36+0

Da har hjernen offisielt meldt seg helt ut, og er ikke brukendes til stort annet enn resten av kroppen. Denne uka har nemlig i stor grad blitt tilbrakt i senga med en DVD-serie på soveromstv’n, og jeg er nå ferdig med to sesonger av M*A*S*H og en halv en av Ghost Whisperer.

Alt er bare ei tåke. Jeg sover, dormer, sløver… Sviver rundt meg sjøl og har mista nesten alle tidsbegreper. Dette medførte også at jordmortimen på onsdag ble fullstendig bortglemt, så jeg har ikke vært på kontroll denne uka. Om man da ser bort fra det fire timer lange besøket på føden på onsdagen.

En merkelig ting har skjedd, dog.

Tidligere har jeg på en måte «kjent» sjela hennes, personligheten og den generelle karakteren – men denne uka (nærmere bestemt på tirsdag, da magen også bestemte seg for å synke med ganske mange cm) ble hun plutselig babyen min isteden. Og dermed kicka jo beskytterinstinkt og morsinstinkt og fuglene vet hva inn også.

Jeg, som hittil har tatt alt med knusende ro, er nå bekymra for absolutt alt.

For det første har jeg fått for meg at hun kanskje er deformert og har utvikla seg helt feil siden vi var på ultralyd i uke 20.

For det andre er jeg smertelig klar over at denne ultralyden ikke avslører stort likevel. For hva med Downs? Hjerneskader? Alt det andre som kan ha gått galt?

Det er nemlig en ting leserne ikke vet. To av oldemødrene er søstre. Bestemødrene er søskenbarn. Hennes far og mor er tremenninger. Og dermed blir hun sin egen firmenning.

For det tredje begynner jeg å bekymre meg for størrelsen hennes. En ting er min egen smerte, den skal jeg da alltids overleve. Men hva hvis veslejenta mi blir sittende fast på vei ut? Hva om den vesle skuldra hennes blir brukket? Og enda verre – hva hvis navlestrengen kommer i klem mellom meg og henne? Hva om hun allerede er borte når de endelig får henne ut..?

Hva om det blir keisersnitt, og jeg ikke «er der» når hun kommer? Hva om hun må tilbringe sine første minutter i denne verden alene i en steril og kald kuvøse, kun omgitt av et sterkt lys?

Pappaen har dog fått instrukser på å drite i meg og løpe hvis de må ta henne ut av rommet før jeg får henne i armene mine. Og om det blir keisersnitt, så må han bare rive av seg skjorta i beste supermannpappastil og legge henne hud mot hud så fort som overhodet mulig. Jeg orker bare ikke tanken på at hun skal være alene der ute i verden, uten stemmer hun kjenner rundt seg. Da får heller jeg ligge der og blø i ensomhet selv.

Disse bekymringene begynner også å gjøre seg gjeldende i drømmene mine. Natt til i går drømte jeg at eksen min og hans eks igjen skulle passe på henne litt. Men da jeg kom for å hente henne, hadde de sendt henne videre til noen andre. Og de husket ikke hvem. Mens jeg satt der i bilen og vi kjørte rundt og lette, visste jeg at jeg var i fullkommen stand til å drepe for å finne henne. Og lengselen var noe av det sterkeste jeg noengang har kjent. Jeg måtte finne ungen min. Koste hva (og hvem) det koste ville.

Det er rart, det der.

Fra nå av vil alt endre seg.

Fra nå av og ut resten av livet mitt vil jeg ha et svakt punkt jeg aldri tidligere har hatt. Ett eneste angrep på dette vil være nok til å tvinge meg ned i knestående. Få meg til å gi etter under press. Samtidig vil det gjøre meg sterkere enn noen gang før. Det vil gjøre meg i stand til å knuse fjell om jeg må. Løfte biler. Gjøre ting jeg ikke trodde var mulig.

Alt for å beskytte mitt barn.

Og jeg vil alltid bekymre meg, frem til den dagen de legger meg 6 fot ned i jorda og pakker den godt over meg. Og antagelig vil jeg ikke stoppe engang da.

For nå er jeg snart mamma.

Og jeg lengter.

Jeg vet at svangerskapsdagboka så langt og i hovedsak har dreid seg om de konkrete tinga, som oppkast, bekkensmerter og så videre i det elendige. Og det er i og for seg et ganske korrekt bilde av slik det faktisk har vært. Det har ikke vært mye søte lengsler og kriblende forventninger.

Antagelig er det fordi jeg har ventet så lenge fra før. I mange, mange år har jeg drømt, håpet, lengtet… Og om jeg skulle slippe disse følelsene frem for tidlig, ville svangerskapet bli fullstendig uutholdelig for meg. Da ville jeg aldri kommet i mål med vettet i behold.

Men nå… Nå som tiden nærmer seg… Nå merker jeg at jeg begynner å bli litt småtussete. Ser jeg en nyfødt baby på TV, må jeg jobbe litt for å holde tilbake tårene. Alt jeg vil, er å krabbe inn i TV’n, løfte opp den lille og holde den tett, tett inntil meg og ta vekk det som var dumt. Stilne gråten. Og når jeg ikke kan det, føles armene mine så tomme og brystet der barnet skulle ligget, så kaldt og bart.

Det er den sykeste og mest absurde følelsen jeg noengang har hatt.

Jeg antar den kalles morsinstinkt…

Uke 36

 Vekt: 2700 g
CRL: 32 cm
Full lengde: 44 cm

 

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 34 uker gammelt. Morkaken som lenge var tyngre enn fosteret, veier nå en sjettedel av fosterets vekt.

Fordøyelses- og tarmsystemet er fremdeles relativt umodent, og vil ikke være helt modent før barnet er tre til fire år gammelt. Nå utgjør fettlaget omtrent 15 prosent av fosterets vekt, og vil gjøre det lettere å regulere kroppstemperaturen etter fødselen. Huden ser lyserosa ut til tross for fettlaget. Årsaken er at blodårene ligger så nær hudoverflaten. Hudfolder rundt blant annet knær, håndledd og nakke utvikles.

[Sakset fra Babyverden]