38+1

Det er nesten egentlig helt utrolig. Nå er vi faktisk der. Der det kan skje. Når som helst. To uker pluss/minus termindatoen 5. november.

Om jeg er klar?

Neppe. Blir man noengang klar for noe slikt? All skolegang og erfaring med barn jeg nå enn måtte ha, alt jeg har lest om fødsler og barseltid, alle visjoner og fantasier om lyserosa, herlig duftende smånurk – jeg vet at ingenting av dette vil måle seg med den virkeligheten jeg snart setter mine ribefengte ben i.

Praktisk sett begynner det å ligne på noe her, dog. Vogna står i stua, ferdig oppreid med dyne og alt. Oppe på badet står det en stellekommode med et par skuffer med klær, pluss kluter, håndklær og stellesaker. Bare at all rein klesvask ligger slengt oppå den. Barnerommet har fått nytt tak, nytt vindu, nye vegger, ny tapet og et par strøk med maling, og  der er det vel stort sett bare listverk og gulv igjen. Og møbler, naturligvis. Som må bestilles.

Bleiebøtta står i stua. Sammen med bilsetet, fem poser med «diverse» og en voksipose. Vugga står fortsatt hjemme hos mamma og pappa. Men vi har dyne og allting til den, i en av de diverseposene. I skapet står to store og to små tåteflasker, sånn til de gangene frøkna skal få lov til å mates av pappaen sin. Men hvor pumpa egentlig er hen akkurat nå, det må du ikke spørre meg om. Antagelig er den oppe på det som brått ble roterom da barne- og soverom begynte på sin rennesanse.

Bagen er pakka. Den vordende far sørger for at den alltid er klar og omtrent der som jeg er. Jeg bare mangler sokker. Og mobillader. Og hudpleieting og tannbørste og hårbørste og tannkrem. Og ei bok. Og noe snacks som kan gi meg energi mellom slaga. Så kanskje den ikke er helt klar likevel.

Som meg.

Men antagelig har jeg god tid ennå. Da mamma var like langt på vei med meg, hadde hun en måned igjen å gå. Lillesøstra mi hadde tre uker igjen med sin lille berte.

Jeg går likevel her og venter på Symptomene. De kommer og går som symptomer ofte gjør. Hurra – jeg har økt søvnbehov. Men hurra, nå fikk jeg litt mer energi! Og jippi, nå er utfloden mer slimete – kanskje proppen kommer? Men yayyy, nå er det nesten bare som vann – kanskje det er fostervannet?

Jag vill takka livet for at jeg har et par år med prøveperioder og symptomjakt bak meg, ellers hadde jeg vel gått bananas nå antagelig…

Men selv tror jeg hun kanskje kommer en gang denne uka. Noe sier meg at denne ungen er skjebnebestemt til å bli Skorpion, og etter mine beregninger går sola i skorpionens tegn i morra tidlig. Dessuten er det jo fullmåne natt til fredag, og de sier jo at det har en egen effekt på å sette i gang fødsler. Det er jo lov å håpe, i allefall!

I mellomtiden sitter jeg nå her og glor, mens jeg spiser mine bringebærbladkapsler tre ganger om dagen og forsøker å lade opp til Den Store Begivenheten.

For uansett hvordan man vrir og vender på det:

Det ER ikke lenge til!

Uke 38

Vekt: 3200 g
CRL: 34 cm
Full lengde: 48 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 36 uker gammelt. Håndgrepet blir fastere, og fosteret reagerer tydeligere på lys og lyd. Kroppen er rund og lubben. I tarmen finnes det nå en betydelig mengde mekonium, også kalt barnebek, som vil utgjøre barnets første avføring og fylle den første bleien kort tid etter fødselen.

Hodet ligger som regel ned og er gjerne festet i bekkenet. Det er så trangt i livmoren nå at armer og bein er trukket nært opp til kroppen.

Skjelettet blir stadig hardere, men ikke alle beina i kroppen vil være solide ved fødselen. I hodeskallen er det små åpninger for at hodet skal kunne tilpasse seg fødselskanalen. Hodet kan kanskje se litt merkelig ut like etter fødselen, men vil få tilbake sin vanlige, avrundede form etter kort tid.

[Sakset fra Babyverden]