grunn til å tro.

Sent i går kveld fikk jeg det for meg at jeg skulle prøvekjøre brystpumpa ei lita runde bare sånn for å se hvordan den fungerte, og kanskje muligens stimulere til litt livmoraktivitet. Men til min store glede og forbauselse måtte jeg avbryte prosjektet ganske fort, siden jeg plutselig satt der og stirret på en gulhvit, klissen dråpe. Så overrumplet og glad og stolt ble jeg at jeg sporenstreks spradet kliss naken ut i stua (jeg var i gang med å vente på badekaret) til min støvsugende mann og pekte på puppen: «Se!!». Han bare smilte. Så jeg gikk inn igjen og prøvde på den andre sida også. Samme effekt!

Come to the other side, baby – we’ve got milk!😀

Men uansett.

I går var en helt merkelig rar dag. Jeg var mye mer energisk enn på lenge, lenge i dette svangerskapet, noe som også resulterte i de siste innkjøpa på Cubus før avreise føden, og en runde på Bohus for å prøve senger, kikke på barnemøbler og så burtyvi. Alt dette selvsagt under påvirkning av paracet, ellers ville neppe rygg og bekken hengt med lenger enn ut til bilen. Og jeg hadde bestemt meg for å ikke ta noe mer når jeg kom hjem.

En annen ting er at jeg plutselig «så» noe som beveget seg i barnevogna da jeg gikk forbi. Og at jeg i dag tidlig «hørte» en liten stemme hviske: «Er du klar for meg nå, mamma?». Og at damen på helsekosten helt spontant sa at hun trodde det kom til å skje en gang i løpet av helga.

Noe er på gang. Jeg er bare ikke helt sikker på hva.

Vel. Som ventet knelte bekkenet sånn utpå kvelden. Ryggen også. Og kynnerne kom. Så jeg tok tidligere nevnte bad, og gikk og la meg. Sovna fort. Før jeg brått ble revet ut av min søvn sånn i halv tre-tida, med ekstreme murringer i både rygg, mage og rumpe – og dertil kynnere som nå var steinharde og kom tette som hagl. Sånn lå jeg til gubben våkna i sekstida.

Vi var lenge i tvil om han skulle bli hjemme fra jobb eller ei, men tilslutt fant vi ut at han skulle dra. Slik vi kjenner kroppen min, så er det nok ikke noen umiddelbar fare for noe som helst, nemlig (ref. tidligere eggløsninger som har vingla frem og tilbake i ukesvis før egget endelig slapp – hvorfor skulle dette være noe annerledes?).

Så i dag har jeg liggi her og glodd og ikke engang orka å stå opp. Kynnerne kom med 5 minutters mellomrom frem til jeg spiste frokost sånn i 11-tida, og så tok de seg en pause. Men murringene og ryggvondten ble, så nå har jeg tatt to paracet mens jeg lader opp til neste fullmånenatt.

Noe er nødt til å skje snart. Sånn her kan jeg da ikke gå så lenge uten at vannet går eller kynnerne går over i rier..?

Uansett har vi bestemt oss for å se ting an over helga nå. Vi har fortsatt ikke avbestilt den timen på mandag, så om ikke noe skjer da… så kan det jo hende at noen der i det minste kan sjekke modning og så videre?

Og bare mens jeg har skrevet dette, har jeg hatt en tre-fire kynnere igjen – om enn små…