36+4

Nå orker jeg ikke mer. Nå er det evig nok, kroppen min har fått det den tåler og psyken min knekker snart.

Kom nettopp hjem fra jordmorkontroll, og gjett hva: nå har vi ikke bare sprengt hele charten, vi ligger også flere cm over den ruta charten ligger i. Og hodet har enda ikke festa seg.
Ryggen verker, bekkenet kneler snart, jeg orker ikke spise, har vondt i magen, er kvalm og får ikke sove engang på grunn av smertene med mindre jeg tar en paracet før jeg legger meg og en til når jeg våkner av at den ikke virker lenger.

Og det går ikke an å få det til å gå over. Jeg er så sliten at jeg bare har lyst til å dø akkurat nå. Men jeg kan ikke få det til å stoppe.

Jordmor ringte over til føden igjen, for hun synes også jeg har fått nok nå. Kunne ikke begripe hvorfor de ikke bare setter i gang fødselen for meg – det er jo likevel ikke noe poeng i å vente i to uker til for å ta keisersnitt, hvis jeg kan føde henne vaginalt nå.

Hun ringte meg nettopp opp igjen. Hun har skaffet meg ny time til kontroll der i morra, men jeg vet jo allerede at det bare blir like mye rot og rør som de andre gangene jeg har vært der de siste to ukene. Ingenting kommer til å skje. De kommer til å la meg gå til det er for seint. Og jeg kommer til å være altfor sliten og ha altfor vondt i bekkenet etter kjøreturen over til å orke å krangle på det.

Så ser det ut til at jeg må dra over alene igjen. Den (forhåpentligvis) vordende far kommer ikke fra på jobben denne gangen heller. Og jeg tror ikke jeg klarer å gjøre dette alene mer.

Kanskje jeg bare skulle droppe det. Det er neppe noe poeng i likevel, annet enn å lage mer vondt og mer stress for både babyen min og meg.

Akkurat nå klarer jeg ikke engang å tro på at jeg får en levende baby i armene mine tilslutt.

Jeg tror ikke lenger noe på at dette kommer til å gå bra…