35+3

Dette tok sin tid…

Vi var på Kongsberg omtrent kvart over fire, og kunne til i alle fall min fortvilelse registrere at ingen av dem visste hvorfor jeg var der, til tross for at kommunejordmor hadde ringt over og gitt instrukser tidligere på dagen.

Vel, vel. Vaktskifte. Ikke noe å gjøre med.

Vi fikk i alle fall et undersøkelsesrom, hvor magen min atter en gang ble klemt på og styra med, før jordmor satt CTG-apparatet på: en måler for babyens puls, og en for mine sammentrekninger. Sånn skulle jeg ligge i en halvtime.

Det var bare det at mitt avkom aldeles ikke er vanskelig å hisse opp, men er betraktelig vanskeligere å roe ned igjen. Resultat: jeg måtte ligge i 20 minutter til, nå også med sparkeknapp. Hun tok helt av der inne. Pulsen hennes var stort sett oppe i 175, og hun sparka som bare hun kan. Det var ikke jordmor helt fornøyd med, men vi som kjenner henne vet jo at dette er fullstendig normal oppførsel fra hennes side.

Etter å ha liggi sånn i til sammen 50 minutter, ga jordmor opp og tok av meg sensorene. Vi måtte vente en times tid, til frøkna hadde kommet over seg selv og roa seg ned littegranne. Ikke for at det var noe galt, men fordi det visstnok er ren prosedyre at de aldri sender fostere med over 150 i puls hjem.

Så vi ventet.

Etter en times tid var det på igjen med sensorene – og gjett hva? Nå hadde hun lagt seg til å sove isteden! Og da kan man jo ikke måle… så det var frem med sterk saft og isbiter for å vekke henne. Og endelig da, fant hun den gyldne middelvei mellom hyperaktiv og doven. En bitteliten stund. Så ble sparkene så sterke at det faktisk smalt i monitorens lydanlegg når hun satt inn en fulltreffer… Men jordmor fikk den målinga hun ville ha i mellomtiden, så da var det jo greit.

Jeg tror ærlig talt den ungen bare har to gir, og har lenge tenkt på om mors eventuelle inntak av ritalin gir fosteret en akkurat stor nok dose, og om dette er noe som bør vurderes fra et tidlig stadium… Far, på sin side, planlegger allerede hinderløypa vi skal ha i hagen. Den inkluderer forøvrig et klatrestativ formet som en ribbeinskasse.

Det var jo bare det at jeg hadde regelmessige og sterke kynnere hele tida mens vi målte, og jordmora synes kanskje dette ikke var så bra. Gynekolog ble i allefall tilkalt, og man måtte dermed strippe av seg en veldig lite sexy bukse og en direkte preventivt virkende truse slik at mormunn kunne sjekkes. Heldigvis var den ikke moden, og det var ikke noe på gang. Men jeg måtte si fra dersom kynnerene økte på, og da komme tilbake til ny sjekk. Og ta det med ro om dagene, og ikke stresse. For det er fortsatt litt tidlig å føde nå, i følge gynekologen, da må jeg kanskje sendes videre inn til Drammen der de har intensivavdeling klar sånn just in case.

I mellomtiden hadde jordmor tatt med seg mitt atter en gang så tørre truseinnlegg (jeg prøver jo å si at det kommer i bøtter og spann om natta om morgenen, og at det stopper opp utpå dagen..!), og visstnok kjørt tester. Ingen spor av fostervann der. Heldigvis.

Da vi endelig ble sluppet ut igjen, var klokka åtte. Med andre ord tok denne kontrollen sånn ca fire timer. Pluss en kjøretur på tilsammen en time fra og til. Gjett hvem som var übersliten da hun kom hjem, og som av mystiske grunner ikke får sove engang akkurat nå!

Videre fremdriftsplan nå er den bestilte ultralyden til mandagen. Tilbake igjen til føden da, altså. Bare noen få dager igjen, så får vi kanskje et svar på om det faktisk er et stort barn eller bare mye fostervann.

Bare noen få uker igjen, så er jeg mamma.

I mellomtiden har jeg i alle fall fått bekreftet det jeg allerede visste om min datter (og som dere antagelig er lei av å høre nå): Hun er et meget aktivt og sterkt lite eksemplar.

Kommer du tidlig, ungen min, så vil du klare deg helt fint likevel. Det vet mamma.🙂