33+0

Nok en uke er overstått. Tiden snegler seg avsted, med andre ord.

Jeg har vært hjemme nesten hele denne uka. Etter at mandagens forelesninger var overstått, var jeg så sliten at jeg mer eller mindre kollapset på sofaen, og etter at tirsdagens jordmorkontroll var over, var det vel bare å innse fakta: Det blir ikke noe mer skole på meg før etter at permisjonen er over.

Eller, det vil si, skole blir det jo. Bare ikke PÅ skolen. Har mailet samtlige lærere, og en av dem vil tilogmed la meg ta midtprøva litt tidligere enn resten av klassa, siden det nå engang «bare» er en hjemmeoppgave. Egentlig blir den satt opp rett etter at jeg har begynt på permisjonen, men om jeg tar den nå så får jeg en mindre ting å tenke på når skolen begynner igjen. Så jeg tror jeg skal takke ja til tilbudet.

Og formen… Jah. La meg si det sånn. Akkurat nå sitter jeg som en haug i sofaen med laptopen foran meg. Min kjæres fleecejakke er omhyggelig pakket rundt meg og min mage av en småflirende og bekymret pappaspire, og jeg har nettopp fortært dagens andre kopp med kjøttbuljong i håp om å få bare litt energi i kroppen. For dette begynner å bli skikkelig, skikkelig tungt. Jeg har ikke engang energi til å frustrere over det.

Jeg tror ikke jeg kommer til å gå så mye som 7 uker til. Et par av kveldene denne uka var nemlig rimelig heftige, for å si det sånn, med steinharde kynnere som kom med bare 5-10 minutters mellomrom. Og de begynner å bli vonde også. Puppene vokser stadig, og er formodentlig i ferd med å fylles opp med råmelk. Så det går jo unektelig fremover.

Veslemor fortsetter å vokse, og fortsetter sin koselemlesting av mammas mer eller mindre unyttige deler. For hva skal man vel med ribbein uansett? Hun blir fortsatt forbanna hvis jeg legger meg på venstresida, og nå lar hun heller ikke høyresideligging gå upåaktet hen. Og jeg kan fortsatt ikke ligge på ryggen. Og som om ikke det er nok: hun får meg til å se helt deformert ut.

hvorer.jpg

Hvor er, hvor er, hvor er babyen?

Mammaen hennes tror forøvrig hun har blitt gal. For noen uker siden besøkte hun nemlig sin lillesøster, som samtidig lakket neglene sine. Og den lukta… lukta av neglelakk… må være noe av det nydeligste noen noengang har brakt til jord. Alt jeg vil er å sniffe. Inhalere. Lakke neglene mine og gnage det av igjen. Hver eneste dag tenker jeg tilbake på dette besøket, og tenker på at jeg oppe på badet har et mangfold av neglelakkflasker som venter på å nytes. Enn så lenge har jeg klart å stå i mot. Men jeg vet ikke hvor lenge det går…

Barnerommet er snart ferdig til å males. Under tidligere nevnte snev av galskap håper jeg selvsagt at det andre opphavet til mitt avkom skal komme i gang med å grunne veggene snarest. For hvem vet – kanskje akryl og grunning og tapetlim lukter like godt som neglelakk? Kanskje? Si ja? Noen?

Forresten: nå står det en flunkende ny barnevogn ved siden av meg i stua. Og damen som solgte den til oss, var unektelig inne på noe da hun så mitt forfjamsede uttrykk og spurte: Ble det litt virkelig for deg nå?

Uke 33

Vekt: 2100 g
CRL: 29 cm
Full lengde: 39 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 31 uker gammelt. Ettersom det er mindre plass i livmoren, vil ikke fosteret kunne bevege seg like fritt som tidligere og bevegelsene blir mindre. Pupillene begynner å reagere på lys. Kanskje kjenner du rytmiske bevegelser – det er kanskje fosteret som hikker!

Ingen vet hva fostre tenker eller drømmer om, men nå har fosteret REM (Rapid Eye Movement) søvn, som vanligvis indikerer en drømmefase.

[Sakset fra Babyverden]