36+1

Ja.

Jeg visste det hele tida.

Jeg visste at det ikke var noen småfrøken jeg bar under hjertet mitt

Jeg visste jeg bar et svært så sterkt og kraftig og stort barn.

Men dette..?

….

– Ja, hva skal man si…. sa legen, der han hadde foretatt sine målinger opptil flere ganger for å få det riktig. – Var du stor da du ble født?

Og jeg tenkte «oi, shit…».

Øynene mine lette etter et clue på skjermen. Nederst fant de et tall det sto «gr.» etter. Og jeg kjente pusten gikk ut av meg. Måtte få det bekreftet av legen.

Det stemte.

Det er faen ikke mulig.

Min lille baby veier etter målingene å dømme allerede over 5200 gram. Og det er en måned igjen til termin. Selve vekstspurten står igjen, kan man si.

Jeg har fått ny time til oppfølging om to uker, og i mellomtida skulle man diskutere hva man skulle gjøre med stakkars, førstegangsfødende meg. Men jeg håper for alle guders skyld at jeg har født spontant innen den tida. Hvis ikke så er det nemlig altfor mye som tyder på keisersnitt. Og det må være det verste som kan skje, jeg vil jo så veldig gjerne føde vaginalt (om enn med ubegrensa dop, begynner jeg nå å se for meg).

Jeg trenger en røyk.