33+5

På jordmors innstendige oppfordring dro jeg altså til legen i dag. Våkna 5 minutter etter at jeg skulle vært der. Og da jeg kom, viste det seg i tillegg at jeg ikke engang hadde time klokka ti – jeg hadde time HALV ti. Men heldigvis hadde ikke ti-pasienten dukka opp heller, så jeg fikk komme inn likevel.

For å begynne på begynnelsen:

Blodprosenten har gått enda littebitt mer ned. Bytte jerntabletter igjen.

Blodtrykket holder seg like stabilt som alltid, om enn litt på den lave sida. Men det er uendelig mye bedre enn høyt blodtrykk uansett, så det skal jeg vel egentlig bare være glad for.

Vekta har gått ned en kg. Heller ikke dumt. Det skal tross alt av igjen om ikke så mange uker..!

Babyens hjerteslag er omtrent der de alltid har vært, med sine 144 slag i minuttet.

Men så kommer det artige:

Legen målte livmora mi. Og han mener at jeg ikke ligger på det øverste grønne, slik jordmor mener. Han sier nemlig at babyen min for det første har rikelig med fostervann – og at hun ikke akkurat er noe småtteri heller. Tallene? 4 cm over skjema. Jordmor er antagelig ikke enig, men det er det jeg har kommet frem til også når jeg har målt hjemme. Og hun ligger faktisk så høyt nå at ribbeina mine verker, så… Jeg ser nok ikke bort i fra at legemannen har rett. Jeg bærer en liten Obelixine.

Urinprøvene, som var hovedgrunnen til at jeg ble sendt på undersøkelse, ble behørig studert i mikroskop. Resultat: helt normalt. Så vet vi det.

Men jeg får en stor baby. Denne mammaen har hatt rett hele tida. Og jeg har ikke vett på å bli skremt engang.

Jeg blir bare litt stolt, egentlig..?