36+5

Nå har vi vært der. Og ting ser betraktelig lysere ut nå enn hva de gjorde i går.

For det første ble vi møtt av en veldig hyggelig og sympatisk jordmor, som foretok en ny CTG-sjekk av mor og barn. Og hun sa at babyen vår ser ut til å ha det helt fint – og fjernet dermed et par tonn fjell fra mammaens skuldre. Dessuten skrøt hun av magen min og sa den var praktfull og at det var rart at jeg ennå ikke har ett eneste strekkmerke – og lo litt sånn lunt av babyen når magen min hoppa! *stolt*

Men det aller viktigste for meg var nesten reaksjonen hennes da jeg forklarte henne hvorfor vi var der i dag, og at jeg slett ikke ville ha keisersnitt hvis det var noen mulig måte jeg kunne slippe det på. Først så hun ut som hun hadde falt ned fra månen, og så smilte hun og sa at det var en sjelden problemstilling. Og all ære til meg for det, sa hun, for det var ikke mange som ønsket seg vaginal forløsning om de kunne få keisersnitt isteden. Så egentlig så ble hun tilogmed litt glad for å høre det, tror jeg..?

Mens jeg lå der med CTG, kom også legen som foretok vektestimeringen inn til oss. Også han så sånn passe himmelfallen ut da han oppfattet problemstillingen, men han var like koselig og omsorgsfull som jordmor og viste full respekt for ønsket mitt, samtidig som han tok seg god tid til å forklare både risiko og videre fremdriftsplan. Hele tiden med et smil og med god øyekontakt med oss begge.

Han og jordmor fortalte dog ikke så mye vi ikke allerede var klar over, angående vaginal fødsel av stort barn. Skuldrene kan sitte fast, og så fort hodet er forløst så er det ingen vei tilbake – da må resten ut vaginalt også. Som regel går det bra. Men risikoen er der. Dessuten er det noe med det at når man setter i gang en fødsel, så lurer man naturen. Av og til funker det ikke, og riene uteblir eller blir for svake, og er det noe jeg kommer til å trenge for å få ut et stort barn, så er det nettopp sterke rier.

De forstod også godt at tiden er av avgjørende betydning siden hun allerede er så stor, men så er det noe med at de ikke med lett hjerte setter i gang en prematur fødsel dersom det ikke finnes medisinske grunner for det heller. Og det gjør det jo ikke, siden både babyen og jeg er friske sånn sett.

Så det som skjer nå, er at vi skal tilbake igjen på tirsdag. Om fire dager. Da har vi runda den magiske grensa, og jenta vår er pr medisinsk definisjon fullbåren. Vi får en ny ultralydkontroll for å sjekke størrelse og så videre, og legen skal vurdere (sammen med et team av andre leger) om det i det hele tatt er forsvarlig å forsøke en induksjon. Hvis det er det, så blir det snarlig igangsetting av fødsel.

Jeg gikk ut av døra mange tonn lettere enn da jeg gikk inn. Dette betyr nemlig at de vil gi meg en sjanse til å føde henne vaginalt på et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig – allerede dagen etter at hun regnes som fullbåren.

Mer kan jeg ikke be dem om.

Og dersom det blir keisersnitt likevel, så er det greit. Da har et helt legeteam avgjort at det er den tryggeste måten å forløse min mest dyrebare skatt på, og jeg kan jo ikke godt sette meg ned og sutre over at ekspertene ønsker å ta best mulig vare på henne heller.

Så da har jeg i alle fall gjort alt hva jeg kan, så får natur og legevitenskap ta seg av resten.

Snart holder jeg mitt sprell levende, sparkende spedbarn i armene for første gang.

Og jeg tipper, når alt kommer til alt, at det i dét øyeblikket ikke vil spille stor rolle hvordan hun egentlig kom dit.