38+3

Må få utløp for litt masse frustrasjon her.

Hvorfor kan ikke folk bare la meg være i fred? Ny jordmortime i dag endte med – gjett hva – NY henvisning over til føden, fordi SF-målet er så høyt. Ja. GREIT. Jeg har en stor unge. Men det er bare hva, halvannen uke siden det ble konstatert at hun ikke er så stor at jeg må ha keisersnitt likevel?

Så hva nå???

Joda. Ny time til mandagen for vurdering. Av keisersnitt og eventuelt induksjon. IGJEN.

Enda en lang kjøretur. Enda en samtale med noen som skal mene noe jeg strengt tatt ikke kunne gitt mer faen i akkurat nå. Det er jo like mange meninger som det er helsepersonell for tida, jo! Hva annet kan jeg gjøre, annet enn å høre på min egen kropp? Det er en grunn til at hun er så stor – og det har ingenting å gjøre med verken diabetes eller sykdom. Det er gener. Gener hun har fra meg. Kvinnene i min familie har født store barn i ihvertfall to generasjoner, uten problemer. Tilogmed uten epidural. Og jeg har ikke et eneste forbanna strekkmerke engang.

Det er ikke obligatorisk oppmøte på flere kontroller i uka de siste ukene før termin, er det vel?

På denne tida er det visst vanlig med drømmer om fødsler og slikt. Men ikke jeg. Jeg har mareritt. I går drømte jeg at de kjørte meg mot min vilje til keisersnitt, uten noen annen grunn enn en helt usaklig ikke-noe-med-saken-å-gjøre-grunn. I natt drømte jeg at de satt meg på drypp, også mot min vilje. Det sprengte og gjorde vondt, men jeg ble så dopa ned at jeg ikke engang orka å rive ut nåla og komme meg vekk.

Helvete ta dem.

Akkurat nå tror jeg at jeg skal ta med meg fødebagen, en stor vannkjele, ei saks – og leie meg ei fin hytte i en hemmelig skog.