34+0

Antall dager til offisielt høygravid: 3
Antall uker til ikke lenger prematur: 3
Antall uker til termin:
6
Antall timer tilbrakt i badekar: infinitivt

La nedtellingen begynne. Nå nærmer det seg. Selv om jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at det skulle bli så ubehagelig, ukomfortabelt og direkte smertefullt å være gravid. Føde, ja. Men svangerskapet? Hva skjedde med de søte forventningene, kosen, forberedelsene?

Ett ord: OPPSKRYTT!

De siste to ukene har jeg hatt to forskjellige drømmer om at vi adopterer nestemann. Jeg har nemlig ikke fraveket min tidligere idé om at dette er absolutt siste gangen for meg med en eneste millimeter. Og det er før jeg engang har født.

Saken er nemlig den at ribbeina mine virkelig får gjennomgå, i tillegg til all mulig annen drit (eller ikke-drit, alt etter som man velger å se det, jerntablettene tatt i betraktning). Min datter ligger merkelig plassert for tida, kjører sin lille stump opp og til høyre så godt hun bare kan, og ser ikke ut til å la seg affisere det minste over at den plassen allerede er besatt av både lunger og ribbein fra før. Resultatet er at ribbeina snart går føyken, mens huden rett under står i fare for å sprenges hvert øyeblikk.

Her om natta var det så sprengt og vondt at jeg faktisk var 100% sikker på at NÅ sprakk underhuden. Jævlig vondt. Sånn helt til vanlig kjennes det ut som om jeg har forstua hele den stripa fra der puppene slutter og magen begynner. De av dere som har ligget helt stille med en bandasjert ankel kan sikkert sette dere inn i følelsen. Bortsett fra at det er vanskelig å holde en brystkasse helt stille. I alle fall så lenge den er såpass komprimert som den allerede er.

Så, man sørger jo for å sitte tilbakelent hele dagen, i håp om å slippe både kvelnings- og revningsdøden. Men man får som kjent sjeldent i både pose og sekk, og jeg er redd ryggmusklene mine aldri mer blir de samme.

I går kveld fant vi tilslutt en sånn passe OK løsning. Stumpen presset, og det både så ut og kjentes som en seriøs brokk. Den vordende far satt seg på min høyre side, og la sin gode, varme, sterke hånd på sida mi – og presset babystumpen inn igjen. Ikke at hun ville bli der, dog, så han ble jo sittende resten av filmen. Helt til jeg kunne gå og legge meg, med akkurat denne siden ned mot madrassen. HELDIGVIS ser det ut til at mitt svært så egenrådige avkom likevel har tatt et snev av tegninga i løpet av natta. Det er nemlig ikke like vondt i dag. *bank i bordet*

En annen ting er at jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvordan denne babyen er satt sammen. Se bare her (og never mind mine heller dårlige datategningsegenskaper):

Hvordan er det mulig at en baby som etter sigende bare skal være 41 cm lang i full lengde, kan ligge med hodet helt der nede (som både jordmor og lege påstår at hun gjør), mens jeg kjenner skuldrene hennes midt på til venstre (noe som også stemmer ganske bra med en hjertelyd man alltid finner omtrent der) – og når det overhodet ikke er noen tvil om at hun også er i ferd med å knuse mine høyre ribbein? Sparkene hennes er også der, og de glir utover mot der albuen min er på bildet og helt ut til der livmora slutter på sida. Det kan ikke være noe annet enn hæla i taket. Etter hva jeg måler, slik jeg tror hun ligger utifra hva jeg faktisk kan kjenne… så er hun omtrent 50 cm allerede.

Så hva skjer? Kan jordmor ta så feil når hun sier at hun ligger i hodeleie? Kan det jeg tenker er skuldrene faktisk være hodet hennes? Eller hva?

For ellers… enten er det to der, eller så er hun jo veldig, veldig mye lengre enn hva skjemaet påstår at hun er. Jeg klemmer og jeg kjenner og jeg lurer, men dette blir jeg ikke helt klok på…

Jeg begynner uansett å bli ganske sikker på at denne jentungen ikke kommer til å bie der hun er helt til termin, og det ville forundre meg stort om hun gikk over den datoen.

Antagelig er jeg mamma innen en måned har gått…

Uke 34

Vekt: 2300 g
CRL: 30 cm
Full lengde: 41 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 32 uker gammelt. Nå flyter det ikke lenger, men hviler i livmoren.

Øynene åpnes når fosteret er våkent, og lukkes når det sover. Øyefargen er vanligvis blå uansett hva som blir den endelige fargen fordi pigmenteringen ikke er ferdig ennå. Endelig utvikling av øyefarge krever at øyet blir utsatt for lys, og det kan ta flere uker etter fødselen før barnet får sin endelige øyefarge. Fingerneglene begynner nå å bli så lange at fosteret kan klore seg selv.

[Sakset fra Babyverden]