34+5

Tidlig oppdatering denne gangen. Rett og slett fordi det har skjedd så mye, og fordi jeg tror jeg bare tar helga i dag.

Altså. La oss begynne med å minne om legebesøket for nøyaktig en uke siden, hvor legen målte livmora mi til å ha forsvinni ut av hele charten. Mer om legebesøket kan du lese her, hvis du ikke allerede har gjort det. Men det viktigste poenget er kanskje at han konstaterte at «dette er nok ikke noe småtteri», eller hvordan han nå ordla seg.

Så til denne uka.

Tirsdag dro jeg over til samtale på føden, en helt vanlig prosedyre. Jeg ble møtt av en koselig, men streng jordmor, og vi gikk gjennom det meste av forløpet: hvordan jeg så for meg fødselen, om jeg hadde noen spesielle ønsker, at dette skulle være vår opplevelse og at de var veldig opptatt av at også far skulle være delaktig (i den grad han ønsket) og ikke bare stues bort i et hjørne når fagfolka begynte å jobbe. Vi snakket om smertestillende, og jeg har nå bestilt både badekar og aromamassasje (man forsøker jo uten medikamenter så lenge det går, gjør man ikke..?).

Det gikk på en måte greit helt til vi kom til den delen med fødestillinger, og jeg ytret et ønske om muligens å ville føde i knestående. Jeg har nemlig oppdaget at det er da jeg får puste best, med den magen jeg nå engang har, og dessuten innbiller jeg meg at det er lettere å jobbe med tyngdekraften enn mot den. Et bekken er nå engang formet sånn litt i vinkel, noe som betyr at man faktisk må presse babyen oppover et lite stykke om man ligger med beina i bøyler. Og så har jeg dessuten hørt teorier om at man faktisk får større åpning på denne måten, hvilket heller ikke er å forakte.

Men jordmor… Hm. Da vi kom til omvisningen på fødestua, begynte hun å snakke i vei om den fine fødesenga som gjorde sånn at hun fikk en bra arbeidsstilling hvis jeg lå på rygg rett foran henne – og hvordan dette var best for ryggen hennes..???

Nå skal ikke jeg påstå at jeg vet alt om hvordan denne fødselen blir og hva jeg til syvende og sist velger når ting begynner å skje – men noe av poenget er at jeg tenker å velge det helt selv, utifra hva kroppen min forteller meg – og jordmors rygg er nok min minste bekymring akkurat da. Det er nesten så jeg er enda litt mer oppsatt på knestående fødsel dersom det er hun som er på vakt når vi kommer inn. *være trassig*

Og så klemte hun på magen min. Så litt rar ut i ansiktet. Og klemte igjen. Og igjen. Før ansiktet hennes ble litt sånn «jaja..!» og hun kommenterte at «dette er nok ikke noen småfrøken!». Du sier ikke det..?

Alt i alt var det en positiv opplevelse, dog. Jeg gleder meg noe helt ekstremt mye til å være der med min lille baby, for barnepleierene og jordmødrene smiler så godt til meg der jeg går forbi dem og de små de bærer på med lengsel i blikket. Det er ikke lenge til nå…

På torsdag braket det løs igjen. Ordinær jordmorkontroll. Ny måling av livmor. Og jeg som hadde trodd hun ville justere ned igjen det høye målet legen kom til, tok skammelig feil. Det viste seg derimot at jeg hadde vokst omtrent en hel cm fra fredag til torsdag. Charten min ser pr nå slik ut:

sf-mal.JPG

Up, up, up and awaaaayyyy….?

Med andre ord: jeg er nå, etter nesten 35 fullgåtte uker, bittelitt større enn de største «normale» som føder tre uker over tida. Er det RART jeg er tung, lei og søvnløs??

Men det var på en måte ikke det verste. De siste morgenene har jeg nemlig våknet og vært skikkelig våt nedentil. Og det har ikke lignet så veldig mye på vandig utflod heller, så jeg bestemte meg for å nevne det for jordmor sånn just in case. Er det en rifte i fosterhinna, så betyr nemlig det en viss infeksjonsfare for babyen – så jeg fant ut at det var best å få det sjekka. Jordmor var helt enig, og ringte sykehuset. Få timer senere var jeg på vei over.

Så satt jeg der da, på føden igjen for andre gang denne uka. En jordmor kom, og kikket fort på truseinnlegget mitt, som selvsagt hadde tørket på de timene det tok fra jeg var hos jordmor til jeg ble undersøkt, og hvadetnåvar hadde også stoppet opp. Så hun bare konstaterte at det var vandig utflod og ingenting annet. Og også hun klemte på magen min, og spurte om det var mange store barn i familien min. Jepp. Dere gjetta det. Stor baby.

Jeg spurte henne forresten om hun kunne si om det var mye fostervann som gjorde det. Det trodde hun ikke, siden hun kjente fosterdelene så godt. Og det stemmer vel kanskje det, for om hun lå i mye vann ville vel magen vært litt bløtere og litt mer ..mushy. Det er steinhardt. Jeg kjenner de små kroppsdelene hennes mot mageskinnet mitt hele tida, og det er letteste sak i verden å kjenne dem ved å bare legge hånda lett på magen.

Ingen hadde tid til å gi meg en ultralyd for vektestimering, dog. Så jeg fikk time den 8. oktober. Kanskje vi da endelig får svaret på om vi må kjøpe en sumomatte til vår «lille» håpefulle, eller hvordan det nå blir…

Men jeg er fortsatt ikke redd. Jeg gleder meg fortsatt enormt til fødselen. Til tross for å ha sett en slik stor-baby-fødsel på Jordmødrene på NRK på onsdag, hvor babyen ble sittende fast med skuldra. Men jeg trøster meg med at jeg nok har et større bekken enn ei lita, filipinsk dame uansett, og at mammaen min satt to slike til verden uten bedøvelse i sin tid. La oss håpe jeg har arvet hennes bekken og fødeegenskaper!

Skal tilbake til min egen jordmor den 5. Egentlig skulle jeg bare gått hver 14. dag fremover en liten stund, men siden jeg har blitt så stor og vokst så fort de siste par ukene, så blir det undersøkelse hver uke isteden.

Og som de sa på føden da jeg var der første gang:

«Fortsetter veksten som den har gjort nå, blir du mest sannsynlig henvist hit rundt termintider. Da lar vi deg ikke gå over tida, i tilfelle babyen blir for stor.»

I mellomtiden har mor kuttet ut cola og godteri. Jeg får en stor baby – jeg trenger ikke å feite henne opp i tillegg!

 

Uke 35

Vekt: 2500 g
CRL: 31 cm
Full lengde: 42,5 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 33 uker gammelt. Om du kunne plassere fingeren din i fosterets håndflate, ville den lille hånden lukket seg. Tåneglene når tåspissene.

Navlestrengen er rundt en halv meter lang og mellom en og to centimeter i diameter. Trykket i den og konsistensen gjør at det sjelden blir knute på den, og skjer dette, løsner den som regel av seg selv. Fosteret bruker gjerne navlestrengen som leke og klemmer på den, men det klarer ikke å klemme så hardt at det skades.

Det er i de siste ukene av svangerskapet fosteret legger mest på seg, gjerne over 200 gram i uken!

 

[Sakset fra Babyverden]