37+0

Uansett hvor mye kaos det har vært de siste par ukene, med CTG og ultralyd og bekymringer og grubling – fra og med i dag er det en ting ingen noen gang kan ta fra meg:

I dag har jeg klart det. I dag har jeg båret mitt barn fra befruktning til fullbårenhet. I dag er hun ikke prematur lenger, og jeg kan si at jeg har fullført et svangerskap.

Det er et langt, langt stykke lenger enn jeg ville trodd for halvannet år siden.

Likevel er vi ikke i mål enda. Likevel er det fortsatt forbundet stor usikkerhet med akkurat hvordan hun skal entre verden. Blir det igangsetting? Blir det keisersnitt? Får jeg lov å føde henne naturlig?

Alt dette får vi forhåpentligvis svar på om et par dager. I mellomtiden sitter jeg og grubler. Veier for og i mot. Sånn i tilfelle vi får et valg. Foreløpig har jeg ikke kommet frem til noe svar, annet enn dette:

Det aller, aller viktigste i hele verden er at ungen vår kommer ut frisk, fin og hel. Jeg satt oppe i natt og surfa, og kom over en setning som satt seg litt fast. Jeg kommer nok til å gjenta den for meg selv mange ganger i dagene som kommer.

Any way that gets your baby born healthy and safely is not a failure.

For det er jo nettopp det det føles som. Jeg har drømt om den dagen jeg skal føde min førstefødte helt siden jeg forstod hvordan babyer kom til verden, og all tiden som gikk uten en eneste positiv test bidro ikke akkurat til å svekke den. Så kom hun da, endelig – i 12. time, under nedregulering til prøverørforsøk. Mot alle odds hadde jeg blitt befruktet naturlig. Svangerskapet har vært tungt og langt for min del, men alt har gått helt etter planen med henne. Før de altså oppdager at hun veier 5200 gram i uke 36, og kanskje må forløses ved keisersnitt.

Så nærme, men så langt i fra…

Jeg har alltid sett på Naturen når jeg har vært i tvil om tingenes tilstand. Selve fødselsbegrepet er det mest grunnleggende i både naturen og i et menneskeliv generelt, og naturen er lagt opp til at en mor skal føde sitt barn. Aller helst ville jeg født under fullmånen, i ly av en gran og i en sirkel av stearinlys. Nå kan det hende jeg går fra jomfrustadiet til morstadiet under operasjonsrommets kalde lys, omgitt av grønnkledde og sterile mennesker. Det er en verden av forskjell.

Men enn så høyt jeg verdsetter Naturen, så vet jeg også hvor grusom hun kan være. Hun er i fullkommen stand til å ta fra meg ungen min, uten så mye som å heve et øyebryn. For dersom jeg overser dette, kan jeg gjøre meg skyld i at ungen min blir hardt skadd eller dør fra meg før livet hennes får begynt. Og da vil livet mitt for det meste være over også.

Jeg kan velge å vente til fødselen setter i gang av seg selv, slik Naturen ville det. Men da kan jeg risikere å føde et barn på nærmere 6 kg. Hvis jeg først får ut hodet, er det ingen vei tilbake. Da er det ingen hastekeisersnitt som kan redde henne, da må resten ut samme veien. Om skuldrene hennes er for brede for bekkenet mitt, blir hun sittende fast – og det er det verste som kan skje under en fødsel. Om ikke jordmødre eller leger får henne ut fort (muligens ved hjelp av å knekke halsbeinet eller armen, eller å dra skulderene ut av ledd), vil hun bli sittende i klem uten skikkelig oksygentilførsel til hjernen. Da kan vi se på en alvorlig hjerneskade eller i verste fall døden. Det er svært sjeldent, men det er like fullt en risiko.

Sånn vi egentlig tenker litt nå, er å sette i gang fødselen før hun blir så stor at det er en reell fare. Ultralyden for en uke siden sier at hun veier 5200 gram. Det er fødbart, tror jeg, og de bommer gjerne med 700-1000 gram på slike målinger. Kanskje er hun «bare» 4200 gram..?

Mamma fødte meg og lillesøster på henholdsvis 4390 og 4600 gram i sin tid uten epidural, og min far veide også nærmere 5 kg. Det ligger til slekta, og antagelig er kroppen min tilsvarende skapt for å føde store barn. Jeg trøster meg med følgende utsagn fra Lægemagasinet:

Årsagen til store børn kan være rent genetisk og i disse tilfælde er der sjældent problemer, idet mor og barn »passer sammen«.

Jeg har ikke tegn på svangerskaps- eller vanlig diabetes. Ei heller er jeg overvektig, og har ikke gått opp stort i egenvekt gjennom svangerskapet. Dermed er det nærliggende å anta at dette nettopp er genetisk, også sett i lys av store barn i resten av slekta.

Det er det vi skal finne ut av på tirsdag. Da skal babyen måles på ny, og det avgjøres om igangsetting er et alternativ. Problemet er dog at igangsetting ofte ikke gir de kraftige riene som Naturen ville gitt, og om det er noe jeg trenger for å presse ut et stort barn så er det jo nettopp sterke, kraftige rier.

Resultatet kan fort vekk bli et hastesnitt. Da blir jeg lagt i full narkose, og får ikke engang være der når de løfter henne ut.
I don’t wanna close my eyes, I don’t wanna fall asleep – cause I’d miss you babe, and I don’t wanna miss a thing…

Så er det planlagt keisersnitt, da, som siste alternativ. Antagelig med epiduralbedøvelse eller lignende, slik at jeg er våkent tilstedeværende under hele prosedyren og klar for å få henne i armene mine umiddelbart dersom alt er bra ellers.

Men keisersnitt er ikke så ukomplisert som folk har fått for seg at det er. Konsekvensene for barnet er at det for det første brått blir bare løftet ut, uten å få den prosessen en fødsel nå engang er. Hun vil også gå glipp av den kraftige taktile stimulansen, og jeg synes minnes noen runder i barnehagesammenheng med fysioterapi for våre små keisere og keiserinner. De trenger gjerne litt motorisk hjelp en eller annen gang på veien der.

Dessuten mister hun noen av bakteriene hun ville fått av meg på veien ut, noe som svekker immunforsvaret hennes. Det er også snakk om at keisersnittbarna oftere har pusteproblemer etterpå, enn dem som har blitt født vaginalt.

Og så er det konsekvensene for mor, da.

Ved vaginal fødsel er det mulig jeg revner herfra til helvete. Men i og med at jeg har vokst ut av proporsjoner uten så mye som en antydning til strekkmerker, så er det rimelig å anta at hudvevet mitt vil tåle en del før det gir etter. Etter fødselen er jeg sliten, men lykkelig, og trenger antagelig ikke så lang tid på meg før jeg er på beina igjen. Jeg har hatt venninner som har tatt en shoppingrunde med sitt 3 dager gamle spedbarn.

Ved keisersnitt blir det derimot litt verre. Dette er jo faktisk et kirurgisk inngrep, som vil gi et dypt operasjonssår. I de neste seks ukene skal jeg ikke bære noe tyngre enn babyen min (som jo da tilogmed er dobbelt så tung som vanlige babyer), og det blir kanskje begrenset hvor mye jeg kan trøste og bære henne. Husarbeid og matinnkjøp utgår mens jeg gror sammen igjen etter beste evne.

Som om ikke det er nok, så er det også en mulighet for infeksjon i såret og en lang rekonvalenstid. Dessuten viser forskning at fosterdødeligheten hos kvinner med tidligere keisersnitt bak seg, øker så mye som 50% fordi livmor ikke lenger er det den var. Morkaka kan feste seg der stingene var, og løsne. Eller den kan grave seg for dypt inn, og ikke fungere som den skal.

Og så er det det at det slett ikke er gitt at man kan føde vaginalt noe mer etter et keisersnitt. Dette kan derfor være min siste sjanse, skulle det vise seg at jeg blir gravid igjen (ikke at jeg har noen som helst umiddelbare planer om akkurat det, mind you).

For min nåværende baby, vil et snitt kanskje bety at melka må ofres. Kroppen min trenger nemlig hormonet oxytocin for å produsere melk, og det blir normalt frigjort ved vaginal fødsel. Ved keisersnitt tar det i snitt en dag ekstra før det kommer i gang, altså når barnet er omtrent 4 dager gammelt. Er hun av den sultne typen (og om hun veier 5-6 kg, så er det vel et par ting som tyder på det!), så er det vel kanskje en viss mulighet for at mammaen allerede har gitt etter og henta tåteflaska innen da.

Så. Det er ikke bare, bare. Og det er en helvetes avgjørelse å ta. Enn så lenge håper vi i det lengste på et naturlig forløp, og jeg spiser bringebærbladkapsler som en helt for å styrke livmor.

For med litt flaks nå, så avgjør de at forrige måling var feil og at hun egentlig veier sånn omtrent 3 kg nå. Det ville vært perfekt. Jeg lever ennå i håpet…

Uke 37

Vekt: 2950 g
CRL: 33 cm
Full lengde: 46 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 35 uker gammelt. Nå gjøres bare finpussen mens fosteret fortsetter å legge på seg, og fosteret er snart klart til å bli født. Barnet vil ikke regnes som prematurt (for tidlig) om det fødes etter inngangen av denne uken. De siste ukene vokser fosteret saktere, men gutter vokser vanligvis fortere enn jenter.

Laget av vernix er i ferd med å forsvinne, men noe vil sannsynligvis være til stede og kan faktisk hjelpe under fødselen. Det oljete kremlaget kan gjøre det enklere for fosteret å passere gjennom fødselskanalen.

[Sakset fra Babyverden]